Endelig var jeg passert den siste store milepælen, uke 40. Nå kunne Johannes bare komme! Jeg var fremdeles veldig tålmodig og visste at det enda kunne ta to uker før vi fikk treffe skatten vår.

Sist oppdatert: 26. oktober 2006

Jeg hadde kjent mye murringer i magen de siste ti dagene, slimproppen gikk i helgen og kynnerene var blitt mye kraftigere og varte lengre. Jeg følte på meg at kroppen gjorde seg klar. Vi var innom på sykehuset på søndagen (39+6). Da det var mistanke om fostervannlekasje. Jeg ’lakk’ mer og mer og da jeg forklarte jordmoren om dette så anbefalte hun en sjekk. Det ble ikke konstantert at det var fostervann, men jeg ble bedt om å følge med videre.
 
Mandagen kjente jeg sterke murringer fra rett før fire på ettermiddagen. Jeg skulle ha jentene på middag, og mens jeg klargjorde middagen kjente jeg at det strammet seg i magen og jeg måtte ta noen sittepauser innimellom. Da gjestene kom, fløy timene avsted med spising og prating. Jeg merket enda disse takene i magen, men jeg kjente at det var bra for meg å ha selskap slik at tiden gikk uten at jeg fikk tid til å gruble på om dette var starten på fødselen. En av venninene mine som hadde født noen uker i forveien hadde akkurat fortalt at hun hadde to falske alarmer før babyen kom, og jeg ville ikke få opp håpet for så å bli skuffet. Da jentene gikk, ble Erling og jeg sittende oppe et par timer før vi la oss i tolv tiden. Jeg ble liggende i sengen å ta tiden på det jeg etterhvert innså at ikke kunne være annet enn rier, det var mellom fire og ni minutter mellom og håpet steg. Skulle Johannes komme til oss nå?
 
Klokken halv to om natten sto jeg opp. Jeg sa til Erling at jeg følte meg litt uggen og skulle være oppe litt. Jeg ville ikke si at fødselen var i gang for, som forventet, hadde jeg behov for å være alene. Jeg la meg på sofaen, men måtte opp på alle fire ca hvert femte minutt for å puste meg gjennom en ny ri. Katten vår forsto visst hva som skjedde for på hver ri hoppet hun opp i sofaen og sto med pannen sin mot min til rien var over, hvorpå hun la seg på gulvet igjen.
 
Jeg var smertefri i pausene og vandret litt rundt i stuen for å lirke babyen nedover, jeg var også på kjøkkenet for å rydde opp etter middagen, jeg vannet blomster og ryddet litt rundt omkring for å få tiden til å gå. Hver gang jeg kjente at en ny ri var på vei, sto jeg lent over sofaen igjen. Nå syntes visst pus at pusten min ble vel tung, jeg pustet henne nesten bortover sofaen, så hun ble en observerende hjelper istedenfor.
 
Da klokken nærmet seg seks så kjente jeg at riene begynte å bli såpass intense at jeg ikke ville være alene lenger. Jeg gikk opp til Erling og hvisket han i øret at han skulle bli far i dag. Han ga meg et søvnig smil.
 
Enda var det såpass gode pauser mellom riene at jeg klarte å snakke mellom dem. Erling og jeg smilte og lo og snakket om det som skulle skje. Når riene kom så hang jeg over Erlings skuldre, mens vi begge sto på kne i sengen. Han var nok ganske overrasket over å bli vekket så sent i fødselsforløpet. Rett fra sovende, til aktiv fødehjelper for en kone som stønnet og peste, ikke hverdagskost akkurat!
 
Etterhvert gikk Erling i dusjen mens jeg jobbet meg gjennom riene alene, deretter sto jeg lenge i dusjen mens jeg holdt en stråle med varmt vann mot magen. Erling tok tiden mellom riene og nå var vi nede i ett minutt og ti-tyve sekund mellom riene og han syntes det var på tide å dra til sykehuset. Jeg ville ikke dra enda for jeg kjente på meg at det ikke hastet og at jeg hadde det best hjemme. Jeg var helt rolig og klar og selv om riene var forferdelig vonde så hjalp det godt at jeg svaiet på bekkenet og pustet dypt og konsentrert. Etterhvert, og til Erlings forferdelse så begynte jeg å barbere leggene mellom riene, alt det rare en finner på!
 
