For dere som er gravide, eller har født selv og IKKE har skrevet ned fødselshistorien, anbefaler jeg å gjøre det! Det er faktisk veldig godt å i ettertid av en fødsel å gå igjennom hele foreløpet og sette ord på det.

Sist oppdatert: 18. september 2012

Mandag 10. september
Dagen gikk som normalt. Jeg hadde besøk av mamma og vi vasket og ryddet ferdig huset! Vi tok en tur på kafé før hun dro hjem utpå dagen. På ettermiddagen kom farmora og farfaren til Magnus (altså ungens oldeforeldre) på besøk. De hadde med seg “siste rest” til vuggen på soverommet. Vi monterte den ferdig… Nå var alt klart!

Les alle Rebakkas blogginnlegg på Babyverden

På klelden hadde vi en avslappet TV-kveld på sofaen. Jeg snakket med min svoger, Thomas i 10-tiden. Han skulle være “fødevakt” denne uken siden mine svigerforeldre var i Syden. Dersom noe skjedde skulle vi ringe han slik at han kunne komme å passe storesøster! Jeg snakket med han ang barnehagehenting og levering, klær og litt andre praktiske ting tilfelle han plutselig måtte være barnevakt… Lite viste vi da at han skulle komme ned bare en snau time etterpå.

Dette er rier!

Kl. 23:00 – Jeg startet å kjenne murringer og nedpress! Ikke mange minuttene senere begynte jeg å kjenne sammentrekningene. Nå satt de (nok en gang) i ryggen – og det var noe jeg viste kjennetegnet rier. Jeg turte ikke å tru så mye og jeg var redd det var nok en gang falsk alarm. Magnus derimot var mer stresset enn meg da han så at jeg faktisk var såpass plaget av disse sammentrekningene, og de kom ganske tett.

Les: Når skal man reise til fødeavdelingen?

Kl. 23:10 – Jeg ringte føden, og de sa jeg skulle komme med en gang. Vi ringte Thomas som ble forvirret om dette var spøk eller alvor. “Er dette en test?” – sa han da vi ringte å sa han måtte komme ned, og at han måtte forte seg litt – siden sammentrekningene stadig ble sterkere. Han var her noen minutter senere og vi satt kursen mot sykehuset som er ca 30 minutter kjøring.

I bilen hadde jeg en del sammentrekninger som kom hele veien opp, men langt ifra så ille at jeg ikke hadde kontroll. Vi kom frem på sykehuset like før midtnatt og ble tatt imot av en FANTASTISK jordmor.

Les: Hvordan starter fødselen?

Tirsdag 11. september
Kl. 00:00 – Klokken passerte midnatt da vi ble tatt imot og ble tatt inn på undersøkelsesrommet. Hun sjekket åpningen som var 4 cm. CTG-registrering viste fine regelmessige sammentrekninger. Ca 3-4 rier på 10 minutter. “Her blir det fødsel. Nå kommer du ikke hjem uten baby” – sa hun så kjekt, og det var virkelig en lettelse – men også skummelt. Klokken var nå ca 00:30.

Kl. 00:30 – Så fikk vi fødestue hvor jeg fikk beskjed å tusle litt rundt for å prøve å få riene til å ta seg opp. Hun satt akupunkturnåler for å se om det kunne hjelpe.

Hun kom inn stadig vekk for å se hvordan det gikk – men det var ikke så mye forskjell på riene. Kun “smårier” som gikk helt fint å takle. Hun sa derfor at dersom det ikke tok seg opp snart ville hu ta vannet for å få fortgang i det.

- Vi tar vannet!

Kl. 01:45  - Riene var fortsatt ikke blitt så mye sterkere! Hun undersøkte meg nok en gang og jeg var nå fortsatt bare 4 cm, men hun kunne tøye til rundt 5 cm. “Nå tar vi vannet!” sa hun og vips så lå jeg der i en dam av fostervann! NÅ var det i gang! Klokken var nå rett før 02:00.

