Jeg angrer ikke på at jeg skal ha barn. Jeg gleder meg på veldig mange måter, og kan nesten ikke vente til han er her. Men en annen del av meg gruer seg. Jeg er vel bare redd for det ukjente. Redd for å feile!  

Sist oppdatert: 21. april 2015

I dagens samfunn er det ganske vanlig at man venter med å få barn. Det er mye man skal gjøre før man stifter familie. Som å reise, jobbe noen år, og så studere før man finner noen å slå seg til ro med. Og den man slår seg til ro med, skal man gjerne også være helt hundre prosent sikker på at er den rette. Sånt kan ta tid. Mange bruker flere år på å være kjærester, så eventuelt giftemål, for å så til slutt planlegge barn.

Ble kjapt gravide
Sånn var det ikke for oss. Vi har riktig nok ventet lenge med å slå oss til ro med noen, og vi har begge reist, jobbet med forskjellige ting og gått på skole. Men vi har, som tidligere nevnt, kjent hverandre i mange år. Men det var ikke før i fjor sommer vi fant tonen på en annen måte og ble kjærester. Og det tok ikke mange månedene før vi ble gravide.  

Les også:
Mens vi venter

Når to blir tre

Å bli foreldre kan styrke forholdet
Vi var begge enige om avgjørelsen om å beholde barnet, og at dette var noe vi virkelig ville. Å få barn med hverandre var noe vi begge uansett ønsket frem i tid, så da så vi ingen grunn til å ikke bare hoppe i det - nå som ”skaden” allerede var skjedd. Uansett hvor lenge man har vært sammen, har alltid et forhold sine opp- og nedsider. Man kan aldri være sikker på om det kommer til å holde, eller om det er det riktige tidspunktet for å få barn på, tror jeg. Men man kan jo planlegge det litt bedre… Likevel - en garanti for at ting skal holde har man uansett aldri. Heldigvis hører jeg stadig historier om at par blir ti ganger sterkere enn før etter at de har fått et barn, selv om de ikke har vært sammen lenge. Og godt er det. 

Vi passer perfekt sammen – og står for det samme
Jeg er ikke bekymret for forholdet vårt, jeg er heller ikke redd for at vi to skal ha barn sammen - selv om vi ikke har vært kjærester så lenge. Vi er utrolig like, og passer perfekt sammen. Vi har samme verdier og tanker rundt det meste. Også når det gjelder barneoppdragelse er vi ganske så samkjørte. Det er nok fordi vi har hatt en veldig lik oppvekst. Vi mener begge at dette var en bra måte å bli oppdratt på, og derfor ønsker vi å gjøre mye av det samme selv. Men selvfølgelig med vår egen lille vri på det. Så gjenstår det bare å se hvordan det funker i praksis. Det viktigste er uansett at vi har snakket om det, og at vi har en slags mal vi kan følge så godt det går.

Vi har, siden forholdet er så nytt, måttet jobbe mye med ting som andre par som har vært sammen mye lenger kan ta over tid. Vi har klart det veldig fint, og det føles faktisk som om vi har vært sammen alltid. Det er en god og trygg følelse, og forholdet vårt er ganske så bekymringsløst. Men det betyr ikke at det ikke fins bekymringer, for jeg har den siste tiden blitt fylt med angst og bekymring for det som kommer etter fødselen. Det å skulle få barn. Kommer jeg til å klare det?

Les også: 
Gravid? Snakk ut om forventningene NÅ

Bekymring for det ukjente

Plutselig mange tanker og bekymringer
Jeg begynner å nærme meg slutten av svangerskapet, og med det er det mange tanker og spørsmål som plutselig har tatt en stor plass i hodet mitt. Er jeg i det hele tatt klar for å få barn? Den ene dagen har jeg bare en mage, den neste dagen skal vi reise hjem med et barn. Et barn som jeg må ta vare på. Jeg må vite hva dette barnet trenger, og når det trenger det. Et barn som er helt og fullt avhengig av meg. Mitt barn! Jeg merker jeg er redd. Tenk om jeg ikke klarer det. Tenk om jeg ikke kommer til å trives med det?

Vugga er min samboers gamle vugge som bestefaren hans lagde til ham. Har i mellomtiden blitt brukt til kusinene hans. Så nå maler jeg den hvit i stedet for rosa. Burde vi ha valgt annerledes? Kanskje vi burde ha ventet? Hadde vi vært mer forsiktige, har jeg ofte tenkt de siste ukene. Men det er det ikke noe å gjøre med nå, trøster samboeren min meg med. Nå er det sånn, og vi kommer til å klare det fint, mener han. Det er godt å få den støtten fra ham, men det hjelper ikke når jeg ikke helt klarer å slippe tankene om at jeg er redd. Redd for det ukjente. Redd for å bli mamma.

Jeg angrer ikke på at jeg skal ha barn. Jeg gleder meg på veldig mange måter, og kan nesten ikke vente til han er her. Men en annen del av meg gruer seg. Jeg er vel bare redd for det ukjente. Redd for å feile! Redd for at jeg kanskje ikke var så klar for dette som jeg trodde, eller at det ikke var rett tidspunkt å få barn på. Derfor er det så utrolig godt å ha en forståelsesfull og snill kjæreste som jeg virkelig føler at støtter meg, og som beroliger meg med at det er helt rett. Vi kommer til å klare det fint, og jeg kommer til å være en god mamma. Jeg er så glad vi har snakket så mye sammen og lest mye om svangerskap og alt det kan føre med seg. 

Gjør badet klart for ankomsten hans.Angsten for å føde er borte
Finnes det i det hele tatt et perfekt tidspunkt å få barn på? Jeg vet ikke. Jeg har brukt mye tid på å forberede meg mentalt på det som skulle skje med kroppen i svangerskapet. Jeg har, så godt det går, forberedt meg på at jeg skal gjennom en fødsel, selv om dette også har vært en veldig skremmende tanke. Jeg har slitt mye med redsel rundt tanken på en fødsel, men har etter omvisning på fødestuen og samtale med jordmor klart å bli kvitt angsten for å føde - og ser på det med helt nye øyne. Takk Gud for det! Men det som kommer etterpå, har jeg ikke rukket å tenke på så mye - da det har vært så fjernt. Det kom nå. Nå som det med stormskritt nærmer seg termindatoen, og vi endelig har slått oss til ro i det nye huset. Nå kommer alle disse tankene snikende. Er jeg følelsesmessig klar for å få barn? Er jeg klar for å bli mamma?

Les også:
- Fødsel beste behandling mot fødselsangst


Normalt å ha slike tanker?
Jeg har lest litt om dette, og det er visst ikke uvanlig at det til og med tar flere uker etter fødsel før enkelte klarer å føle seg følelsesmessig klar for foreldrerollen. Det kan ta tid, og det er det jeg skal forberede meg på nå. Alt det praktiske har vi så å si fått på plass, så nå kan jeg ta meg tid til å få det følelsesmessige på plass også. Kanskje er det sunt å være litt bekymret for disse tingene, kanskje det er min måte å forberede meg mentalt på det som kommer? Jeg vet ikke. Men det kan da ikke være så unormalt å ha disse følelsene og tankene rundt det å skulle bli mamma for første gang?


Jeg vil veldig gjerne høre fra dere som har opplevd noe av de samme som jeg går igjennom nå! 

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNår flyttet du babyen til eget rom?
Neste artikkel– Dette kunne jeg gjort ti ganger til!
DEL