Ti timer kjøring- med tre barn i baksetet. Det sier seg selv at Martes reise til Stavanger ble litt av en utfordring. Kjenner du deg igjen?

Sist oppdatert: 15. August 2014

«Hvor langt er det igjen nå da, mamma?»

Lillemann sparker rytmisk i seteryggen min mens han legger hodet bakover og slipper ut et langt stønn mellom hvert ord.

Vi tok av fra Raufoss for tre kvarter siden. Utenfor bilvinduet kjører tre gutter skateboard på parkeringsplassen ved Granstunet kjøpesenter.

«Det er fortsatt langt igjen, lille venn. Vi skal kjøre helt til Stavanger vet du, og er ikke fremme før i kveld», sier jeg med den blideste stemmen jeg klarer å oppdrive mens jeg prøver å overse de sparkende føttene i ryggen.

Les også: 
Slapp av! Det er sommer!

Mammadalt

«Såååååå lenge?», sier fireåringen og spenner føttene i seteryggen, strekker armene over hodet og spenner fra i taket mens han gjør en grimase.

«Hvor mange timer er det da?»

«Nja, det er rundt?.» Jeg teller på fingrene. «Det blir nok rundt ti timer vil jeg tro».

«Ti timer?» kommer det fra baksetet.

Og etter han får tenkt seg litt om: «Jo, men det er jo ikke mye. Det er jo bare sånn: En, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti. Fremme!»

«Jo, men hver time er ganske lang da. Kan du ikke spille litt på iPaden så lenge?»

«Hvor lang er hver time da?»

«Ehm. Lang!»

«Ja men hvor lang?»

«Altså, hvis du teller sakte til seksti seksti ganger. Da har du en time».

«Åh, jammen det er jo ikke mye. En, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti, elleve, tolv?»

Les også: 
Hvorfor hører du aldri etter?

"Mamma? Hva er dette for noe?"

Det er dem, ikke oss

«Skal vi stoppe snart, mamma?» Lillesøster har revet i stykker plastskjede sitt, og kaster små, fargerike perler i forskjellig størrelse rundt i bilen. 

«Nei ikke ennå. Ikke før vi er i Tønsberg. Det er et stykke igjen».

«Men jeg er sulten».

«Det tror jeg faktisk ikke noe på. Vi har nettopp spist frokost. Se her, ta telefonen min og spill litt på den».

«Jeg er også sulten», kommer det fra fireåringen.

«Jeg og», sier trettenåringen i midten.

«Jo, men dere får vente litt. Vi skal stoppe hos morfar i Tønsberg og spise der?»

«Sulten, sulten, sulten, sulten!» Lillemann roper høyest og sparker igjen føttene inn i seteryggen min. Trettenåringen begynner lavt, men øker på når han ser hvordan de to småsøsknene ser på han med forventningsfullt blikk. Treåringen henger seg på og klapper taktfast i hendene.

«Okei, okei, okei. Se, her har dere noen saltstenger så lenge».

Spis saltstenger og hold kjeft nå.

Stillheten varer nesten helt til Sandvika.

«Er det langt igjen nå?»

«Nja. Det er ikke så langt til vi skal stoppe i hvert fall».

«Hvor langt da?»

«Jeg må tisse», roper treåringen.

«Tisse, tisse, tisse nå!»

Vi stopper ved en bensinstasjon. Alle ut av bilen. Noen inn på do. Andre spinner rundt på gressplenen ved siden av parkeringsplassene. Saltstenger ramler ut av bilen og knuses i små biter på asfalten. Epler blir bestilt, spist én bit av og så glemt.

Så er det opp i stolene med de små barna. Presse storegutten inn imellom og spenne dem fast.

«Au, ikke så stramt da!»

«Jo, det  være så stramt».

«Men jeg får vondt i magen!»

«Nei da, det gjør du ikke det. Du sitter alltid så stramt».

«Jo men nå har jeg jo nettopp spist!»

Fortsatt blid.

Ut på E18 mot Drammen.

«Er det langt igjen nå da?»

«Nei, nå er det ikke så langt igjen før vi skal stoppe.»

«Hvor langt da?»

«Under en time».

