Marte gleder seg til hun og mannen skal få senga for seg selv igjen. Men det ser ut til å være en stund igjen til det vil skje.

Sist oppdatert: 22. juli 2014

Det begynner bra. Vi legger barna klokka sju. Eller… vi har intensjoner om å legge barna klokka sju. Men den blir som regel både halv åtte og åtte. Halv ni, ni i helgene. Og nå i ferien til og med ti.

Men det begynner uansett bra.

Barna legges på rommet de deler, i dobbeltsenga si, og sovner der.

Mannen og jeg legger oss i elleve-tiden. Eller halv to… Det kommer litt an på. Når jeg tenker etter, blir klokka oftere nærmere halv to enn elleve. 

Vi rekker som regel ikke å sovne en gang før Lillesnuppa kommer tuslende inn på rommet vårt og krever sin plass i dobbeltsenga. Gjerne med en gedigen bamse på slep.

Her kommer jeg med Spiderman.

Les også:
Jeg får ikke sove

Det er dem, ikke oss

Hun skal alltid ligge imellom oss. Og hun vil ikke ha dyne. Vi har dobbeltdyne.

Vi slokker lyset og sovner alle sammen. Da kommer Lillemann inn. Han vil også ligge imellom.

Mannen og jeg ligger musestille til begge ungene har sovnet, før mannen tusler ut på rommet til ungene og legger seg i reservesenga der. Den står klar. Ferdig oppredd.

Jeg våkner som regel en time senere, av at begge ungene ligger på tvers, og jeg selv vipper faretruende nær sengekanten.

Jeg flytter dem forsiktig slik at de ligger i riktig retning. Jeg rekker akkurat å sovne igjen før Lillesnuppa plasserer en klam hånd på panna mi og rugger hodet mitt fram og tilbake.

«Hvor er far?»

«Han ligger inne på rommet deres» , sier jeg på autopilot.

Lillesuppa klatrer ned fra sengen vår, helst over storebroren, og tusler ut til sitt eget rom for å sove der.

Lillemann våkner en halvtime senere.

«Hvor er Lillesøster?»

Han klarer ikke sove uten henne.

«Hun sover på rommet deres sammen med far», sier jeg. Fortsatt på autopilot.

Les også:
Tidlig i seng 

Om å velge sine kamper

Uskrevne soveregler

En gang skal jeg svare at hun har gått om bord i et romskip retning månen.  Eller at hun er ute og går tur med hunden. Men foreløpig har jeg vært altfor trøtt på denne tiden av døgnet.

Lillemann sklir ned fra sengen og tusler inn til seg selv.

Like etter kommer mannen tilbake til vårt soverom. Begge ungene hadde lagt seg i reservesenga sammen med han, og det ble visst litt trangt.

En time senere kommer Lillesnuppa inn igjen. Hun har glemt bamsen sin i senga vår. Hun krabber opp, finner bamsen og legger seg mellom oss. Så sparker hun av seg dobbeltdyna, så både mannen og jeg blir liggende med dyne kun på den ene siden, og sovner igjen.

Flytt dere. Her kommer vi!

Tjue minutter senere tar en klam hånd tak i kinnet mitt, og drar ansiktet mitt bakover.

«Snu deg, mamma», sier en tynn stemme.

Jeg snur meg rundt og får et bittelite ansikt tett i tett mot mitt eget. Jeg prøver å puste i takt med dette lille ansiktet, så jeg slipper å puste inn pusten hennes, men hun puster så fort, at jeg blir helt svimmel.

Jeg venter til hun har sovnet, og snur meg rundt igjen. Den lille klamme hånden er der igjen umiddelbart, og drar ansiktet mitt mot seg. Jeg ligger igjen våken og venter til hun har sovnet. Så venter jeg litt til, og snur meg rundt.

Men jeg får ikke sove, for mannen snorker. Jeg sparker borti han, og på det sjuende sparket, grynter han, mumler ett eller annet og labber inn til barnerommet igjen.

Akkurat i det sola gryr, kommer Lillemann inn og lurer på hvor lillesøster er.

Jeg myser mot mobilen. Klokka er fem.

Er jeg riktig heldig, sovner Lillemann, og vi får en liten time, kanskje to, til. Men hvis jeg hoster, må på do, nyser, knirker i senga i det jeg strekker meg etter mobilen, eller drar litt i dyna, så kan du banne på at det er morgen.

Flere som har sånne nattevandrere?

Følg Martes egen blogg Casakaos.no 

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGutteenergien må ut NÅ
Neste artikkelDu venter mest sannsynlig ei jente
DEL