– Jordmor ville ha meg sjekket for svangerskapsforgiftning, og vi måtte kjøre to og en halv time til sykehuset for å ta blodprøvene. Vi pakket med bilstol og fødebag, bare i tilfelle. Heldigvis, for vi kom oss ikke hjem igjen før fem dager senere. Og da var vi en hel person ekstra.

Publisert: 5. april 2013

Den 27. mars hadde jeg jordmortime. Da var jeg akkurat 41 uker på vei, og alle rundt meg trippet av utålmodighet. Selv var jeg litt nervøs for fødselen, og syntes fortsatt det var koselig å være gravid, så jeg hadde ikke dårlig tid. Dessverre viste det seg at jeg hadde litt høyt blodtrykk og protein i urinen, så jordmor ville ha meg sjekket for svangerskapsforgiftning, og siden det var påske måtte jeg på sykehuset for å ta blodprøver. Det tar to og en halv time å kjøre til sykehuset, så vi pakket bilen med bilstol og fødebag, bare i tilfelle. Heldigvis, for vi kom oss ikke hjem igjen før fem dager senere, og da var vi en hel person ekstra.

Les om svangerskapsforgiftning

På sykehuset bestemte de ganske fort at jeg skulle legges inn. Det var ikke noe alvorlig, men blodtrykket forble høyt, og siden jeg likevel var på overtid, mente de at det var best. Kevin fikk en feltseng på rommet mitt, og vi rigget oss til oss til der inne. Jeg var litt trist for at jeg måtte tilbringe påskedagene på sykehuset, og litt nervøs for at den fine fødeplanen min skulle gå i vasken. Det eneste jeg hadde skrevet i fødebrevet var at jeg ville at fødselen skulle få forløpe så normalt som mulig, med minst mulig inngripen, og nå tok de blodtrykket flere ganger om dagen og sjekket meg hele tiden. Heldigvis var alle som jobbet der veldig koselige, og sykehusskrekken min ble holdt i sjakk.

Bestemmer seg for å sette igang fødselen
Neste morgen ble det bestemt at vi skulle prøve å sette meg i gang med et ballongkateter. Det er en ballong de setter innenfor mormunnen og fyller med sterilt vann. Den skal ligge der og irritere, og det skal gjøre at man modnes. Det var ikke vondt å sette den inn i det hele tatt, men sånt er jo likevel ikke særlig koselig. Jeg var glad da de tok den ut etter 24 timer, men mindre glad da de sa den ikke hadde hatt noen effekt. Det betydde at jeg skulle settes i gang med medisiner.

Les også: Slik er den igangsatte fødselen

Samme morgen, fredag 29. mars, satte de inn en tablett med prostin, et hormon som skal gjøre at man modnes og får rier. Jeg skulle sjekkes på nytt etter seks timer, og så ville jeg eventuelt få en til. De gir to sånne om dagen, enten til det er i gang eller til det har gått tre dager. Er ikke fødselen i gang etter tre dager, begynner de med sterkere saker. Vi fikk beskjed om å slappe av og være tålmodige. Etter noen timer merket jeg at de svake mensmurringene jeg hadde hatt i to uker ble sterkere og kom oftere, men fortsatt var det veldig svakt. Likevel valgte jordmor og legen å vente et par ekstra timer og se det an. Da klokken var åtte på kvelden og jeg var klar for sjekk nummer to, hadde jeg nesten tre centimeter åpning og jevne rier, og jeg trengte heldigvis ikke mer medisin. Det hadde startet.

Ikke helt som planlagt
Jeg lå til registrering hele tiden, og de fulgte med på riene mine. Mellom åtte og ni begynte jeg å synes riene gjorde litt vondt, og jeg pustet meg gjennom dem. Jeg var litt bekymret for at jeg ikke fikk pauser mellom riene, jeg hadde jo sett for meg at jeg skulle få slappe litt av mellom takene, men sånn var det bare. Jordmor gjettet at jenta vår ville komme en gang neste dag, og jeg prøvde å gjøre meg mentalt klar for en lang natt. Derfor syns jeg det var litt tidlig å bli trillet inn på et føderom klokken ni, men jeg regnet med det var for å bli observert. Lillejentas puls var litt høy, og de registrerte puls og rier hele tiden. Dessverre betydde det at jeg måtte ligge i sengen, noe jeg slettes ikke hadde forestilt meg. Jeg som skulle lindre smertene med varmt vann og Kevin som skulle massere korsryggen min. Men enda kunne jeg leve med smertene liggende sånn i sengen, og jeg fikk et par varmeflasker jeg kunne legge der det verket mest.

