Noe av det verste jeg vet er utakknemlige, bortskjemte barn. Barn som bare er opptatt av å få. Som skal ha, skal ha, og som ser på hele julen som et eneste stort gavegilde, uten å bry seg om alt det andre julen symboliserer.

Publisert: 17. desember 2013

Åh, som vi gleder oss til julaften. Men husk nå små barn, at julen handler om mye mer enn gaver… PS: juletrelysene har mannen valgt...helt alene...Derfor har jeg brukt mye tid på å lære barna mine at julen handler om så mye mer enn bare å få gaver. Det handler om å gi, det handler om familie, om glede, takknemlighet, kjærlighet og så videre, og så videre.

Les mer: Hvordan få takknemlige barn?
                – Gi en kos til gamle tante Ruth!

Skuffelsen ble stor da det viste seg at det eneste barna hadde fått med seg av mine mantra, var den delen med gavene.        

Det er bare å innse det. En halvannet-åring og en treårings prioriteringsliste over hva som er kult med julen, ser nøyaktig slik ut:

  1. gaver
  2. mer gaver
  3. enda mer gaver
  4. marsipangris
  5. kake
  6. iskrem

***

Det begynte allerede klokken halv seks på julaften morgen:

«Jeg vil ha gave! Gave nå!»

Lillemann hopper opp og ned i senga mi så fjærene i madrassen skriker av smerte.

«Gave, gave, gave!» roper han i takt med hoppene.

Jeg grynter noen gloser og trekker dyna over hodet for beskyttelse. Både mot verden og de små føttene.

Mens vi dekker frokostbordet, prøver jeg igjen å fortelle treåringen at vi først skal spise middag senere i kveld. Lang og god middag. Så dessert, og så gaver.

«Nei nå!» roper Lillemann og slenger smørboksen i veggen så den etterlater en guffen gulhvit klatt på veggflisene.

«Etterpå», sier jeg strengt og skuler mot smørklatten som siger sakte nedover flisene og ender med et dumpt plask på gulvet.

Les mer: Treårs-trass vs.trettisjuårs-trass
                Om å velge sine kamper

Lillemann tramper i gulvet mens tårene spretter.

«Hvis du setter deg pent ned og spiser frokosten din, skal du få åpne en gave etterpå».

Den lille kroppen stopper opp et øyeblikk. Ser på meg med røde øyne. Så åpner han munnen og trekker pusten før han knytter nevene og stamper foten i gulvet igjen.

«Nei nå! Gave nå!»

Jeg drømmer om en lang og god julefrokost svøpt inn i vatt og julefred. Jeg gir etter og gir ham gaven før frokost. Et nøye utvalgt puslespill. Det var gøy i sånn cirka ti minutter.

Det var gavemas gjennom hele handleturen. Jeg forklarer nok en gang halvhjertet at vi skal spise middag først, og så åpne gaver etterpå, mens jeg manøvrerer handlevognen så godt jeg kan mellom alle de andre «ute i siste liten-folkene».

Hvorfor kan ikke folk planlegge litt bedre? Må da gå an å få unna handlingen før julaften?

Og hvor er den pokker kålrabien? Jeg vet da knapt hvordan en kålrabi ser ut. Er det det samme som kålrot?

Og hvordan kan de være tom for iskake? Hallo, det er julaften. Vi må ha iskake!

Jeg ender opp med kålrabistappe på pose og fire porsjonsbeger med is.

Da vi kommer hjem fortsatter det i samme duren:

«Mer gave! Gave NÅ!»

«Nei, nei, nei. Nei, nei, nei. Nei, nei, nei». Jeg tror ikke jeg sier så mye annet enn nei resten av formiddagen. Bare avbrutt av barnas formiddagslur. Søvn tvunget på to ivrige og veldig spente kropper som absolutt ikke vil sove.

To små kropper som forstår at dette er en veldig spesiell dag der vi skal spise is, kake, sjokolade og åpne pakker, uten helt å forstå så mye mer enn akkurat det.

Litt forvirret, litt spent og veldig slitne.

