Svangerskapet er blitt en del av hverdagen og det gleder jeg meg over. Dagene går med til jobbing og sosiale aktiviteter, og i helgen hadde Erling og jeg besøk av et vennepar fra studietiden. De hadde med seg sin lille sønn, Lasse på to år som vi ikke har sett siden i sommer. Han hadde blitt en stor gutt siden sist og han sang og talte til ti for oss og var skikkelig herlig. Vi har alle vært på farten hele helgen sammen med andre studievenner som bor i byen i byen.

Sist oppdatert: 6. april 2006

Vi spiste lunsj i byen på lørdag og da var vi fire par og to små, og tre av oss var gravide. Det var en merkelig følelse, plutselig var vi en av de ’voksne’ vennegjengene som bestiller barnemenyer og har barnestoler. Det var veldig koselig, men samtidig en opplevelse som ga litt nye tanker.
 
Det var med et veldig tydelig at vi går inn i en ny fase i livet. Selv om vi fremdeles er Erling og Cecilie så skal vi også være mor og far, med alt det innebærer. Dette var vi jo inneforstått med når ønsket om barn dukket opp, men denne helgen var likevel et innblikk i framtiden.
 
Jeg ser på Erling at han gleder seg til, og er nysgjerrig på farsrollen. I helgen betraktet han lille Lasse med forundring og latter, og jeg tror tanken på at vi også skal ha en liten ’sjef’ i huset inne året er omme begynner å bli virkelig for oss begge.
 
Formen er god, men jeg er trøtt etter en travel uke. På onsdag gikk jeg tidligere hjem fra jobb fordi jeg var så svimmel og trøtt, ingen god kombinasjon i en stående jobb. En hvil på sofaen og en tidlig kveld kurerte det.
 
Jeg merker at noen av klærne begynner å bli trange, og det er for en gang skyld ikke fordi jeg har spist for mye sjokolade og is! Jeg kan fremdeles gå i mange av mine vanlige bukser, men enkelte ting begynner å bli trange rett under navlen og det er vel bare et spørsmål om tid nå. Jeg har allerede kjøpt et par svangerskapsklær og jeg er stadig på utskikk etter nye ting. På lørdag la jeg av en del klær på Hennes og Mauritz som jeg skal ned å se på igjen på mandag. Jeg hører stadig at det gjelder å slå til når noe dukker opp i butikkene, for det forsvinner fort ut igjen, så da følger jeg det rådet .
 
Erling synes ikke noe særlig om denne nødvendige ’onden’ og synes vel som menn flest at kona har nok klær i skapet. Men han innser jo også at jeg ikke kan la magen henge ut under genseren og gå på jobb med bukseknappene åpne, så han sier ikke så mye på det.
 
12 uker unnagjordt, jeg gleder meg til å se forandringene som har skjedd etter de neste 12 ukene.
 
Lyst å lese historien til Cecilie fra begynnelsen? Klikk her.
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelCecilie uke 11: Normalisering
Neste artikkelNytt medlemstilbud!
DEL