«Nei, vi må få litt liv i huset», sier mannen og kikker opp fra avisa.
Liv i huset? Hvorfor det, tenker Marte og myser bort på mannen over frokostbordet.

Sist oppdatert: 1. november 2013

«Blir koselig med liv i huset, ikke sant», fortsetter mannen.

«Blir litt stille her når det bare er oss to».

Hæ? Hva skal vi med liv i huset, da?

Les mer: Du vet du har en toåring i huset når…
                Kjære treåring

Fem år siden
Denne samtalen fant sted for fem år siden. Da bodde vi i en leilighet i Stavanger. Bare mannen og jeg og katten. Vi hadde lange frokoster i helgene. Frokoster med varm kaffe og aviser. Om ettermiddagene dro mannen gjerne avgårde til golfbanen mens jeg stakk innom treningssenteret en tur. Eller vi bare var hjemme og lagde gode middager, så på tv eller satt i sofakroken og leste.

«Ja, skal bli fint med litt liv i huset», konkluderer mannen for seg selv og bretter sammen avisen.

Ville ha barn, men liker stille hus
Jo da, jeg har alltid visst at jeg vil ha barn. Men jeg har aldri hatt behov for liv i huset. Jeg syns det er helt ok og komme hjem til et stille og rolig hus etter jobb eller andre sosiale aktiviteter. Et stille hus har aldri plaget meg.

Liv i huset du, tenker jeg fem år senere mens jeg sitter i sofaen og prøver å svare på en mail som haster. En spretten treåring flyr over meg og lander oppå pc-en som ynker seg smertefullt under føttene hans.

Se opp! Flyvende treåring klar for landing.

Toåringen står på gulvet og drar meg i buksebeinet. Hun må bæsje.

«Sjur! Kan du sjekke bleia til Snuppa» roper jeg ut på kjøkkenet.

Ikke noe svar.

Den flyvende treåringen klatrer opp på sofaryggen og tar sats igjen. Denne gangen med sirene.

«BÆ BU BÆ BU BÆ BU», roper han og strekker ut armene. Han kommer borti luggen til Lillesøster i landingen.

«UÆÆH UÆÆH UÆÆH», hyler hun og drar meg enda hardere i beinet.

«Sjur», roper jeg så høyt jeg kan.

Mannen titter ut fra kjøkkenet.

Les mer: Mannens morgenkaos
                Lykkelige barn sitter ikke stille

Mye bråk
«Hæ? Jeg hører ikke hva du sier. Det er så mye bråk her» roper han tilbake og rister på hodet.

Jeg løfter opp Lillesøster og bærer henne ut på kjøkkenet.

«Her. Hun har bæsja», sier jeg og setter henne på kjøkkenbenken.

«Bæsja! Bæsja! Bæsja», roper hun og veiver med armene.

«Hallo eller», roper mannen for å overdøve både bæsje-snuppa og sirenen ute i stua. Han slenger fra seg oppvaskhåndkleet på kjøkkenbenken.

Les mer: Hva er en god mor?

Vanskelig å tenke
«Det går jo ikke an å tenke her i huset en gang, jo».

«Det var du som ville ha liv i huset», roper jeg tilbake.

«Hæ?»

Lillesøsters bæsje-mantra tiltar i styrke.

«Det var du som ville ha liv i huset», roper jeg og går ut av kjøkkenet.

«Vær glad nå. Du har fått det akkurat som du ville», fortsetter jeg og tar med meg pc-en og går mot soverommet. Sirenen og bæsje-ropet blir svakere og svakere mens jeg går bortover gangen, og i det jeg lukker døra bak meg, høres det bare som en svak klaging i bakgrunnen.

Jepp, jeg kommer aldri til å glemme at mannen sa det, og jeg bruker det stadig mot han. Og jeg har aldeles ikke tenkt å slutte med det.

Liker du liv i huset? Eller er det andre grunner til at du fikk barn? 

Les Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?