Ingunn oppmuntrer vesla til å krype, men synes hun kjenner igjen situasjonen. Minner ikke dettte veldig om da hun trente innkalling med hunden Butters da hun var liten?

Sist oppdatert: 22. november 2013

«Kom da! Kooom da, vennen! Ja! Kom!» Jeg snakker med lys og oppmuntrende stemme og klapper hendene i gulvet. «Kom!» Det er noe veldig kjent med denne situasjonen. Jeg innser ganske raskt at det var slik jeg trente innkalling med hunden min, Butters, da hun var valp. Når jeg tenker meg om, så er det mange ting som ligner. Men fillern heller, hvis det får jenta mi til å krabbe lykkelig mot meg, så er det vel greit?

Les også:

Når kan barnet sitte?

Å sitte, å kabbe - revolusjoner i utviklingen

Gode vaner

Er hund vanskeligere?
Jeg har flere ganger forsøkt å forklare folk at det var vanskeligere å få hund enn å få barn, men de færreste tror på meg. Og hvis de tror meg, mener de at jeg oppfatter det sånn fordi jeg som mamma har en annen innstilling til det enn jeg hadde som hundeeier. Det kan jo hende det er noe sant i det. Likevel er jeg ganske bestemt på at overgangen var større da jeg fikk hund for første gang. Det kan ha noe med at hunden min har ganske heftig ADHD (ifølge meg selv og et par hundetrenere), og at jenta mi har vært frisk og rolig siden hun kom til verden, men det er likevel den største overraskelsen jeg har fått i mitt liv. Jeg er veldig glad for at jeg fikk prøve meg med hund først!

"Å ha hund og å ha barn er ikke sammenlignbart!" har jeg hørt flere ganger. Og selvsagt er det ikke det. Ikke egentlig. Men nå når jeg skal barnesikre huset, er det en fordel at kjøkkenet allerede er hundesikret og at trappegrindene har vært på plass siden Butters var liten. Og da jeg kjøpte peisgrind for litt siden, kjøpte jeg den stor nok til at vedkorga også kan stå på innsiden av grinda. På den måten kan hverken vesla eller Butters rive veden utover.

Les også:

Nå blir det liv!

Ekte lykke over en bæsj!

Uten alenetid blir jeg et monster

Alt skal utforskes
På gulvet ligger pappa Kevin og ler. Minien kravler rundt han og over han. Hun klapper han litt i ansiktet og suger litt på nesa hans før hun kryper videre. Bamsene ligger strødd rundt dem, og hun plukker opp en, smaker litt på den og kaster den fra seg før hun setter kursen mot neste.

Midt i et krabbesteg bråsnur hun. Hun har plutselig lagt merke til tærne mine bak sofabordet, og nistirrer på dem i et par sekunder før hun setter kursen mot meg. De viftende tærne der må smakes på! Jeg prøver å ikke tenke på hvor mye hun ligner Butters da hun var liten, og logger meg inn på min side på babyverden.no, men jeg bryter ut i latter da jeg ser hva det står der: Sett seg på gulvet ved siden av barnet. Gi det den ene enden av et sjal, en sokk eller lignende og dra forsiktig mot deg. Barnet vil instinktivt holde igjen og prøve å dra sokken mot seg. Dra slik, frem og tilbake, og la gjerne barnet gå av med seieren iblant!

Å ha hund og å ha barn er selvsagt ikke sammenlignbart. Så klart det ikke er det. Det er to vidt forskjellige ting. Men noen ganger, en gang iblant, så ligner det bittelitt. Men bare litt, altså.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelÅ være gravid er noe herk
Neste artikkelFlytter fokus
DEL