***

«Gave nå?»

Lillemann kommer tuslende ut av rommet sitt med søvndrukne øyne. Fra kjøkkenet renner den deiligste lukten av julemat.

Jeg forklarer igjen at vi skal spise middag først, så åpne gaver. Men se hvem som har vært her mens dere sov. Julenissen har vært her med gavene og lagt dem under treet.

Store øyne. Store smil. Fire små hender som løper over alle pakkene og prøver å finne åpninger i innpakningspapiret.

Les mer: Ti grunner til at barn er kult 

Siden jeg ikke kan lage mat. Siden mannen er så glad i å lage mat, må jeg håndtere barna alene de neste to timene. Ikke bare må jeg holde ut med gavemaset. Nå må jeg også holde de små barnepotene unna gavestabelen under treet.


Gave, gave, gave. Det var da voldsomt til mas. 

«Er det lenge til mat? Kan du være så snill og kjappe deg litt?» Jeg maser verre enn en sulten treåring.

Mannen grynter surt, for han står tross alt og sjonglerer en ribbe i ovnen, pinnekjøtt på komfyren, poteter, kålrabistappe på pose, surkål, poteter og ribbesaus.

Når maten endelig er ferdig, er jeg helt utslitt.

Men endelig skal vi spise. Den deilige julelukten snirkler seg rundt i rommet og blander seg med duften av mandarin og sjokolade.

Vi setter oss rundt bordet og nyter synet av maten. Stillheten senker seg.

I et par minutter…

Så braker det løs igjen. Denne gangen er det Lillesnuppa. Hva som egentlig skjedde, vet jeg ikke. Hun vil ikke sitte i stolen sin. Vil i hvert fall ikke spise. Vil ikke sitte i fanget. Ikke sove. Ikke gå rundt og ikke leke med puslespillet sitt. Vil ingen ting.

Fatet med surkål går i gulvet etter å ha kvittet seg med den saftige kålen i fanget til lillesøster.

Mannen og Lillesnuppa tilbringer den neste halvtimen i sofaen, sistnevnte i pysjen, mens jeg og Lillemann kaster i oss maten. Vi har ingen hast, men jeg klarer ikke slappe av når snuppa gråter. Det er noe med den stemmen som bare snirkler seg rett inn i hjertet mitt og sikker lange nåler inn i rota.

Lillemann blir påvirket av meg og spiser også fort. Da vi er ferdig, er det mannens tur. Jeg tar snuppa i sofaen mens han spiser kaldt pinnekjøtt.

Vi lar bordet stå. Lar matrestene få godgjøre seg noe timer til. Dropper desserten. Finner frem sjokolade og julekaker kjøpt på bakeren.

Og så: Fyr løs.

Barna angriper pakkehaugen som to sultne løver.

Utrolig nok klarer vi å holde et visst system. En pakke av gangen. Resten av kvelden går faktisk greit!

Endelig julefred. Bare avbrutt av mannens irritasjons-utbrudd da han prøver å montere lillesøsters barnevogn. Med god hjelp fra to små, ivrige..


Og at Lillemann satt seg fast i Spiderman-drakten sin.

Da barna endelig er i seng, overtrøtte med enorme doser sukker dansende i blodårene, åpner vi vinflasken vi aldri fikk åpnet til middagen. Heller i to glass, inntar sofaen og legger beina på bordet.  Nå er det voksentid.

To timer senere våkner jeg i samme stilling. Vinglasset er like fullt. Mannen snorker ved siden av meg. Stua er bombardert med gavepapir og nye leker. Restene etter julemiddagen står fortsatt på spisebordet.

Jeg dulter i mannen. Drar han med opp på soverommet. Tumler om i sengen. Oppryddingen får vi ta i morgen.

Mañana, mañana.

Hva er dine barn mest opptatt av i jula?

Innlegget ble først publisert på Martes blogg desember 2012.
For å følge Martes egen blogg, se Casakaos.no 


Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNisseskrekk
Neste artikkelRosa babytøy sniker seg inn blant julehandelen
DEL