Vi kvinner har en tendens til å hause hverandre opp med skrekkhistorier. 

Sist oppdatert: 14. januar 2014

En kveld vi hadde mammatreff, fortalte en av mammaene om en liten jente som hadde omkommet av hjernehinnebetennelse. Hun husket ikke helt hvor hun hadde lest historien, det kunne være Se og Hør. Poenget var at jenta bare hadde hatt vondt i beinet, og ingen hadde skjønt hva det var. Før det var for sent.

En grusom historie som satte et støkk i mammahjertene våre. Og ikke helt ville slippe taket i meg.

Les mer: Den evige bekymringen
                Du vet du er småbarnsmamma når…

Legevakten
Rett etter ble yngstemann syk (på den tiden hadde jeg “bare” to barn). Han fikk høy feber, og som vanlig ble jeg redd for hjernehinnebetennelse. Klarte han å bøye nakken? Var det ikke litt vanskelig å få kontakt med ham? Jeg bestemte meg for å ta ham med til legevakten, for sikkerhets skyld. Og ettersom min mann jobbet skift, måtte jeg ha med den eldste også.

Rett før vi skulle gå, syntes jeg eldstemann gikk så rart. Haltet han ikke litt? Jeg kjente på pannen hans. Ingen feber. Men det hadde vel ikke den lille jenta som døde av hjernehinnebetennelse hatt heller. Eller hadde hun? Jeg husket plutselig ikke. Men det hadde ikke blitt sagt noe om andre symptomer – det var nettopp det som var så skremmende. Pulsen steg. Han fortsatte å halte, inn av bilen, ut av bilen. Helt frem til legevakten. Men like blid og opplagt. Likevel: Han kunne falle i bakken når som helst. Det eneste beroligende var at det var leger i nærheten.

Les mer: Barn og sykdom 
                Hjemme med sykt barn

Ville begge dø fra meg?
Jeg klamret begge til meg på fanget mens jeg ventet. Tankene raste gjennom hodet. Den yngste som hadde smittet den eldste, og nå var de i ferd med å dø fra meg, begge to.

Da vi endelig kom inn til legen, konstaterte hun raskt at yngstemann hadde et virus. Ingenting farlig, eneste medisin var å gi febernedsettende og mye å drikke. Jeg pekte på eldstemann. Kunne hun ta en kikk på ham også, selv om han ikke hadde feber? Legen nikket, men måtte skyte inn at han så svært frisk ut. Hun tok beinet hans ut av ulldressen og kjente på det. Så kjente hun på pannen hans. – Det er nok bare én her som er syk, sa hun, og det er ingen tegn på at foten er skadet. – Desto verre, sa jeg, lett skingrende i stemmen. Jeg fortalte om jenta som døde av hjernehinnebetennelse, og ikke hadde andre symptomer enn vondt i beinet. Kanskje vi bare skulle legge ham inn med en gang, sånn for sikkerhets skyld?

Les mer:– Pappas tiss er i skuffen til mamma!

Fortsatt engstelig
Legen så overbærende på meg. – Jeg tror nok den jenta må ha hatt andre symptomer enn vondt i beinet, sa hun. Så spurte hun om hvor jeg hadde historien fra. Jeg fikk meg ikke til å si at det var en vinbedugget Se & Hør-historie fra en mammakveld.

I stedet dro vi hjem. Men jeg fortsatte å være engstelig. Jeg tenkte på alle legetabbene jeg hadde lest om. Alle som ble sendt hjem fra legevakten, som ikke ble tatt på alvor, og døde rett etterpå. Jeg ringte min mor. Som selvsagt ble like oppskaket. Jeg rugget eldstemann i armene mine. Bestemte meg for at han skulle ligge til overvåking inne hos meg. Hele natten. Den yngste ungen var nesten glemt. Jeg kledde av eldstemann ulldressen, akkurat som da han var baby. Og fant noe veldig rart.

Flaut!
Det viste seg at dressen var full av hundemat, som hadde klumpet seg sammen i det ene buksebeinet. Det var altså derfor han hadde haltet. Og legen så det ikke, fordi han satt på stolen og foten ble løftet ut av dressen. Etter å ha rødmet og grått av både lettelse og flauhet, ringte jeg min mor.
– Eh, det er visst ikke hjernehinnebetennelse, sa jeg.
– Hva er det da?
– En neve hundemat.

Følg Antisupermammas egen blogg på Facebook eller Antisupermamma.no

Hva synes du om artikkelen?