Neste gang jeg kommer på at det helt sikkert hadde vært koselig å bake med barna, skal jeg ta frem dette blogginnlegget og lese det en gang til.

Sist oppdatert: 27. oktober 2014

Jeg liker egentlig ikke å bake med barna. Jeg er altfor utålmodig og vil bare få jobben gjort. Men av og til, når jeg er på skikkelig godt humør, kan sånne supermamma-tanker slå ned i hodet mitt, som for eksempel: «Nei, nå tror jeg jammen jeg skal bake litt med barna. Det blir koselig».

Og det var akkurat en sånn tanke som slo ned i helga.

Dette blir koselig. La oss bake en eplekake.

Jeg plasserte treåringen på kjøkkenbenken og fireåringen på en stol. Så fant jeg frem mel, smør, sukker og egg. En bolle, en sleiv og målebeger.

Les også:  
– Jeg vil ha Hulken-kake!

Slitsom kvalitetstid

«Jeg vil helle», sier Lillemann og strekker ut hendene når jeg skal måle opp tre desiliter hvetemel.«Nei, vet du hva. Akkurat dette må jeg gjøre», sier jeg og åpner melposen.

«Nei, jeg vil», sier Lillesøster og vifter med fingrene mot den hvite og blå melposen.

Jeg prøver igjen å forklare at akkurat oppmålingen av mel må nok jeg gjøre, at melposen er tung og at det er viktig at det blir riktig.

Lillesøster begynner å gråte, så jeg gir kjapt etter. Jeg vil ikke ødelegge den koselige bakeaktiviteten før vi har begynt. Av erfaring vet jeg at dersom jeg gir etter før den første tåren faller, kan stemningen snus relativt kjapt.

«Okei, okei, okei. Du kan få helle», sier jeg til Lillesøster og trykker melposen inn i hendene hennes. 

Les også:
Hverdagsnevroser

– Jeg hater å leke med barna

«Urettferdig!» roper Lillemann og sparker i skapdøra.

«Nei men slapp nå av, lille venn. Da får du helle melet oppi bollen etterpå».

Kompromiss akseptert. Krise avverget.

Lillesøster heller mel. Tre desiliter i målebegeret og tre desiliter på kjøkkenbenken. Lillemann heller melet fra målebegeret og opp i bollen.

«Jeg vil røre, sier Lillemann og strekker seg opp på tå for å se ned i bollen. Klok av skade, finner jeg frem to rørespader. En til hver. Så plasserer jeg bollen mellom dem, og ber de være litt forsiktig når de rører så ikke melet spruter utover.

Siden de drar i bollen fra hver sin retning, og ikke blir enig om hvor midten er, rører de så hardt at melet spruter ut over hele kjøkkenbenken. Og gulvet.

Jeg tar fra dem bollen og børster melet på benken ned i bollen igjen. Så løfter jeg Lillemann opp på kjøkkenbenken og plasserer bollen mellom dem. Nøyaktig imellom.

«Sånn. Nå kan dere røre begge to. Ingen flytter den bollen! Og ingen krangler!» Pekefingeren min spretter opp som om den skulle hatt en springfjær festet i seg.

Men barna følger ikke med. De har sleiv-slåsskamp i bollen.

Jeg heller i litt mer mel, kanel og bakepulver.

 

Mens jeg finner frem eplene, tømmer Lillesøster halve posen med kanel i munnen. Hun freser og gråter og spytter vilt rundt seg. En stor, seig kanelklyse havner midt i røra. Jeg later som jeg ikke ser det, siden jeg ikke har nok mel til å begynne på nytt. Det er bare vi som skal spise kaka likevel. Tror jeg. Håper jeg...

Les også:
Føtter i maten

Om å velge sine kamper

Etter Lillemanns ansiktsuttrykk, har han hatt en finger med i spillet.

Han holder seg over munnen med begge hendene mens han prøver å holde latteren tilbake. Han ser ut som om han skal eksplodere. Ansiktet er rødt og øynene smale. Som for å holde dem på plass. Jeg mistenker de hadde sprettet ut av ansiktet hans hvis han hadde åpnet øynene.

Jeg heller vann i den lille, pesende munnen og sender Lillemann et smalt blikk. Så stapper jeg en drue inn i kanelmunnen og lukker den igjen. 

 Lillemann kjemper fortsatt mot latteren, men glemmer den kjapt når han får se druene.

Jeg setter druene mellom dem og håper de blir opptatt med dem slik at jeg kan få bake i fred. 

So much for koselig bakestund med barna!

Jeg skreller og deler opp eplene. Både druer og kanel blir fort glemt når ungene får hver sin kniv. De skjærer eplene i båter store som appelsinbåter. Lillemann skjærer seg i fingeren og farger eplebitene røde. Jeg blåser, plastrer og kaster eplene. En kanelklyse i kaka kan jeg tåle. Men blod... Der går grensa. 

Jeg sier nei tre ganger til spørsmål om de kan få være med og knekke eggene. Den fjerde gangen sier jeg: «Okei, da. Men prøv ikke å søle så mye, da». Men jeg tenker med en gang at det var en helt meningsløs uttalelse som kom på ren autopilot. For skal en treåring og en fireåring knekke egg, ja da blir det søl.

Av de fire eggene som skulle i bolla, havnet to på gulvet og en i fanget til Lillesøster. Jeg knekker de siste eggene selv til store protester.

Mens sukkeret og eggene vispes sammen av kjøkkenmaskinen, spiser barna mel fra bollen.


«Prøv ikke å søle så mye, da», sier jeg igjen på autopilot, uten egentlig å legge noe tyngde i kommandoen. Men det burde jeg kanskje ha gjort. For når eggedosisen er ferdig pisket, ser Lillesøster ut som en snømann. Og melmengden i bollen er betraktelig redusert.

Så krangler de litt om hvem som skal få smake først på eggedosisen. Lillesøster kommer uheldigvis til å klonke Lillemann i panna med tresleiven. Lillemann gråter og holder seg for panna. Jeg kjefter på Lillesøster som også begynner å gråte. Jeg gir dem to t-skjeier og ber dem forsyne seg av eggedosisen. Dobbeldipping er greit.

«Men ikke spis opp alt!», formaner jeg da det ringer på døra.

Etter å ha kjøpt to lodd for Raufoss fotball, halser jeg ut på kjøkkenet igjen for å finne ut at hele bollen med eggedosis har gått i gulvet under en dragkamp.

Siden jeg ikke har flere egg igjen, stapper jeg begge ungene i bilen, uten yttertøy, og kjører ned til nærmeste butikk. Jeg formaner dem om å sitte stille i bilen og vente mens jeg løper inn og kjøper egg og mel. Det vil de IKKE, så jeg lover dem en sjokoladeplate hver hvis de gjør som jeg sier. Det gjør de.

Vel hjemme igjen, setter jeg ungene foran tv-en med hver sin sjokolade og en pose bortgjemt potetgull jeg hadde tenkt å spise etter de hadde lagt seg.

Så lager jeg eplekake selv.

Og neste gang jeg kommer på at det helt sikkert hadde vært koselig å bake med barna, skal jeg ta frem dette blogginnlegget og lese det en gang til.

Liker du å bake med barna?

Følg Martes egen blogg Casakaos.no 

Hva synes du om artikkelen?