Det skjer nesten hver eneste kveld. Eller i hvert fall annen hver. De kveldene mannen har legginga og jeg får en halv time zappetid på kvelden. Fjernkontrollen forsvinner. Helt sporløst.

Publisert: 12. juni 2014

Etter en hektisk ettermiddag med henting i barnehagen, der én lager middag mens den andre underholder barna og prøver å få hengt opp våte klær og tømme matbokser.

Masing om at ungene skal komme og spise, masing om at de skal rydde opp etter seg. Og setningen «Nei, vent. Ikke nå» som går på repeat hele ettermiddagen:

«Nei, vent. Ikke nå. Jeg vil ikke hoppe i trampolina nå. Jeg vil drikke opp kaffen min».

«Nei, vent. Ikke nå. Jeg kan ikke bli med deg og sykle, jeg må sette på en vaskemaskin og etterpå skal jeg klippe gresset».

«Nei, vent. Ikke nå. Jeg har ikke tid til å male deg som Hulken i ansiktet akkurat nå».

Les mer: Nei, ikke nå. Du må vente!

                  Endelig barnefri!

Det evige maset
 

 Ikke akkurat nå, vennen. Ikke akkurat nå.Så er det det samme maset om kveldsmat og mekling om hvem som skal se hva på Netflix. Er det Supermann først i dag, eller er det Lille Prinsesse? Hvem fikk velge først i går?

Jeg jager ungene rundt hele huset med tannbørsten i den ene hånda og pysjen i den andre. Jeg bytter mellom å be, kjefte og bestikke.

Så, endelig. Etter å ha tisset tre ganger hver, drukket flere slurker vann og byttet pysj fire ganger, er det endelig leggetid. Mannen forsvinner inn på barnerommet med de to kråkene og lukker døra bak seg.

Jeg lager meg nok en kopp kaffe for å holde meg våken de siste timene før leggetid. Graver frem en sjokoladeplate fra gjemmestedet mitt øverst i kjøkkenskapet, finner frem pledd og puter og rigger meg til i sofaen.

Men hvor er den forbanna fjernkontrollen?

Les mer: Endelig TV-slaver

                 Det er dem, ikke oss

Irritert

Næh, se der. Der var jo tøflene mine.Den er aldri der den skal være. Aldri!

Jeg kikker oppå bordet, mellom alle lekene til Lillesuppa. Jeg kikker under bordet. Ved tv-en.

 



Nå begynner jeg å bli en smule irritert. Kaffen lukter så sabla godt, og sjokoladen roper så søtt på meg.

Hvor? Hvor! HVOR!Jeg løfter på puter og pledd. Kaster unna Spidermann, iPaden, Sully og møkkete barneklær. Renser sofaen. Ingen fjernkontroll.

Legger meg ned på magen og drar hånda langs hele undersiden av sofaen. Med det resultat at håndflaten ser ut som et marsvin.

Ingen ting.

Hvor pokker er den? Hvor pokker er den forbanna fjernkontrollen?

Sjekker utenkelige steder
Jeg begynner å sjekke på alle tenkelige og utenkelige steder. På kjøkkenbenken, i gangen, oppi skoene mine, i jakkelomma, på badet. Men jeg innser raskt at det vil ta hele kvelden hvis jeg skal fortsette på denne måten.

Så jeg gjør det jeg absolutt ikke bør gjøre. Jeg går inn på soverommet til barna.

Jeg skimter mannen i mørket. Han sitter på sengekanten med ansiktet svakt opplyst av iPhonen. To små hoder snur seg søvnig mot meg.

«Bare legg dere ned igjen dere», sier jeg, men skjønner med det samme at skaden allerede er skjedd.

«Vet du hvor fjernkontrollen er?» spør jeg mannen.

«Nei, for pokker», svarer han og sender meg et stikkende blikk.

«Gå ut nå!» sier han med anstrengt stemme. Jeg hører han har mest lyst til å rope. Men han demper ordene i munnen før han slipper dem ut.

«Mamma? Hva er det?» sier Lillensnuppa søvnig.

«Nei, ingen ting. Bare legg dere ned igjen, dere», sier jeg og lister meg ut.

«Takk skarru ha», mumler mannen i det jeg lukker døra bak meg.

Jeg forbanner både mann og barn mens jeg tar en ny runde i sofaen.

At det ikke går an å legge ting på plass. Er det virkelig så vanskelig?

Min feil likevel

Jeg finner den til slutt. I skittentøyet. I den øverste kurven. Dit barna ikke når. Dit mannen aldri beveger seg.

Den må ha blitt med da jeg samlet sammen skittentøyet rett før barna forsvant inn på rommet.

Jeg rekker akkurat å skru på tv-en før mannen kommer ut.

«Fant du den?» spør han og klør seg i øret.

«Ja, da», sier jeg og håper han ikke skal spørre hvor.

«Hvor var den?» spør han.

«Eh, nei, den eh... den lå på gangen. Disse ungene altså», sier jeg og lukter på kaffekoppen. Kaffen er kald. Jeg setter koppen fra meg på bordet.

Mannen setter seg ved siden av meg.

Det var den egentiden
«Åh, har du sjokolade», sier han og griper etter platen som jeg hadde gjemt under teppet, men som må ha kommet frem under endevendingen av sofaen.

Les også: – Jeg hater å dele!

«Mmm. Få smake, da», sier han og river av papiret. Biter over platen og knekker av en stor bit som han mumser opp på to sekunder. Tar en real bit til og smatter fornøyd.

Jeg kryper under teppet og sukker. Det var den egentiden. Den lille hellige halvtimen annenhver kveld , bare meg, fjernkontrollen og en sjokoladeplate. 

Forbanna fjernkontroll!

Har du kontroll på fjernkontrollen?

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMåke med morsinstinkt
Neste artikkel100 enkle trinn for å legge et barn
DEL