Da jeg kom ut av dusjen, ringte Erling til Fødeloftet og fortalte at kona var i fødsel. De spurte om jeg var førstegangsfødende, og deretter hvor mange minutter det var mellom riene. Da Erling svarte mallom et minutt og et minutt og tyve sekunder fikk han bare en beskjed; kom ned nå!
 
Jeg hadde enda god tid følte jeg, og jeg ville i det minste vente til vaktskiftet var over! Vi bor et par minutt kjøretur fra sykehuset, men nå syntes Erling at nok var nok! Nå kom riene tett som haggel og jeg begynte å tenke at turen, om enn kort, ville bli et lite mareritt, jeg fikk så vidt tid til å summe meg mellom riene.
 
Erling hjalp meg på med et plagg om gangen før en ny ri overmannet meg. Han hentet bilen og ringte min mor for å si at det var i gang. Hun hadde hatt en følelse av at noe var i gjære og hadde ligget våken store deler av natten. Han fikk ikke ringt sin egen mor for nå hadde jeg begynt å ule på riene, men han fikk i det minste sendt en melding.
 
Mens Erling var ute av rommet for å ringe så overtok pus som fødselshjelper igjen. Erling var ganske overrasket over å finne pus oppi sengen med meg og han ble stående å se på at hun reiste seg og kom bort til meg hver gang en ny ri kom. Hun gnei snuten sin mot nesen min helt til rien ga seg hvorpå hun la seg ned i pausen og så gjentok dette ved neste ri. En flott opplevelse innimellom smertene!
 
På turen til sykehuset sto jeg på alle fire i baksetet og pustet og stønnet. Da vi kom til sykehuset var klokken åtte og heldigvis stod det en rullestol i parkeringsannlegget, så den kapret jeg. Erling fraktet meg i høy hastighet gjennom resepsjonen og fikk meg akkurat i skjul ved heisen før neste ri kom. Da vi ankom Fødeloftet ble vi vist rett inn på en fødestue og jordmoren som skulle følge oss gjennom resten av fødselen kom for å hilse på.
 
Etter kort tid sjekket hun åpningen som var 5-6 centimeter. Da var jeg godt fornøyd! Nå kom riene enda tettere og var kraftigere og jeg klamret meg fast i prekestolen. Riene var så intense og smertefulle at jeg regelrett klatret på stolen. Erling var hele tiden foran meg og hjalp til. Jeg fikk klyster, og har bare en ting å si om den saken; det er godt når det er gjordt, men jeg anbefaler å gjøre det da det blir bedre plass til babyen når den kommer nedover…
 
Etterhvert la jeg meg på sengen. Jeg orket ikke lenger å ha øynene åpne stort lenger enn å se på Erling en gang i blandt. Han satt på sengekanten og holdt meg i begge hendene, og på hver ri så klemte jeg dem så hardt at jeg var redd for å brekke dem. Jeg var i ferd med å bite Erlings hender mer enn en gang, men klarte heldigvis å styre mot puten i siste liten. På en ri tok jeg tak i beltespennen og baksiden av kneet hans istedenfor hendene, han fikk virkelig gjennomgå!
 
Jordmor målte hjetelyden ofte gjennom fødselen, akkurat som jeg hadde bedt om, og det var veldig betryggende. Etter en time-halvannen målte hun også åpningen igjen og da var det 8-9 centimeter. Ikke rart riene var intense og tette, kroppen jobbet som bare det. Nå kom barnepleieren inn og jeg visste at Johannes ikke var langt unna.
 