Les alt om smertelindring

Da klokken var ti sa jordmor at de ville ta vannet, og så ville de sette en sensor på hodet til minien for å følge med på pulsen på den måten. Da ville jeg kunne bevege meg rundt i rommet, samtidig som de hadde oversikt. Jeg gikk med på det. I det vannet gikk ble smertene helt uutholdelige. Jeg klarte ikke puste meg igjennom noe som helst! Og jeg, som ikke engang var sikker på om jeg kunne skrike, klarte ikke å holde tilbake noe som helst. Det er fullt mulig at de hørte meg på hele sykehuset. Kevin, som hadde stukket ut etter en kaffe, kom løpende inn. Han trodde vel jeg var i ferd med å dø. Jordmor spurte rolig om jeg kunne tenke meg epidural, og jeg fikk skreket ut et ja. De andre som oppholdt seg i rommet så ikke ut til å reagere på hylene mine i det hele tatt, og jeg rakk å tenke at jeg måtte være verdens største pyse som ikke taklet smertene så tidlig. Jeg hadde fortsatt ikke pauser mellom riene, og fikk nesten ikke trukket pusten fordi det gjorde så vondt.

Jeg fikk ropt ut at det presset veldig, og jeg tror det var etter det at jordmor kikket etter hvordan det stod til. «Oj!» sa hun. Gjennom smertene hørte jeg at hun sa til noen at det ikke ble tid til epidural. Så sa hun til meg at jeg skulle begynne å presse. I et par sekunder kjente jeg på redselen for at jeg ikke skulle takle smertene jeg trodde ville komme på toppen av riene, men så prøvde jeg å trykke litt forsiktig. Da følte jeg at jeg fikk kontrollen over meg selv og situasjonen tilbake. Jeg var ikke redd lenger, smertene kom i bakgrunnen og ble mindre viktige, og jeg klarte til og med å drikke litt juice når Kevin stakk sugerøret i munnen min i noen sekunder av gangen.

Les også: Viktig med mat og drikke under fødselen

Kevin er en stolt nybakt pappa.Ella kommer til verden
Jeg har aldri vært så konsentrert og fokusert i hele mitt liv. Og i løpet av fem pressrier var hun ute. Kevin ropte «Holy shit!» og hoppet rundt i det hun liksom fosset ut, og i et glimt så jeg en grå og rynkete liten sak i armene til ei dame jeg ikke hadde lagt merke til stod der før. Så lukket jeg øynene og bare nøyt at smertene var borte. Jeg tror ikke jeg hadde en eneste tanke i hodet da. Ella ble født kl 22.47 den 29. mars, halvannen time etter at de trillet meg inn på fødestuen.

Da de la henne på magen min var plutselig alt som det skulle være. Hun var så liten og så fin, og jeg ville ikke at noen skulle forstyrre øyeblikket. Jeg ble irritert når de skulle klemme på magen min for å se om morkaken var løs, og ville bare være i fred med det lille vindunderet mitt. Heldigvis var ikke det vondt å få ut morkaken, og jeg takket pent nei til å se den da den var ute. Deretter trengte jeg bare noen få sting, hadde bare et par overflatesår, noe som også gikk helt greit, og så fikk jeg nettingtrusene jeg har lest så mye om på. Nettingtrusene betyr at det er over. Når nettingtrusene kommer på skal du få være i fred og hvile. Jeg elsket de nettingtrusene!

Les også: Gi deg selv tid til å være barselkvinne

Da vi ble trillet inn på det rommet vi skulle bo på de neste dagene, og vi fikk være i fred med henne, var jeg lys våken. Kroppen min ristet ukontrollert mens adrenalinet gikk ut av kroppen, og jeg klarte ikke å la være å stirre på henne. Hun var, og er, det vakreste jeg har sett i mitt liv! Dette er det største jeg noensinne har opplevd. Jeg har blitt mamma, og jeg elsker det!

Ella og Ingunn med jordmor som tok imot henne, Anne Marie Lillengen.

Hva synes du om artikkelen?