Kjære alle aleneforeldre. Hvordan klarer dere det? Jeg bøyer meg i bæsjebleia for dere. Jeg overlever så vidt en helg alene med barna. Dere gjør dette hele tiden. Jeg er fra meg av beundring. Respekt!

Sist oppdatert: 28. august 2014

«Hva? Skal du være borte hele helgen?» Jeg ser forskrekket opp på mannen.

«Ja, hele helgen. Men det visste du da», sier han og drar bagen etter seg ut i gangen.

Jo da, jeg har visst en stund at mannen skulle bort i helgen. Men jeg tenkte noe sånt som fra fredag ettermiddag til søndag formiddag. Ikke fra tidig fredag morgen til langt ut på søndagsnatta.

Men okei. Dette skal jeg klare. Jeg er ikke ofte alene med barna i helgene. En ukedag i ny og ne, ja. Men da er det sju timer med barnehage. En hel helg er verre.

Les mer: 
Det er jo bare å… 

Sjekkliste: Er du voksen?

Fredagen gikk egentlig greit. Eller...vi hadde våre episoder med Lego-kasting, grining, småkrangling og «vilikke» etter barnehagen denne dagen også. Men alt i alt gikk det greit.

Sengen blir gymsal
Lørdag morgen klokka halv seks, blir sengen min forvandlet til en gymsal. Det er da jeg begynner å savne mannen for alvor. Han er nemlig den som står opp med barna på disse umenneskelige tidene. Hver dag. Ja hver eneste dag, ukedag som helg, står mannen opp med kråkene, som regel før klokka seks.

Våre unger er dessverre ikke sånne unger som kan ligge stille i sengen og spille eller se på film mens vi voksne kan ligge og dra oss en time til.

Ikke fred i dusjen
Jeg tusler inn på badet og lukker døra bak meg. Skrur på dusjen og stiller meg under det varme vannet.

«Mamma? Hvor er bilen til bilbanen?»

Fireåringen river dusjforhenget til side så jeg skvetter og velter hylla med såpe og barberhøvler.   

«Jeg vet ikke. Mamma dusjer nå. Jeg kan hjelpe deg når jeg er ferdig», sier jeg og røsker i dusjforhenget.

«Og lukk igjen døra etter deg!» roper jeg akkurat i det de små føttene tramper ut i gangen. Uten å lukke igjen døra.

Les også:
– Jeg får sjelden dusje alene 

Hva er en god mor?

Kjære treåring

Døra blir revet opp seks ganger til før jeg er ferdig i dusjen. Spørsmål om hvor dukkevogna er, om det er sjokoladepålegg til frokost i dag, hvor katten er og hvor mange år jeg er, er sånne spørsmål som absolutt ikke kan vente i fem minutter. Og hver gang glemmer de å lukke igjen døra etter seg, så rommet blir iskaldt.

Barna bare ombestemmer seg
Under frokosten finner jeg riktig pålegg til ungene som ombestemmer seg minst fem ganger før de er fornøyd, smører og deler brødskiver på riktig måte (fireåringen vil ha den delt i to på skrå, treåringen i fire), heller i melk, tørker opp melk, heller i mer melk, blåser på fingre som blir klemt, finner plaster, jager katten ned fra bordet, stopper en krangel om hvem som har størst teskje, tørker rødbetsaft ut av øyet på en hylskrikende unge og skreller to appelsiner som de ikke ville ha likevel. Jeg får ikke spist selv før ungene er ferdig og har gått fra bordet.

Puh! 

Ting tar tid
Jeg bruker en hel time på å rydde av bordet, fordi jeg blir avbrutt av en som sitter på do og som trenger hjelp til å tørke og en som sitter fast i klatrestativet og trenger hjelp til å komme ned. I tillegg må jeg mekle i nok en krangel, denne gangen om hvor gamle de er (Nei, slapp nå av lillesøster, du er tre år, ikke to. Ikke bry deg om hva Lillemann sier), plastre nok en finger, tørke opp spy etter katten, skru ned volumet på det rosa keyboardet og tørke opp innholdet fra en full potte som har veltet.

Jeg skal ikke en gang gå inn på hvordan tannpussen og påkledningen forløp, men jeg kan si så mye som at det tok noen timer og at de timene inneholdt både krangling, kjefting, grining, sukking, bestikkelser og trusler.

Ikke sett deg fast nå! 

Endelig ut dørene
Endelig sitter vi i bilen alle tre, på vei til biblioteket. Lillesuppa sovner ett minutt før vi er fremme. Hun er passe sur når jeg vekker henne, og jeg må bære henne inn i øsende regnvær. Vel inne finner vi noen bøker, setter oss godt til rette i hula og leser.