Etterhvert begynte pressriene og vi flyttet over til fødekrakken. Jordmoren hadde tidligere spurt hvordan jeg ønket å føde, men jeg ville ikke spesfisere noe annet enn at jeg ville være aktiv og ellers følge hennes råd og kroppens behov. Jeg syntes det var litt skummelt å sette seg på krakken for nå var det siste innspurt, nå skulle jeg bli mor!
 
Erling satt i en stol bak meg og jeg lente meg mot han mellom riene. Det var en veldig anderledes følelse å få jobbe under riene, ikke bare være ligge å kjenne etter. Jeg presset litt forsiktig første gang, men tok snart i av alle krefter. Dette var hard jobbing!
 
Jeg presset tre-fire ganger på hver ri og hadde gode pauser på ca 1 minutt mellom riene. I pausene lente jeg meg mot Erling med lukkede øyne og hentet krefter til neste ri. Jeg kikket på klokken som hang på veggen foran meg med jevne mellomrom. Pressriene begynte ca halv elleve.  Etter et kvarter spurte jordmor om jeg hadde krefter til å stå da dette ville lirke barnet nedover, og det hadde jeg, så jeg ble hjulpet opp til prekestolen. Her sto jeg på en ca 10 rier, det var tungt, men jeg kjente at babyen kom lenger og lenger nedover. Jeg klatret igjen på stolen på riene og var sikkert et syn! Jeg hørte meg selv ule, stønne og skrike, og på et tidspunkt knurre, men det var en befrielse og jeg hadde ikke klart jobben uten å få skrike fra meg. Det var som om smertene ble lettere når jeg slapp dem ut i form av lyd, og jordmor oppfordret nå, som under åpningsriene, til å bruke stemmen så mye jeg trengte.
 
Jeg trodde en stund at hele rompa mi skulle revne og det var nok idet hodet beveget seg under skambeinet og ble presset bakover. Etterhvert satt jeg meg på krakken igjen og da viste det seg at å stå oppreist var effektivt, for jeg kunne kjenne hodet 4-5 cm innenfor åpningen. Etter et par rier til sto hodet rett innfor åpningen.
 
Da hodet kronet helt ba jordmor meg vente til neste ri med å presse mer for det ville gi vevet tid til å tøyes. Jordmor holdt varme omslag med vann og olje mot huden og dette lindret godt. Det var forferdelig vondt og vanskelig å ikke gi etter for kroppens ønske om å presse, men etterhvert kom en ny ri og jeg fikk klarsignal til å gi alt. Jeg kjente hodet bevege seg rolig ut, og jeg kjente også at huden sprakk, men så presset jeg en gang til og hele kroppen kom ut. Der var han! Klokken var tolv minutter over elleve.
 
Skatten vår ble tatt imot av jordmor og lagt på gulvet foran krakken mens de tørket litt på han til et illsint skrik kunne høres. Da bøyde jeg meg fram og tok den blåe, glatte kroppen ut av jordmors hender og la han mot brystet mitt. ”Hei Johannes”, sa jeg og kysset han igjen og igjen. For en ubeskrivelig deilig følelse! Erling satt med armene trygt rundt oss og vi beundret vidunderet vårt.
 
Jordmor spurte om Erling ville klippe navlestrengen, men han har ikke noe forhold til dette med å skille barn fra mor, så han sa at det trengte han ikke og da sa jeg at jeg ville. Det var et øyeblikk jeg vil huske for alltid! Plutselig var han sin egen lille person og fra det øyeblikket så måtte kroppen hans klare alt selv, uten oksygen og næring fra min kropp. Nå fikk vi legge oss over i sengen, og jeg var så høy på adrenalin at jeg reiste meg og gikk for egen maskin med den ene enden av navlestrengen fremdeles hengende ut av meg. Sikkert et fantastisk syn!
 
Erling la seg siden av meg og jeg fikk Johannes på brystet. Jeg snuste på og studerte han nøye og kunne ikke få nok av han. Jormorden undersøkte meg og sydde noen sting før morkaken kom ut med litt massering på magen og et lite napp i navlestrengen. Johannes fikk på seg litt klær og så tok han brystet hvor han lå i godt over en halvtime. Vi sendte ut meldinger til familie og venner om at prinsen vår var født og jordmor kom inn med flagg og stetteglass med saft.
 
