Er det én ting jeg alltid har vært opptatt av, så er det selvstendige barn. Så snart barna kan gjøre noe selv, skal de jammen få lov til å gjøre det selv også.

Sist oppdatert: 7. oktober 2013

Det er ikke snakk om at jeg skal kle på dem når de egentlig kan kle på seg selv. Treåringen, som snart er fire, kan fint ta på seg klærne som jeg har lagt frem til han på senga. Det kan faktisk toåringen og, hvis man ikke er så nøye på hva som er fram og bak og rett og vrang.

Les mer: Kle på seg selv
                Kjære treåring

Og så kjøper jeg bare sko med borrelås. Det klarer de fint å ta på selv. Vel, i hvert fall treåringen. Men begge to kan ta på seg støvler selv. Ikke noe problem. Det er bare tull at jeg skal gjøre det for dem. Jeg har da nok av andre ting å gjøre.

Får klare litt selv
Jeg gidder heller ikke plukke opp skittentøy etter dem over alt.  Det får de jammen legge i skittentøykurven selv.

Og sette middagsfatet ut på kjøkkenbenken når de er ferdig med å spise.

Jeg har satt en krakk foran do slik at de kan gå på do uten at jeg trenger å løfte dem opp. Nevnte krakk kan også lett flyttes til badebenken slik at begge to kan vaske hendene sine selv. Det trenger de absolutt ikke hjelp til.

Videre forventer jeg at de skal henge opp jakkene sine. Vi har en egen krok langt nede på veggen i gangen slik at de rekker opp. De skal rydde opp etter seg, skrelle bananen selv og putte matboksen i barnehagesekken.

Les mer: Aldri fornøyd
                Kodeknekkere

Virkeligheten en annen
Vel, dette er sånn det burde være. Jeg er fortsatt stor tilhenger av selvstendige barn. Men hvem har tid til å vente på at barna skal gjøre alle disse tingene selv da?

Hvem har tid til å vente på at barna skal kle på seg selv på morgenen?

«Nå må du kle på deg», sier jeg fra badet med tannbørsten i munnen.

«Okei», sier snart fireåringen og setter seg i sofaen for å klappe katten.

«Næmmen, hallo. Har du ikke kledd på deg ennå», sier jeg når jeg kommer ut av badet.

«Nei», sier Lillemann og klatrer ut av sofaen, over stuebordet, på vei mot rommet sitt.

Etter jeg har smurt matpakkene, sitter han på gulvet og klistrer klistremerker på lillesøster.

«Du! Nå må du gå og kle på deg», sier jeg igjen og løfter den lille gutten opp fra gulvet og ut på rommet sitt.

«Se her. Her ligger klærne dine på sengen din. Kle på deg nå. Vi begynner å få dårlig tid».

Når jeg fem minutter senere kikker inn på rommet hans etter å ha pakket barnehagesekken for han, henger han opp ned i gardinen og leker Spiderman.

«Se mamma, se», roper han. Fortsatt i pysjen.

Les mer: Dagen god mor-medaljen glapp
                Lykkelige barn sitter ikke stille

– Nei, dette har jeg ikke tid til. Jeg gjør det.Og hvem har tid til å vente på at en toåring og en snart fireåring skal ta på seg skoene selv når vi allerede er ti minutter for sent ute?

Skittentøy plukker jeg opp etter dem selv. Jeg orker ikke mase om at de skal gjøre det. Og middagsfatet rydder jeg ut sammen med alt det andre. Det tar jo bare to sekunder å stable to fat ekstra når jeg likevel holder på å rydde av bordet. Dessuten er barna allerede long gone på vei ett eller annet sted.

Når snar fireåringen må på do, blir jeg med inn og løfter han oppå. Så kommer jeg fortere tilbake til sofaen og kaffen min igjen, og slipper å høre på masse mas om at jeg må hjelpe.

Og hendene vasker jeg for dem. Når middagen står på bordet, gidder jeg rett og slett ikke bruke en halv time på å få dem til å vaske hendene selv. Dessuten søler de med såpa og spruter vann over hele badebenken.

Og ja da, jeg plukker opp jakkene deres som de har slengt fra seg på gulvet i gangen, og jeg skreller bananen deres og pakker barnehagesekken.

Jo da, det er fint med selvstendige barn. Men trenger de bruke så himla lang tid på å være selvstendige da?

Har du selvstendige barn?

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?