Blogger Lammelårtanker drømte om å være en mamma som smårydder, lager mat og skriver detaljerte menyer. Hun ville være til stede i barnas liv – hele tiden.  Men med diagnosen ME opplever hun tidvis å ha kun observatørstatus.

Publisert: 6. november 2013

Hendene mine er fulle av bløte barnefingre, fingrene mine bøyer seg rundt dem. Jeg kjenner varmen deres blande seg med min. Jeg kjenner hele meg fylles av ny, frisk luft, smilet mitt flytter kinnene utover, lyset sender stråler ut av øynene mine. Jeg går sammen med barna mine, det er bare oss. Jeg tror jeg svever!

Les mer: Til alle mødre – du er en god mamma
                Hva får barnet ditt til å føle seg elsket?

Noen uker tidligere lå jeg, flere timer hver dag. Denne dagen har jeg sett fram til, jeg har jobbet med fokus, har prioritert bort husvask, klesvask, samtaler med venner, eposter. Jeg har unngått å bruke energien på det som andre kan gjøre i stedet. Denne dagen har vært mitt mål, og jeg nådde det!

Drømte om å være mer til stede
Jeg har hatt sykdommen ME(kronisk utmattelsessyndrom) altfor lenge. Årene vi skulle lekt, samtalt, vært aktive sammen har istedenfor vært et isolert pappaprosjekt. Jeg drømte aldri om å være hjemmeværende, men ville jobb e deltid for å gi oss fleksibilitet og tid nok, ville være en sånn mamma som hele tiden smårydder, som lager mat og skriver detaljerte menyer. Jeg ville være en sånn mor som gir ungene all min oppmerksomhet når vi er sammen, som er sammen med dem inne og ute. Jeg skulle være en del av deres liv, hele tiden.

Observatørstatus
Å lytte til deres tramp og latter mens jeg klemte hendene over ørene og knep igjen øynene var aldri en del av min plan. Å slippe å skifte bleier var heller aldri en del av min plan. Å ligge om dagen eller ha observatørstatus, var heller ikke noe jeg drømte om.

Jeg trodde aldri at jeg skulle bli misunnelig på dem som kunne ta en spontan tur til Oslo, eller som bare hadde økonomien å vurdere før de tok en helgetur til Legoland med ungene «for å finne på noe». Jeg trodde aldri at jeg skulle få lykkefølelsen av å bli med på butikken for å handle melk og smør. Jeg trodde heller aldri at jeg skulle kjenne meg som en ordentlig mor bare fordi jeg leier mine små barn.

Les mer: Hvordan ser en god mamma ut?
                Synnøve har vært småbarnsmor i 25 år

Alt må prioriteres nøye
Å leve med sykdommen ME er å hele tiden ha et bevisst forhold til hva som får tid og energi. Tiden er uendelig, men sykdommen tar så mye av den at tiden blir borte i all hvilingen. Alt som skal gjøres må prioriteres og jobbes mot, og når jeg sier «prioriteres», så mener jeg at valget står mellom å spise mer enn et måltid sammen med familien og å kunne gjøre lekser med ungene. Et enten-eller-liv er vanskelig når tiden bare går og går. Hvis jeg overskrider grensene, blir jeg straffet med opphoping av symptomer; blir svimmel, kvalm, husker ingenting, blir forvirret, snur døgnet trill rundt, får vondt i kroppen. Det eneste som hjelper er å gjøre enda mindre, hvile enda mer. Det går nesten ikke an, for døgnet har ikke timer nok. Jeg har min egen lille tidsklemme der jeg ligger, og forsøker å mobilisere nok energi til å få karret til meg noen mammaminutter. Det er slett ingen selvfølgelighet.

Hva er egentlig viktigst i livet?
Kanskje er det derfor jeg blir frustrert og oppgitt når jeg ser alle lykkestatusene på Facebook mødre legger ut. Lykken er mange likes, kan det virke som. Å bare være sammen med ungene sine, kjenne varmen deres inni ens egen hånd, se blikket av fortrolighet, eller høre varmen i stemmen – dette er ting som ikke kan dokumenteres i et bilde. Dette nære, skjøre, nydelige, det er ingen selvfølge for mange av oss. Jeg skulle ønske at flere ble klar over hvor usikkert livet kan være, ikke for å skape angst, men for å kjenne ekstra godt etter og spørre seg selv hva er viktigst? Er det virkelig egentid før ungene har lagt seg, er det å sjekke mobilen mens ungene forsøker få kontakt? Er andres tilbakemeldinger viktigere enn kontakten med barnet?

Les mer: Tidsklemme og magiske øyeblikk
                Bipolar og mamma

Mange usynlige mødre
Min historie er ikke unik, vi er mange usynlige mødre som aldri kan delta i sosiale sammenhenger i barnehagen, på skolen, i idrettslaget, som ikke har kapasitet til å opprettholde fasaden. Selv om ingen kan navnet vårt, og alle ansiktene vi ser når vi en sjelden gang beveger oss utenfor huset er fremmede, så er vi likevel den aller viktigste for våre barn. Det er sterkt, vakkert og trist. Det er sånn livet ble.

Følg Lammelårtankers egen blogg.

Hva synes du om artikkelen?