Det tok ca… 30 sekunder før det SMALT!! Riene haglet på, uten stopp. NÅ snakker vi rier. Dette var noe helt anderledes enn de “pingleriene” jeg hadde gått med frem til nå. Magnus sa det han også – at DET var litt mer slik han husket fødselen. Smertene var uutholdelige og ble værre, og værre for hvert minutt.

Se video: En helt vanlig fødsel.

 
Pappa Magnus og nyfødte Tobias

Fra småpusting under riene, pustet jeg peset som bare det! VELDIG stor forskjell på så få minutter. Jeg måtte gå på gulvet de 4-5 første riene slik at hodet skulle komme godt ned i bekkenet. Det var tortur… Rett og slett.

Så fikk jeg lagt meg i fødsesengen! Jeg lå under dynen og jobbet meg igjennom riene som kom kontiuerlig UTEN STOPP. Det kom til et punkt hvor jeg tenkte at NÅ dør jeg… Dette klarer jeg ikke. Jeg ble kvalm og uvell og følte kroppen var helt “rar” og jeg var “utenfor meg selv”. Jordmoren smilte til Magnus. “Dette kommer til å gå fort” – sa hun.

Se video: Gjør deg kjent med fødestillingene

Jeg må presse!

Jeg fortalte henne “imellom slagene” at jeg følte meg rar og at jeg viste ikke helt hva som skjedde. Jeg følte det trykket litt bak, men jeg hadde alikevel ikke noe spesiell tykketrang. Jeg så for meg at jeg skulle ligge slik i mange timer og jeg ble motløs – rett og slett!

Så spurte hun om jeg følte jeg måtte presse, og om jeg kunne prøve å presse forsiktig. Hun hadde ikke sjekket åpningen siden hun tok vannet, men hun “kjente tydeligvis igjen” det som skjedde. Jeg prøvde å trykke og hele kroppen bare “tok over” i en kraft fra en annen verden. JA – JEG MÅ TRYKKE ropte jeg! Jeg kjente hode beveget seg nedover og i full panikk rev de av av både dyne og klær og kallet på barnepleieren. “Nå kommer han” – sa jeg! Og Magnus kikket i sjokk å spurte: “Hæ? ALT NÅ?”.

Les: Riene blir bare bedre og bedre!

Velkommen til verden, Tobias!

Rask fødsel!

Kl. 02:45 - Pressriene kom kontinuerlig og jeg slapp å “vente på rier” for å presse. Jeg kunne “presse når jeg ville”. I løpet av ca 5 press kom lille, vakre Tobias til verden kl. 02:54 – kun en time etter vannet ble tatt på 4-5 cm. Jeg, jordmoren og Magnus sto der alle sammen i sjokk. “Oi, kjære tid det gikk fort!” – sa jordmoren å kikket på oss.

Jeg var helt satt ut. “Var det alt? Er jeg ferdig?”.  1 time aktiv fødsel! Det er rimelig heftig!

Les: Hvor vondt er det å føde?

Lykken strømmet over oss da den lille skapningen ble lagt på brystet mitt og gledestårene trillet hos oss begge to. “Det er jo så verdt det” – ropte jeg ut i lettelse og de brøt ut i latter! Tenk så fort det kan snu? Fra intense smerter og noe du føler du ikke klarer å takle – til bare noen minutter senere, hvor “alt er glemt” og det er bare den største lykken på jord. Jordmoren sydde to små pyntesting og livmoren trakk seg kjempe raskt tilbake med en gang.

 Hun “fant ikke livmoren min” faktisk når hun skulle kjenne på den. “Du er jo rene fødemaskinen du. Kommer inn her, føder på en time – og vips er alt som det skal være igjen” – sa jordmoren. Jeg følte meg som en gud… Så stolt og så fornøyd over det jeg akkurat hadde presert.

Uvel og kvalm

Jeg ble flyttet over i vanlig seng og Tobias ble lagt til brystet. Etter litt fomling og leting tok han tak – en følelse man ikke kan sammenligne med noe. Utrolig spesielt, og godt!

Mens han lå til brystet ble jeg dårlig. Jeg følte meg uvel, kvalm, svimmel og jeg hadde vondt. Smerter i magen, intense smerter i magen. Jeg ringte på jordmor og da hun kom inn så hun med en gang at jeg var veldig blek. Jeg mistet en del blod (ca 4 dl) i det han kom – så de sa det kunne være derfor jeg ikke følte meg bra.