Ti minutter før Tønsberg sovner de to små.

Halvannen time senere, og med magen full av kaker og is, legger vi Tønsberg bak oss og fortsetter sørover langs kysten.

«Når skal vi stoppe neste gang da?» spør fireåringen.

«Jeg vet ikke. Vi får se. I Grimstad kanskje».

«Hvor langt er det dit da?»

«Et stykke. Eller, ikke så veldig langt. Bare sett deg tilbake og slapp av. Kanskje dere kan sove litt igjen?»

Småsøsken altså...



 

«Er vi fremme snart nå da?» spør treåringen fem minutter senere.

«Nei, det er fortsatt et stykke igjen. Men det er ikke så veldig langt».

«Men jeg må tisse?»

Jeg husker hvordan jeg gjentatte ganger spurte alle de små og mellomstore, ja til og med mannen, om de skulle tisse hos morfar før vi dro videre.

Inn på bensinstasjonen. Alle ut av bilen. Ingen bryr seg om ordene mine: «Bare de som skal tisse går ut nå!»

Én tisser. De andre spinner rundt utenfor bilen.

Vi kommer omsider til Grimstad etter nok en tisse- og bæsjepause og en stopp for å fylle på vann, da noen glemte å lukke vannflasken slik at alt vannet rant ut på gulvet der posen med brød og smågodt lå.

 

Ungene oppdaget smågodtposen da jeg prøvde å redde brødet. Posen jeg egentlig hadde tenkt å gjemme til etter vi hadde spist i Grimstad.

Da vi skulle spise i Grimstad var alle mett av smågodt.

Hehe. Ungene er så søte, altså. De sier så utrolig mye rart.


Finnes det noe mer slitsomt en unger? Skal de ikke sove snart?

«Er vi fremme snart nå da?» maser fireåringen rett før Kristiansand.

«Ja, snart. Det er ikke så fryktelig lagt igjen».

«Hvor langt da?»

«Litt langt».

«Hvor mange ganger må jeg telle til seksti?»

«Mange!»

«Men hvor mange ganger da?»

«To hundre og femti ganger. Minst!»

«Wow! Det er jo kjempemye!»

«Ja».

«Men du sa det ikke var så fryktelig langt igjen!»

«Vil du ha litt mer potetgull?»

«Jeg er kvalm».

Vi har akkurat kjørt forbi Lindesnes.

«Du kan få plaster på magen.»

«Nei, jeg mener det. Jeg er skikkelig kvalm!»

Vi rekker akkurat stoppe bilen og dra ut ungene før Lillemann spyr. En seig blanding av popkorn, gelefisk, potetgull og Villa Farris spruter over veikanten. Vi rakk i hvert fall å stoppe denne gangen. Da vi kjørte til Stavanger i jula, ble oppkastet smurt utover både, gutten, bilstolen, vinduet og posen med mat.

Lillesøster er også kvalm, så vi gjør noe som kun helt uansvarlige foreldre gjør: Vi snur bilsetet hennes fremover. 

Vi kom omsider frem til bestemor og bestefar i Stavanger. Etter å ha stoppet ved annenhver mil, klistret tre klistremerkebøker og dekket vinduene og stolryggene med klistremerker, spist uendelige mengder sjokolade, potetgull og godteri, spilt iPaden og mammas telefon tom for strøm flere ganger, sett de første ti minuttene på åtte forskjellige filmer, lekt med vinduene opp og ned og opp og ned, kranglet om vinduene skulle være oppe eller nede, kastet gelebønner på hverandre, lugget storebror i midten og dratt av han øretelefonene gjentatte ganger, hørt på musikk, kranglet om hvilken sang vi skulle høre på og stoppet bilen og kjørt tilbake fordi Lillesøster kastet Lillemanns Ninja Turtle-figur ut av vinduet.

For ikke å glemme de tjue minuttene vi fikk med fred og ro da barna sovnet rett før vi ankom Stavanger.

Har du vært på bilferie med små barn før? Og kommer du til å gjøre det igjen?

Følge Martes egen blogg på Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelUtålmodig lærer og superpyse
Neste artikkelJordmor ble dekket av blod fra topp til tå
DEL