Noen ganger skjærer ting seg om morgenen, selv om en har gjort "alt rett". Kjenner du deg igjen i Antisupermammas morgenkaos?

Publisert: 11. februar 2014

Jeg er utpreget B-menneske og beregner ofte altfor liten tid når ungene skal på skole og i barnehage. Så ender jeg opp med å mase og kjefte – og få dårlig samvittighet. Derfor har jeg bestemt meg for å begynne å stå opp tidligere.

Alt under kontroll
Og det gjorde jeg altså i går. Jeg var riktig så fornøyd med meg selv, der jeg plystrende smurte matpakker og følte jeg hadde alt på… stell. Yngstemann, som var hanglete og derfor ikke skulle i barnehagen, skulle sitte på i bilen opp til skolen. Der skulle jeg levere de to eldste, og sette av skiene til syvåringen (som hadde skidag). Så skulle jeg hente en venninne, som skulle sitte på til Oslo der jeg skulle levere yngstemann til besteforeldre og rekke en avtale klokken 10. Yngstemann gledet seg til å se mormor og bestefar. De to eldste var fornøyde med å bli kjørt til skolen. Og jeg hadde all tid i verden til å rekke det jeg skulle. Lav puls. Alt under kontroll.

Les mer: Google-mamma
                Hjernehinnebetennelse eller hundemat?

Pulsen steg
Da jeg var ferdig med å smøre matpakker og mellomstemann fremdeles gikk rundt i trusa, kjente jeg at pulsen høynet et hakk. Han har det med å ta livet med ro. Hvis jeg klarer å skru opp de andre, ser han på dem med en kul mine og sier: ”Ta det med ro. Det er mamma som har dårlig tid. Ikke vi”.

Bestemt, men vennlig sa jeg at han måtte kle på seg. ”Men jeg har ikke sokkeeeeeer”. ”Da ser du bare i skapet ditt, lille venn”. Tonen var i ferd med å bli litt anstrengt. Så kom eldstemann og sa med anklagende stemme: ”Når skal vi begynne med ordentlig frokost her hjemme?”. ”Eh … ta deg en banan akkurat nå. Jeg har smurt verdens beste matpakker!”

På tilbudssiden
Han tok en banan. Og da ville selvsagt mellomstemann ha en også. Da jeg hentet og skrellet en til ham, kom jamrestemmen. ”Det var ikke SÅNN du skulle skrelle den, mamma. Jeg vil at du skal skrelle til halvveis på bananen”. Vanligvis orker jeg ikke å forholde meg til sånt. Men i går var jeg altså på tilbudssiden. Jeg hentet en banan til og skrellet den halvveis. Men da han begynte å ønske seg den ”gamle bananen”, rant det over for meg. ”Spis bananen og kle på deg. Nåå!”.

Så var det minstemann sin tur til å få et anfall. Han hadde vært ute og mistet kosebamsen i snøen og nå var det krise. ”Raggi fryser! Han kommer til å bli syk, akkurat som meg!”. Det var ikke snakk om annet enn å tørke ham. Jeg rullet ham rundt på varmekablene og filleristet ham. Fireåringen sto med store øyne og så på at Raggi ble tørr i løpet av nanosekunder.

Så løp vi opp til bilen. Inn, inn, inn i en fart ropte jeg bak guttene. ”Men hvor skal vi inn hen, mamma?”. Selvsagt. Jeg hadde parkert på nedsiden av huset fordi det var så vanskelig å komme opp. Så var det å løpe rundt. Jeg løp bakerst med minstemann på slep, de andre loppene var foran. Jeg åpnet døren mens jeg løp nedover. Så det tostemte koret: ”Vi får ikke opp døren, mamma”.

Les mer: Mannens morgenkaos
                Viktig å kunne si "nei"

Banneordene satt løst
Sidedøren var frosset fast. Da var det å mokle alle inn fra førersiden. Problemet var at dagen før hadde jeg vært på IKEA og hentet et klesskap. Dermed var setene nede og alle barnesetene (vi har seks stykker) slengt inn i midten. ”Ordne opp i setene og spenn dere fast”, sa jeg. En eller annen hadde sølt tyggegummi på det ene beltet. Bak i bilen og dra det av med fingrene. Banneordene begynte å sitte løst, men ennå var jeg bare på fresestadiet. Så fikk mellomstemann det for seg at han ikke ville sitte på setet som var svart, men på det med ruter som hadde kilt seg fast i noe annet på gulvet. ”Sett deg ned. Nåå!”. Igjen – de skjønner det som regel når jeg mener alvor.

