I går, da jeg hentet Christian ble jeg rett og slett overveldet over hvor glad en “fremmed” kan være i mitt barn.

Sist oppdatert: 23. september 2015

Hun kom mot meg.

Hun smilte.

Jeg skjønte det kun på måten hun så på meg på, at hun tilhørte barnehagen.

Vi hadde ikke møtt hverandre før, og ettersom barnehagen sønnen min går i er nokså stor, så tenkte jeg kanskje at hun tilhørte en annen avdeling.

Hun sa: Christian sov ikke så mye i dag. Men jeg tror han lurer oss med at han har sluttet og sove.

Jeg måtte le litt for meg selv for jeg vet at han er en liten røver når det kommer til å prøve og lure seg unna formiddagshvilen sin. Og at hun hadde skjønt det betydde at hun kjente han bedre enn jeg trodde. Mulig det er på tide å slutte med den nå, tenkte jeg i et kort øyeblikk. Men at hun leste Christian så godt overrasket meg.

Hun fortsatte: Christian er så glad. Han klemmer på alle barna. Hun fortalte hva de hadde gjort og hvem han hadde lekt med.

Jeg tok meg i å tenke at nå har jeg vel stått her lenge nok, men samtalen fortsatte. Christian kom løpende bort til meg og hun bøyde seg ned på hans høyde for å snakke med han.

Har du hatt en fin dag i dag?

Jeg ble så overrasket, faktisk så overveldet av å se gleden i øynene til Christian da han snakket med henne. Han var trygg og tullet med henne. Hvordan kunne det ha seg at han var så trygg på en person som jeg faktisk aldri har møtt. Jeg ble stående å se på dem og hvor fint de kommuniserte.

Så slo det meg.

Dette genet.

Det helt egne genet som man faktisk må ha for å jobbe i barnehage.

Det er et dobbelt omsorgsgen. Rett og slett.

Vi mødre er jo født med det. Fedre også, må skynde meg å si det for gjør jeg ikke det får jeg sikkert kommentarer på det. Vi som har skapt disse barna vi har det genet medfødt.

Men så er det disse menneskene, som jobber i barnehager. De som tørker dobbelt tårer, fordi når våre søte små faller og slår seg så gråter de ikke bare fordi de slo seg og har vondt. Jeg er helt sikker på at de gråter litt ekstra fordi mamma eller pappa ikke er der. De har faktisk et dobbelt omsorgsgen. Jeg tror de blir sjekket på akkurat det før de blir ansatt jeg.

Der vi slipper hver morgen, tar de opp tråden.

På hvert eneste barn på en unik og særegen måte.

De er tryggheten når vi ikke er det.

Jeg har alltid hatt en bra magefølelse ved barnehagen til minstemann. Stemningen er på topp og det er bare glade fjes. Men i går, da jeg hentet Christian ble jeg rett og slett overveldet over hvor glad en “fremmed” kan være i mitt barn.

Hun brukte sikkert 10 minutter på å fortelle meg hvordan dagen hadde vært. Hva de hadde spist og hvem han hadde lekt med. Jeg trenger ikke vite sånt. Men jeg synes det er så herlig, innimellom når barnehagen rett og slett overleverer.

For det er det de gjør. Hun kunne møtt meg med et hei, og et hadet. Men å ta seg tid til å fortelle dagen så i detalj vitner om stor kjærlighet for egen jobb og min sønn.

Jeg ble faktisk helt rørt!

Applaus!

Besøk Anne Briths blogg

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHva kaller du den lille i magen?
Neste artikkelSlik takler du omgangssyken
DEL