Jeg har gitt etter altfor mange ganger. Den lille toåringen min er vant med å bli båret over alt, skriver blogger Marte.

Sist oppdatert: 6. september 2013

«Bæje mi».

Lillesnuppa står ved føttene mine og strekker armene opp mot meg.

«Bæje mi», sier hun igjen og vifter med fingrene.

«Nei, du må gå selv», sier jeg og går videre.

Les mer: Slitsom kvalitetstid
                Dagen god mor-medaljen glapp

«Bæje mi», roper Lillesnuppa enda høyere og tar tak i buksebeinet mitt.

«Nei, jeg kan ikke bære deg nå. Jeg har hendene fulle», sier jeg og holder frem bæreposene.

«Ser du? Jeg kan ikke bære deg nå». Jeg rister løs beinet og går to skritt før hun igjen tar tak i det.

«Bæje mi», gråter hun og ser sårt opp på meg.

«Nei», sier jeg igjen og går.

«Du må gå selv».

Les mer: Tomme trampoline-trusler
                Knirke-sutring

Vræler 
Så setter hun seg ned på gulvet utenfor butikken og vræler. Høye, lange vræl. Jeg kikker meg fortvilet rundt og lurer på hva jeg skal gjøre nå.

Jeg har gitt etter altfor mange ganger. Den lille toåringen min er vant med å bli båret over alt. Fra bilen til butikken, fra butikken til bilen. Mellom butikker. Fra huset til bilen, fra bilen til huset. Ute på tur, i fornøyelsesparken, på vei til lekeplassen,  lekeplassen, på tur med hundene til onkel, mellom ytterdøra og postkassa.

Så fort jeg setter henne ned på bakken, strekker hun armene opp mot meg: «Bæje mi».

Bærer til nakke verker
Og jeg bærer. Jeg bærer og bærer og bærer. Jeg bærer til nakken verker. Jeg bærer med den ene armen mens jeg holder fire tunge bæreposer fulle av matvarer i den andre. Jeg bærer mens jeg klemmer avisa og posten under armen og balanserer gummistøvler og matbokser fra barnehagen i den andre hånda. Jeg bærer til og med mens jeg skyver en tom barnevogn!

Men nå er det nok. Nå må den lille selverklærte jeg-bestemmer-og-du-må-bare-finne-deg-i-å-gjøre-akkurat-som-jeg-sier-dronninga mi begynne å gå selv på de små føttene sine. Jeg er lei av å bære henne rundt. Nå er det nok!

Jeg setter fra meg bæreposene på gulvet og sukker. Ser bort på den lille kroppen som har satt seg pal ned på gulvet og roper: «Bæje mi! Bæje mihihi!»

Jeg tenker på middagen som mannen holder på å lage hjemme. Kjenner hvor sulten jeg er. Hvor lite lyst jeg har til å stå her utenfor matbutikken og høre «bæje mi» hele ettermiddagen.

Jeg maner meg opp en siste gang: «Nei, du  gå selv. Jeg kan ikke bære deg.»

Les mer: Mine regler på lekeplassen 

Hun hører meg ikke
Men jeg tror ikke hun hører meg en gang. Så jeg går bort til henne, løfter henne opp fra gulvet og bærer henne ut og bort til bilen. Hun smiler lurt mot meg i det jeg setter henne ned i bilsetet.

«Neste gang, lille dronning. Neste gang skal du gå selv», sier jeg og smeller igjen døra.

Har du bærebarn? Og gidder du i så fall å bære dem rundt over alt?

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelTi grunner til at barn er kult
Neste artikkelDet som ikke skulle skje – rammet meg TO ganger!
DEL