Etter to sider, må Lillesnuppa på do.

«Vil du bare vente her?» spør jeg Lillemann. Men nei, det vil han ikke.

Alle tre, ut i gangen, gjennom kafeen de holder på å pusse opp og inn på do.

Tilbake i hula. Etter to nye sider, må Lillemann tisse. Ut igjen, alle tre. Inn på do.

Tilbake i hula.

«Jeg må bæsje!» Tilbake til doen. Ny krangel da Lillesnuppa slår av lyset gjentatte ganger, og jeg slår det på igjen like mange ganger, mens Lillemann sitter på do. Lillemann truer til slutt med at han ikke vil være storebroren hennes lenger hvis hun holder på sånn.

Lillesøster blir kjempelei seg og begynner å grine. Jeg trøster med den ene hånden mens jeg tørker bæsj og vasker hender med den andre hånden.

Vi kommer oss ut i bilen igjen med en ny bunke bøker. Barna krangler om hvem som skal bære nettet med bøkene hele veien til bilen. Jeg later som de ikke er mine barn. 

Vi setter snuta mot Gjøvik og kjøpesenteret. Vi skal på ToysRus og bytte en defekt sykkelhjelm. Bilturen tar en liten halvtime, og begge ungene sovner ti minutter før vi er fremme.

Det er ingen parkeringsplasser ledig i parkeringshuset, så vi må stå på taket, lengst unna inngangsdøra. Det sprutregner, og jeg må bære begge barna inn.  16 kilo på den ene hofta og 11 på den andre.

Vi får byttet hjelmen men barna blir passe grinete når de til slutt skjønner at vi ikke skal kjøpe noe som helst.

Lillemann gjør noe han ikke har gjort på to år. Han legger seg ned utenfor butikken og hyler. Flaut. Jeg bærer de 16 kiloene ut i bilen igjen, mens jeg drar treåringen etter meg.

«Du lovde vi skulle kjøpe is», hyler Lillemann på vei gjennom regnet mot bilen.

«Ja, men jeg kjøper ikke is når du holder på sånn», svarer jeg og kjenner med ett hvor sulten jeg egentlig er. Det begynner å bli lenge siden frokost.

Og da kommer plutselig Lillesøster på at jeg lovet dem is.

«Men jeg vil ha is! Jeg holder ikke på sånn», roper hun mens regnet siler nedover ansiktet. Det er umulig å se hva som er tårer og hva som er regn.

Jeg dytter dem begge inn i bilen, spenner de fast og sender en stygg tanke til mannen som sitter i sola i Tromsø og koser seg på jobb.

Så må vi handle. Vi bruker vanligvis å storhandle hver mandag. Men denne uka hadde jeg vært syk, og mannen hadde jobbet så mye at vi ikke fikk tid til det.

Jeg prøver å overtale barna til å vente i bilen mens jeg går inn i butikken, men det er ikke snakk om.

Barna krangler om hvem som skal sitte i selve handlevogna og hvem som skal sitte i setet. Krangelen varer gjennom hele butikken.

Tar kurven, jeg! 

Så må vi på Europris og handle lørdagsgodt. For det er bare der de har sånne lange, feite geleslanger som barna elsker. Ingen lørdag uten slanger.

Jeg prøver igjen å få barna til å vente i bilen, men det kan jeg bare glemme.

Noen har det slik alltid!
Hadde mannen vært hjemme nå, hadde jeg dratt hjem med barna og tatt handleturen alene. Jeg begynner plutselig å tenke på de som aldri  har noen hjemme som kan passe på barna slik at de får handlet alene.

De som har det sånn som dette hver eneste dag, hver eneste helg. Som ikke har noen som kan stå opp med barna om morgenen, så de av og til får sove litt lenger. De som ikke har noen å dele husarbeidet med, som ikke har noen å diskutere barneoppdragelse med og som aldri har noen som kan hjelpe til med å bære ungen når det sprutregner og bilen står parkert helt i andre enden av parkeringsplassen. 

Helt utslitt
Når vi kommer hjem er jeg helt utslitt. Og klokka er bare to! Det er tid for middag, og jeg skal ikke en gang gå inn på hvordan den forløp. Ei heller resten av dagen. Eller søndagen.

Utslitt!

 Kjære alle aleneforeldre. Hvordan klarer dere det? Jeg bøyer meg i bæsjebleia for dere. Jeg overlever så vidt en helg alene med barna. Dere gjør dette hele tiden. Jeg er fra meg av beundring. Respekt!

Følg Martes blogg Casakaos.no 

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelÉn time med kjempesmerter var nok
Neste artikkelFødte i England
DEL