Det har skjedd noe fantastisk! Vesla sover endelig hele natten igjennom! Jeg kan kjenne at energien er på vei tilbake, og selv om jeg ufrivillig lever som et a-menneske for tiden, så føler jeg meg som meg selv igjen. Det er helt utrolig hvor mye søvn har å si, og jeg krysser fingre og tær for at det fortsetter sånn.

Publisert: 18. februar 2014

For noen uker siden bestemte jeg meg for at nok var nok. Vesla våknet oftere og oftere i løpet av natten, og på tross av at mange sa at man må regne med våkenetter når man har baby, så kjente jeg at vi var på feil spor. Det var ikke bare slitsomt for meg og Kevin å ikke få nok søvn, det påvirket minien også, og jeg nektet å tro på at det er helt naturlig at en baby på åtte til ti måneder våkner hver halvtime. Mot slutten hadde jeg henne i sengen med meg fra midnatt og til vi stod opp ved femtiden, og ingen av oss sov. Da Kevin måtte ned på gjesterommet noen netter fordi vesla våknet når han snorket, begynte vi å tenke på det som et problem. Et problem som måtte løses. Og jammen klarte vi det!

Boken som har hjulpet Ingunn å få tilbake nattesøvnen. Foto: privatDet første vi gjorde var å bestille boken «Sov godt» av Karin Naphaug etter en anbefaling som kom som kommentar på bloggen (Tusen takk, Mette!). Mens vi ventet på at den skulle lande i postkassen, flyttet vi minien inn på eget rom. Det var en stor lettelse. Jeg merket at jeg har gått på eggeskall på soverommet i flere måneder, vel vitende om at hvert eneste lille knirk ville vekke jenta mi, og jeg var så glad for å endelig kunne senke skuldrene litt. Kevin var mildt sagt overlykkelig over å være tilbake, og minien våknet bare to ganger per natt allerede fra første natt.

Les også:

Vær så snill og sov!

Blir man født morgenfugl eller nattugle?

Baby på fem måneder med lakenskrekk

Tre trinn
Da boken kom, så vi at vi kunne dele problemet vårt opp i tre. Vesla måtte ammes og rugges i søvn på kvelden, hun våknet mange ganger i løpet av natten, og hun våknet for dagen svært tidlig om morgenen. Vi bestemte oss for å ta for oss én ting av gangen, og begynte med å lære henne å sovne selv. Naphaug beskriver flere metoder, og vi gjorde det som føltes rett for oss; vi var inne hos henne til hun sovnet og la henne ned igjen hver gang hun reiste seg opp i sengen. Hun sinnasutret litt den første kvelden, men det gikk overraskende fint, og selv om hun brukte litt tid på å sovne, så var hun ikke lei seg for å være i sengen sin. Etter en uke sluttet vi å legge henne ned når hun reiste seg, og hun begynte å legge seg ned igjen selv. Nå, to uker etter, ser jeg at hun gleder seg til å legge seg når kvelden kommer. Hun vinker entusiastisk natta til dyr og mennesker i huset, og har nesten ikke tid til kveldsammingen før hun vil opp i sengen. Det tar henne rundt fem minutter å sovne, og hun sovner glad og fornøyd hver eneste kveld.

Barnerommet. Foto: privatProblem nummer to, oppvåkningene på nettene, taklet vi på samme måte. Det ble helt slutt på den sporadiske nattammingen som jeg hadde tydd til når det stod på som verst, og det tok bare noen få netter, så var problemet borte. Naphaug skriver i boken sin at når babyer har lært seg å sovne selv, så vil de lettere sovne igjen hvis de våkner på natten også, og det var nettopp det som skjedde. Et par ganger hørte jeg henne bable litt for seg selv, og så sovnet hun før jeg i det hele tatt rakk å gå inn til henne. Det var en utrolig god følelse.

Les også:

Slik blir leggingen en god opplevelse

10 kjappe om leggerutiner

Sliten mamma på felgen

Vesla godtar forandringene
Jeg snakket med helsesøster om alt dette, og hun sa at hun flere ganger har sett slike problemer løse seg så fort foreldrene har bestemt seg. Barn og babyer merker forandringen på foreldrene, og trives med den konsekvente, forutsigbare holdningen, og når de kjenner at foreldrene er trygge på avgjørelsen sin, da blir de trygge de også. Det kan nok være noe i det. Jeg hadde stålsatt meg for vanskelige netter, men vesla godtok de nye reglene fra første natt. I tillegg kunne jeg se at hun var mer opplagt og glad når morgenen kom, noe som bekreftet at jeg gjorde det riktige.

Slik har det fortsatt. Vesla sover natten igjennom, og hver morgen litt over fem står det en lykkelig mini og roper på meg i sprinkelsengen. Disse tidlige morgenene har vi ikke gjort noe med enda. Jeg er ikke sikker på om det er noe man kan gjøre noe med heller. Naphaug har et par tips i boka si, og siden alt det andre har fungert så bra, så burde jeg kanskje prøve disse også, men foreløpig nyter jeg bare tingenes tilstand. At hun er en morgenfugl er jo liksom ikke et problem, tenker jeg. Og hvem vet, kanskje det går seg til av seg selv etter hvert? Uansett kan jeg leve med å være ufrivillig a-menneske en stund til. Det går helt fint!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDet skumleste jeg har vært med på
Neste artikkelEr jeg den samme?
DEL