Viktigst å overleve
Kjøre opp til skolen med hjertet i halsen. Viktig å kjøre forsiktig selv om det er i ferd med å ringe inn. Livet først. Ingenting er viktigere enn å overleve. Tross alt.

Så var vi endelig foran skolen. Jeg snudde på toppen, svært vanskelig med smale veier, stor bil og en ryggesensor som piper konstant på grunn av snølaget. Men vi fikk snudd og pulsen roet seg noen hakk. Jeg gikk ut av bilen og åpnet bakdøren. Men i svarte … den var også frosset fast!

Rant fullstendig over
Jeg røsket og rev i døren, men det hjalp ingenting. Jeg sendte de to eldste ut av bilen og inn på skolen. Så krabbet jeg over rekkene med bilseter, helt til jeg sto bak i bagasjerommet. Der forsøkte jeg å sende skiene ut gjennom førersetet. De stanget og satt seg fast i alt mulig rart. Og det var på dette tidspunktet pulsen steg i taket og det rant fullstendig over for meg. Jeg lirte av meg en kvakksalve som ikke egner seg på trykk. Det er skremmende å se hvor mye der og galle det kan komme ut av en småbarnsmor på snart 40. Fireåringen var like rolig. ”Det går bra, mamma. Dette går helt fint”.

Nei, hadde jeg lyst til å rope og gråte, det går ikke bra i det hele tatt. Så forsiktig banking på ruten. Et kjent ansikt. En vennlig, litt usikker stemme: ”Eh … trenger du hjelp. Kristine?”.

Les mer:  Treårs-trass vs. trettisjuårs-trass

Mistet kontroll
Det var moren til min sønns bestekamerat. Aldri har jeg vært så glad for å se henne. ”Do you know the mornings when you want to murder somebody and everything is a mess”, peste jeg ut på engelsk, så minsten ikke skulle forstå det. Som om han ikke hadde forstått, for lenge siden, at det var ”one of those mornings” og at jeg fullstendig hadde mistet kontroll over situasjonen.

Så begynte operasjonen med å få skiene ut av bilen. Det endte med at vi åpnet vinduet på passasjersiden og fikk moklet og bendt skiene ut den veien. Da skiene endelig var ute av bilen og vi fikk igjen pusten og tørket svetten, så hun vurderende på skiene og sa forsiktig ”Er ikke de skiene veldig lange for en syvåring?”.

Latterkrampe
Jeg så på skiene. Virkelig så på dem for første gang. Og fikk fullstendig latterkrampe. Det var min manns ski vi hadde trukket og halt ut av bilvinduet. Han er nesten to meter høy. Jeg lurer på hva de hadde sagt på skolen, hvis jeg hadde sendt med sønnen min ski som var dobbelt så lange som han selv. Riktignok er jeg antisupermamma. Men et sted går grensen.

”Du må hjelpe meg med de andre skiene, sa jeg”. Jeg valgte å overhøre at hun sa at det ventet en gutt med omgangssyke på henne hjemme. Noen ganger trenger man så desperat hjelp. Og det gikk heldigvis adskillig greiere å få et par barneski ut av vinduet. Jeg løp til skolen mens jeg klistret lapper med navnet til sønnen min på kryss og tvers av skiene. Og ropte til en som jobber på SFO: ”Hvorfor i all verden lager de biler med dører som fryser igjen?” Hun var heldigvis helt enig, selv om jeg ikke tror hun forsto helt hva jeg snakket om.

Heldigvis ikke hver dag
Jeg er veldig glad for at vi ikke har sånne morgener hver dag. Da jeg snakket med sønnen min senere på dagen sa jeg ydmykt unnskyld for at jeg hadde ropt til ham. Han blåste av meg og sa med smørblid stemme: ”Men du var jo bare stresset, mamma. Vi skjønte da det”.

Det er det fine med å være anitsupermamma. Barna blir rett og slett supertolerante.

Følg Antisupermammas egen blogg på Facebook.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFødselen vil jeg helst bare glemme
Neste artikkelKan man starte fødselen selv?
DEL