Kafébesøk kan bli en koselig opplevelse. Hvis bare ungene spiller på lag med deg. Marte blir lettere stresset når Lillemann og snuppa ikke vil sitte fint. Må de evakuere, eller finnes det andre løsninger?

Sist oppdatert: 11. februar 2013

«Beina ned fra sofaen!»

Lillesnuppa ofrer meg ikke så mye som et lite blikk en gang. Ingen ting som skulle tilsi at hun har hørt ett eneste ord av det jeg sa.

«Du, beina ned fra sofaen. Nå! Og det gjelder deg og, Lillemann!»

Vi er på kafé. Har bestilt pai til barna og Cæsar-salat og kaffe til meg. Det er lørdag formiddag. Kafeen fylles sakte opp av handleglade mennesker som trenger en liten pause.

Les mer: «La gutten din hoppe, du!»

Ingen så det
Lillesnuppa sitter på huk i sofaen og gomler på en brødbit. Lillemann finner ut at han vil sitte på andre siden av snuppa, og trasker frimodig forbi bak ryggen hennes. Føttene hans lager små fordypninger i skinnet på sofaputene. Små fordypninger som sakte blåser seg opp igjen, før overflaten igjen blir glatt og blank.

Jeg kikker diskret bort på de andre gjestene. Ingen så det. Tror jeg …

Opp igjen
«Sånn. Nå setter du deg ned her», sier jeg til Lillemann og gjør plass til han mellom meg og snuppa. Så tar jeg tak i snuppas sko og drar dem utover så bleierumpa hennes treffer sofaen med et lite dump.

Jeg ber en stille bønn om at jeg skal rekke å få i meg maten min, og helst kaffen også, før jeg må evakuere kafeen med to skrikende unger under armene.

To biter brød og en tre biter kylling senere, er Lillemann igjen på vei over lillesøster og videre bortover sofaraden. Lillesnuppa har igjen dratt beina opp under seg.

Les mer: Kle på seg selv

Ta av skoene, da
Ok. Det er ingen måte jeg kan få dem til å sitte på nå. Jeg kan kjefte og tvinge dem til å sitte stille (ha ha, yeah right). Men det kommer bare til å bli bråk og ende med at vi må forlate kafeen.

Jeg er skrubbsulten og har alvorlige koffeinabstinenser. Det ble ingen kaffe etter frokosten, da den endte i en krangel over en oransje ball.

Så, jeg gjør som jeg har gjort så mange ganger før.

«Ta av dere skoene da, hvis dere skal ha føttene oppi sofaen», halvveis hvisker jeg mens jeg  prøver å høres myndig ut.

Har vi krysset grensen?
Som sagt så gjort. Begge barna setter seg lydig ned og drar av seg skoene. Jeg kikker igjen rundt meg og på de andre gjestene. Ingen sure blikk. Alle er opptatt med sitt.

Jeg spiser ferdig salaten min, og restene etter barna. Snuser inn den deilige duften av sterk, nykvernet kaffe.

Barna kryper lydløst rundt i sofaen. Sånn avventende og «stille før stormen-aktig». Foreløpig er det innenfor grensen av hva som er greit. Men den grensen er hårfin. Dessuten vet jeg at mange foreldre har helt andre grenser og antakeligvis syns vi har krysset den for lenge siden.

Les mer: Er mine grenser bra for barnet?

Opp ned
Ti minutter senere står Lillesnuppa opp ned med hodet godt plantet i sofaputa og beina oppetter veggen. Lillemann tar et lite hopp på den svarte sofaputen, og ser avventende på meg.

Okei, nå er det på tide å gå. Nå har vi strukket det langt nok.

Det gikk heldigvis greit denne gangen. Jeg fikk i meg både salat og kaffe. Og nok energi til å fortsette handlerunden.

Men det var bare fordi barna fikk ha føttene i sofaen. Jeg syns det er greit. Syns du? Og med eller uten sko?

Følg Martes blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelForeldreforberedende kurs
Neste artikkelTo uker gamle Magnus ble alvorlig syk av RS-viruset
DEL