 De tok Tobias og gav han til Magnus, og hun undersøkte meg. Kjente på magen og lurte veldig på hva dette kom av. De ble enige om å ta meg i dusjen, men siden jeg var så dårlig måtte de trille sengen inn på badet og hjelpe meg. De var to stk som hjalp meg over i dusjen… og i det jeg kom over i dusjen… fosset det blod.

Fortvilet jordmor

De ble superstresset, og jeg ble igjen dårlig. De fortet seg å skyllet av meg og “hev meg” over i sengen igjen. Jordmoren var fortvilet… Hun lurte fælt på hva alt dette kom av, og fryktet nå at det var noe som ikke var som det skulle. Pga dette måtte hun undersøke meg nedentil for å prøve å se hvor blødningen kom fra.

Les: En familie blir født

De fryktet det var noe annet enn livmoren, men kanskje livmorhalsen som hadde fått seg en trykk og fått et rift eller i værste fall “værre tilstander”. Hun kallet på assistanse, og startet å undersøke meg. Etter noen minutter sa hun at hun kunne heldigvis ikke finne noe – så vi måtte bare se det an, om det ble bedre.

Jeg måtte være på fødestuen litt lengre enn vanlig, til jeg var litt piggere. Jeg fikk spist litt, drukket litt – og blødningene dabbet sakte men sikkert over – heldigvis. og jeg fikk lov å komme på barselavdelingen når klokken var blitt rundt 06:00.

Etterrier

Da var vi stuuuptrøtte alle sammen! Tobias og meg fikk sovet et par timer, og Magnus dro hjem for å sove der! Magesmertene var der enda, og vi fant ut at dette var etterrier – bare at de var veldig sterke. Jeg fikk derfor smertestillende mot disse mens vi var på barsel, og det hjalp veldig.

Les: Ti kjappe om etterrier og renselse

Dagen etter var ting bedre og jeg var i god form relativt tidlig. Siden dette var det andre barnet mitt holdt de ansatte seg mye mer tilbake enn da jeg fikk Thea Emilie. Vi var på barsel frem til torsdag formiddag – da følte vi oss veldig klare for å dra hjem, hvor vi kunne være sammen alle sammen – kun oss.

Den største lykken i verden....

Fantastisk fødsel

Alt i alt hadde jeg en HELT FANTASTISK fødsel. Selvom den var ufattelig rask og utrolig itens den timen den sto på – så var jeg veldig glad for at det gikk så fort. 1 time er jo “ingenting” og det klarer man absolutt fint takle!

Jeg er i ettertid VELDIG glad for at vannet mitt ikke gikk hjemme, fordi DET kunne blitt “farlig” – og da hadde vi antagelig ikke rukket på sykehuset før han kom. Så VELDIG takkenemlig for at det startet slik det gjorde, og for at forløpet var slik det var! Og er så klart stolt av å ha klart det uten NOE smertestillende!

Les: Hvordan lindre smertene?

Vi hadde rolige, og deilige dager på barsel. Men lengselen etter å komme hjem var der hele tiden. Jeg lå på dobbeltrom og det begrenset hvor mye man får slappet av når man er på sykehuset. Dagene blir lange og kjedelige! Magnus var på sykehuset på formiddagene, også hentet han Thea og kom opp sammen med henne de to ettermiddagene vi var der.

Les: Flere fødselshistorier fra Babyverdens brukere

En slik fødselshistorie blir ofte litt “kaos” og litt vanskelig å sette ord på. Og den ble kanskje litt lang… Men det er så godt å ha skrevet den ned – og ha gått igjennom alt! Det er en opplevelse som er utrolig spesiell. Det er det vondeste, men beste som skjer i ett liv.

Følg Rebekkas blogg

Vil du ha Fødselsboken gratis? Meld deg inn i Babyverden.

Les mer: Alt om graviditeten

Les mer: Alt om fødselen

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelJeg er gravid!!!
Neste artikkelEn kjapp drømmefødsel
DEL