Hei alle sammen! Jeg har slett ikke glemt dere, men det har vært utrolig travelt her siste månedene. Anders har begynt på skolen, Vegard er fortsatt i barnehagen, mens Trygve er hjemme enda.

Sist oppdatert: 15. oktober 2008

Det har vært en liten maraton med foreldremøter, planleggingsdager, diverse dugnadsarbeid, samt oppstart med en rekke fritidsaktiviteter etter skoletid. Det siste gjelder spesielt for eldstemann. Det er masser av tilbud å velge i; fotball, dans, speideren, friidrett, gutteklubb, korps, osv. Som foreldre har vi valgt å velge bort mesteparten av disse foreløpig. Dette året har vi bestemt oss for å forsøke å få til gode lekserutiner o.l. og da kan ikke alle ettermiddagene være fullbooket. Han får være med på en såkalt ”organisert fritidsaktivitet”, ellers skal vi være flink til å bruke sjøen og fjellet sammen som familie dette året. Han kan jo starte på flere ting neste høst, dersom han har veldig lyst til det.

Anders ser ut til å trives godt på skolen så langt. Det var mye nytt i starten, og han hadde mange ubeskjedne spørsmål å stille til frøken første skoledag. Jeg var jo der – sammen med mange andre foreldre, og etter maks en time visste nok alle godt hvem Anders var… Men slik er Anders, han er seg selv til fulle! Jeg håper han kan få være som han er, uten å bli mobbet eller stigmatisert av omgivelsene. En mors evige bekymringer… Han trives i alle fall foreløpig.

Mette og Silje har fått hver sin velskapte lille gutt. Små nurk med den deiligste lukt… Jeg ble rørt til tårer da jeg hørte at fødslene var vel overstått, og alt var bra med mødre og barn (de ble født med en drøy ukes mellomrom). Jo, jeg innser at jeg er nok i overkant emosjonell i forhold til babyer og fødsler akkurat nå. Det skal fint lite til før tårene triller og triller. Jordmødrene på NRK – jeg griner. Vanskelige fødsler på FEM – jeg griner. Dere skjønner?

Men jeg har fortsatt ingen baby i magen min, selv om de to største guttene her har bestilt en ny liten baby etter å ha sett på de nyfødte. Vegard mener det går an å ønske seg en baby – da blir det baby. Da tror han sikkert at mamma ikke ønsker seg baby nå… Han sa noe som tydet på det her en dag. Jeg prøvde å forklare at det var nok litt mer som måtte klaffe i tillegg, men hva han syntes om det er uvisst. Det kom et temaskifte fra hans side ganske raskt etterpå…

Jeg har i alle fall tatt 3 omganger med Provera nå. Noen dager etter at jeg hadde tatt siste tablett per omgang, skulle ideelt mensen komme. Med meg startet mensen 5-6 dagen før jeg var ferdig med kuren. Dette har resultert i at jeg har hatt bare en uke uten menstruasjon mellom blødningene mine. Slitsomt. Jeg vet ikke helt om det har blitt system på syklusen enda, men sykehuset sa at jeg nå skulle ta ”Provera-pause” i ca 3 måneder. Da får vi se om kroppen fortsetter på egenhånd i denne perioden.

Hvis jeg ikke var gravid i løpet av januar, skulle jeg inn til nye undersøkelser ved sykehuset igjen. Hun jeg snakket med i telefonen var så positiv og optimistisk på mine vegne! Det smittet litt over på meg. Hun sa hun håpet og trodde jeg fikk komme inn på ”vanlig” ultralydkontroll (fosterkontroll) på vårparten. At det var det som ville bli – ikke videre utforsking av fruktbarhetsproblemet mitt. Tanken på at det faktisk er en reell mulighet gjorde meg veldig glad…

Hun sa videre at det var viktig at jeg fikk slappet av, og stresset minst mulig. Det høres ut som en verre utfordring for meg… Jeg lever et relativt hektisk liv. Jeg tror ikke folk opplever meg som stresset, men inni meg… Herlighet, det er mye som bygger deg opp! Det å ikke stresse for meg – deilig men umulig?

Da vet dere i grove trekk hvordan det går her hos oss. Tro meg – jeg venter ikke lenge med å skrive om jeg får positivt utslag på en graviditetstest!!! Da er jeg her raskere enn lynet!!!

God høst alle sammen!

Klem fra Signe

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelKjønnsroller i oppdragelsen
Neste artikkelBlir det gutt eller jente?
DEL