Jeg måtte faste i to timer i tilfelle det skulle oppstå komplikasjoner som ville kreve narkose og operasjon. Etter å ha fått i oss noen skiver, gikk vi sammen i dusjen mens Johannes tok sin første blund. Etterpå la vi oss i sengen på et nytt rom på Fødeloftet og kikket på vår lille sønn. Han ble målt til 48 centimeter og 3040gram, altså mye mindre enn det legen hadde forespeilet oss, men akkurat passe stor nok. Vi prøvde å ta oss en blund, men det var umulig for min del, jeg bare kikket og kikket på skatten min. 
 
Besteforeldrene og en onkel kom på besøk klokken halv fem og noen nære venner var innom etterpå.
 
Den første natten lå Johannes stort sett mellom oss og vi sov flere timer alle tre. Neste dag gikk med til amming, litt besøk og legesjekk før vi fikk reise hjem rett før klokken syv på kvelden.
 
Vi hadde et flott opphold på Fødeloftet og fødselen var akkurat slik jeg hadde drømt om, og Johannes var skjønnere enn jeg kunne forestilt meg. Erling var en fantastisk støtte, han var rolig og sterk og flott. Han sier i ettertid at det var forferdelig å se hvordan smertene slet i meg uten at kunne gjøre noe, men han gjorde en viktig jobb med å være der for meg. Under pressriene hvisket han meg i øret igjen og igjen at nå kommer han snart, nå er han her hvert øyeblikk. Dette var veldig motiverende, og opplevelsene vi delte disse timene er helt ubeskrivelige og jeg føler at de har knyttet oss enda tettere sammen.
 
Til alle som ikke har født enda så vil jeg bare si at det ikke er noe å grue seg til, men at det er viktig å ikke ha for mange tanker om hvordan du vil at forløpet skal være. Det er smertefullt, men kroppen fylles opp av endorfiner etterhvert som smertene øker så du blir gradvis mer parat til å tåle det. La kroppen jobbe på sine premisser og konsentrer deg om å puste og la kroppen styre deg.
 
Hvis jeg skal gi et råd så må det være at du bruker like mye tid på å forberede deg på barseltiden som på fødselen, for når fødselen er overstått, kan det dukke opp mange uventede og ukente reaksjoner og episoder. Ikke la  noen stresse deg opp med tanke på ammingen, la babyen finne ut av det litt selv, men ta imot de rådene som kommer. Jeg, og mange med meg, synes det er mye fokus på å tvinge barnet våkent og få i det melk de første dagene, men da vi begynte å begrense denne tvangen som bare førte til tårer hos mor og barn, ja da løsnet den floken og melken har strømmet siden.
 
Det er en fantastisk følelse og bli mor, og det å se Erling sammen med Johannes smelter meg fullstendig. Johannes er et rolig, sultent og våkent barn som ikke gir oss mye trøbbel så langt. Han spiser veldig mye og etter å ha gått ned til 2860 gram på tredagers kontrollen, så var han oppe i 3410 gram ti dager senere!
 
Han er veldig omsvermet og vi har hatt mye besøk disse første to ukene, men vi har også satt av besøksfrie kvelder og dager da vi bare har kost oss oss tre. Det er viktig å ikke gjøre mer enn dere tåler og ikke planlegg for lenge i forveien for den første tiden er veldig uforutsigbar.
 
Vi gleder oss til tiden framover og vi ser fram til hvert framskritt Johannes skal gjøre i dagene, månedene og årene som kommer.

Lyst til å lese flere fødselshistorier? Du kan også sende inn din fødselshistorie til babyverden@sandviks.com og få den publisert sammen med andre fødselshistorier!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDa vår lille keiser Linus kom!
Neste artikkelmitt første barn
DEL