Det er mange som kvier seg for å "blande" seg inn når de ser at voksne behandler barn på måter som de reagerer på. Hvorfor er det slik? Og hvor går grensen for når man burde bry seg? For det er vel slik at vi voksne har et felles ansvar for at barn skal ha det bra?

Sist oppdatert: 18. March 2013

De fleste vil nok kjenne seg igjenn i denne problemstillingen. Vi har vel alle havnet i situasjoner der vi har sett at barn blir behandlet på måter som vi selv reagerer på. Det kan være måten et familiemedlem velger å oppdra barnet sitt på, en episode man ser i matbutikken, kommentarer på hva som er rett og galt fra venner og bekjente osv.

Jeg opplevde noe i forrige uke som jeg tenkte å dele med dere. Ikke fordi hendelsen var av grov karakter, som jeg har sett når jeg har jobbet i barnevernet, men fordi dette er noe vi kan se hver eneste dag og fordi jeg vet at mange ikke vet helt hvordan de skal håndtere situasjonen. De lurer på om de skal si fra eller ikke.

Les også: Det beste du kan gjøre for barnet ditt

Denne episoden fant sted på et kjøpesenter i Oslo;
En gutt på rundt 1 år sitter i vognen sin og sutrer. Han er tydelig misfornøyd! Moren ser litt brydd ut, men hun viser ingen tegn til å prøve å finne ut av hvorfor barnet sutrer. Gutten er inne i en butikk på kjøpesenteret. Han har på seg ull-lue, ullvotter, bobledress og han sitter i en Voksipose. Moren har tatt av seg kåpen sin og hengt den over vognen. Det er ingen tvil om at denne gutten er veldig varm og sutringen blir etter hvert til hyling og gråt. Barn på ett år har begrenset med språk og klarer ikke si fra på andre måter. Han så etter hvert ganske desperat ut der han satt og kokte. Det påfallende med denne historien er at ingen sa i fra! Gutten som satt i vognen og hylte fikk mange sure blikk fra forbigående eller andre som var inne i butikken, og damen som stod i kassen ristet oppgitt på hodet når hun møtte blikket mitt, men ingen gikk bort og snakket med ham eller moren.

Mitt spørsmål blir da; hvorfor er det ingen som sier i fra til denne moren? Hvorfor får denne gutten sure blikk fra andre voksne? Han kan da vel ikke noe for at han er altfor varmt kledd?

Enden på historien er at jeg går bort til gutten. Jeg prøver å tilnærme meg den lille familien på en forsiktig måte så jeg sier “hei” til ham. Han slutter å gråte og titter på meg. Han smiler litt sjenert, han har jo aldri sett meg før. Så sier jeg “er du i klesbutikken sammen med mamma du da? “Men, er det ikke litt varmt for deg å sitte i vognen med så mye klær på deg?” Jeg sier selvfølgelig ikke dette fordi at gutten skal svare meg. Mitt mål er å komme i kontakt med mammaen og få henne til å  respondere på guttens signaler. Hun står ikke langt fra vognen og hører alt jeg sier til gutten. Hun kommer bort og sier “ja, han er vel kanskje litt varm ja”. Hun tar av ham luen, vottene og løsner på glidelåsen på Voksiposen. Kanskje ikke bra nok, men bedre enn det var! Da moren omsider triller ut av butikken henvender jeg meg til damen bak kassen. Jeg spør henne på en hyggelig måte om hvorfor hun ikke reagerte? Jeg får til svar “jeg turte ikke”.

Les også: Når ville du ha kontaktet barnevernet?

Vitkig å bry seg
For en tid tilbake var jeg innom en kaffebar i Oslo. Der sitter en mor og drikker kaffe mens hun leser avisen. Bagdelen til vognen står på gulvet ved siden av stolen hennes. Oppi ligger en liten jente på tre uker. Hun ligger og sover. Moren har lagt sin boblejakke over åpningen på bagen hvor babyen ligger, så jeg føler at jeg må "bry" meg. Jeg er fagperson og vet at det kan være farlig for babyer å ikke få nok luft og/eller at de blir for varme. Noen babyer sier ikke i fra når de blir for varme og sovner inn.

Jeg henvender meg til moren på en hyggelig måte ved at jeg smiler og sier "ligger det noen oppi her eller?" Jeg kunne ikke se babyen for den store jakken hang i veien. Moren sier "Ja, her ligger lille Julie på tre uker. Hun sover endelig". Moren virket veldig stolt og skyver jakken til siden slik at jeg får se babyen. Jenta har på seg fullt vinterutstyr med ull-lue, ulldress og ligger i Voksipose. Hun har også et ullteppe som er bredd over Voksiposen. Jenta var perfekt kledd til å være ute denne kalde vinterdagen, men ikke for å ligge inne og sove. Og særlig ikke med morens boblejakke hengende over. Jeg sier til moren "åh, så liten og søt! Men, det blir ikke litt varmt for henne oppi der da?" Moren smiler og sier "hun sier nok i fra hvis det blir for varmt for henne."

Les også: Advarer mot heldekkende teppe over vognen

Er det ikke vår oppgave som foreldre å passe på at babyen vår ikke blir så varm at de blir nødt til å skrike? Og er det ikke ganske logisk at denne lille jenta allerede var for varm der hun lå med alle de tykke klærne på seg inne i varmen i en Voksipose?

Her var det heller ingen som sa i fra til moren eller som reagerte. Jeg så at flere nikket på hodet når jeg henvendte meg til moren, men hvorfor gjorde de det ikke selv? Er det ikke slik at vi alle har et felles ansvar for at barn skal ha det bra?

Mitt råd er at man skal si i fra hvis man ser eller hører noe man reagerer på, men at man tilnærmer seg barnet og familien på en forsiktig og hyggelig måte.

Les også: En mors betydning!

Har du lignende historier som du vil dele?

Nina Stanghov Ulstein er barnevernspedagog og har jobbet i barnevernstjenesten i Oslo, på barnehjem, på mødrehjem, barneskole, barnehager og blant gatebarn i Rio de Janeiro i Brasil. I tillegg er jeg mamma til Alexander.

Jeg gir råd til norske familier i småbarnsperioden, enten ved å besøke dere hjemme eller via bloggen. Min tilnærming er både faglig og praktisk. Gjennom arbeid og studier har jeg fått både teoretisk innsikt i faglitteratur og forskning om småbarnsperioden og praktisk erfaring med mange vanlige utfordringer for deg som har små barn.

 

Vi vil minne om at hver bloggers meninger er dens egne. Babyverden behøver ikke være enig med bloggerens meninger.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNavnetips til deg som vil være i forkant
Neste artikkelDet er virkelig spennende å være oss om dagen!
DEL