Oooh, grenseløs oppdragelse. Det er vel noe av det verste man kan finne på som forelder... 
Jeg velger mine kamper. Kanskje mer enn mange andre. Det betyr ikke at jeg er grenseløs. Det betyr heller ikke at jeg har tapt.

Hører vi om noen som driver med grenseløs oppdragelse, smatter vi tre ganger, rister på hodet og trekker øyenbrynene godt opp i panna mens vi ruller med øynene og tenker: Dårlige foreldre. Alle barn trenger grenser og regler. Ikke sant?

Og jo mer utfordrende barna er, jo flere og strengere regler må til.

Les mer: 
– Foreldre uten grenser kan skade barna

– Skyldfølelse i oppdragelsen skader barna

Vel? Må det egentlig ? Min lille, store femåring er full av energi og temperament. Som de fleste femåringer, egentlig. Men jeg mistenker at min Lillemann har litt mer energi og litt mer temperament enn gjennomsnittet. Nei, han har ingen diagnose. Han er en helt vanlig fem år gammel gutt. Men han er eksplosiv. Og han er utfordrende. På godt og vondt.


Er han glad, er han glad i hele seg. Helt ut i fingertuppene. Er han lei seg, er han lei seg i hver eneste fiber i kroppen. Og er han sint er han også sint helt fra tærne og opp til tuppen av de hvite hårstråene på hodet.


Han er veldig sta, voldsomt viljesterk og utrolig selvstendig. Han er fryktelig nysgjerrig. Han vil ha svar på alt, og han nøyer seg ikke med svar som: «Fordi jeg sier det!» Eller «Fordi det bare er sånn!»

Les også: 
Lykkelige barn sitter ikke stille


Jeg, meg min og mitt


Han er også både morsom, smart, empatisk, hjelpsom og veldig kosete. Jeg digger han!


Men han er allergisk mot grenser og regler som ikke virker fornuftig i hans lille verden. Hvorfor kan jeg ikke spise med fingrene? De kan da vaskes! Og hvorfor i alle dager  jeg sove i pysj? Jeg sover da like godt i t-skjorte og strømpebukse.


Før jeg ble mamma tenkte jeg, som så mange andre, at grenser, regler og konsekvenser var veien å gå. Klart barna må ha det. Det er jo bare å være konsekvent. Og ikke vike en tomme, for da har barna vunnet. Regler og konsekvenser. Det er det som skal til.



 Oh Yes. Jeg kan alt om barneoppdragelse!


Jeg lærte fort at min lille mann ikke reagerte på regler, grenser og konsekvenser helt slik som mange andre barn gjør. Jeg lærte også han har  mange og sterke følelser i den lille kroppen sin, at det ofte blir vanskelig for han å sortere og håndtere dem.


Hvis jeg bare pøser på med flere regler, flere grenser og flere konsekvenser, blir han veldig frustrert. Og han blir enda staere, enda sintere og enda mer lei seg. Og han skjønner ikke hvorfor han ikke får det til.


Det handler ikke om manglende motivasjon fra hans side. Alle barn vil i utgangspunktet gjøre det riktige. Alle barn vil være grei. Det finnes ikke slemme barn. Motivasjonen er der. Han vil så gjerne. Men han får det bare ikke helt til.


Hvis du har et barn som har problemer med å lese og skrive, så ber du ikke barnet om å skjerpe seg og innfører enda flere regler og konsekvenser dersom barnet ikke får det til.


Nei, du hjelper barnet til å forstå bokstavene og sette dem sammen til ord og setninger, slik at barnet til slutt klarer å lese og skrive.


Det samme gjelder for barn som er ekstra utfordrende og som ikke responderer slik vi ønsker på strenge regler og grenser. Det nytter ikke å bli enda strengere. Det nytter ikke å innføre enda flere regler og enda flere konsekvenser.


Man må hjelpe barnet til å forstå. Man må hjelpe barnet til å sortere alle følelsene. Alle tankene. All forvirringen. Og man må hjelpe barnet til å bruke all energien til noe positivt.


Jeg velger mine kamper. Kanskje mer enn mange andre. Det betyr ikke at jeg er grenseløs. Det betyr heller ikke at jeg har tapt. Mitt forhold til mine barn er ikke en kamp som noen vinner og noen taper. Her hos oss samarbeider vi slik at alle blir vinnere. (Ja, det hørtes litt klisjéaktig ut. Men det er sant.)


Jeg har for eksempel ingen regel om at barna må sitte ved bordet og spise middag. I åtte av ti tilfeller kommer de og spiser av seg selv. Fordi de er sultne, og fordi de har lyst til å fortelle om hva som skjedde i barnehagen. Men de  ikke.


 


Noen ganger spiser de forresten middag under bordet også.
 
Les også: 
Den tapte middagskampen


Hva jeg sier og hva han hører

Min Lillemann er også en veldig fornuftig liten gutt. Han har alltid fått mye ansvar, og er flink til å tenke selv. Jeg er tilhenger av å la barna få prøve å ordne opp i ting på egen hånd, før jeg blander meg inn og ordner opp for dem. Hvorfor lage en hel masse regler når man egentlig ikke trenger det? Dette betyr at barna mine trår feil noen ganger. Men gjør egentlig det noe da? Jeg trår feil jeg og. Rett som det er. Men jeg lærer noe hver gang.


Noe av det dummeste jeg har gjort i barneoppdragelsen, er å innføre belønningstavler, der barna fikk røde surefjes når de hadde oppført seg «dårlig», og grønne smilefjes når de hadde oppført seg bra.


Som om vi hadde klistret et stort, rødt surefjes på en tavle til et barn som ikke turte gå i en bursdag alene.


«Nei, vennen min. I dag var du skikkelig sjenert. Du må lære deg å bli litt mer utadvendt. Nå blir det surefjes og ingen barne-tv.  Og er du er du like sjenert i morgen, blir det heller ikke noe spilling på deg etter middagen».


Snakk om å skape frustrerte og forvirrede barn! Ingen oppegående foreldre ville gjort det. Hvis vi hadde et barn som var overdrevent sjenert, ville vi ha støttet barnet og hjulpet det til å bli trygg i de forskjellige situasjonene der det var behov for det. Vi hadde ikke straffet barnet for å være sjenert!


Det er akkurat det samme med eksplosive og utfordrende barn. Vi må hjelpe dem til å takle følelsene sine og hjelpe dem til å finne andre måter å reagere på.


Noen kaller det grenseløs oppdragelse. Jeg kaller det å hjelpe og veilede barna. Samt å gi barna ansvar, og stole på at de klarer å tenke selv.


Jeg vet om en veldig klok mann. Han heter Ross Greene og er professor ved Harvard. Han har skrevet bøkene «Eksplosive barn» og «Utenfor» og han holder foredrag om temaet. Her er en liten smakebit, for de som måtte være interessert:


 




Videoen er hentet fra YouTube.

Følg Martes egen blogg Casakaos.no


Hva synes du om artikkelen?  
DEL
Forrige artikkelMorsmelkerstatning – en lettvint (nød)løsning?
Neste artikkelGravide skremmes til fødselsangst!