Uke 37: Anne går ut i permisjon, og synes den fritiden hun hadde gruet seg til å få, er borte. Og ikke gjør hun stort heller. Badet er ferdig, og badekaret innvies. Men Lars har ikke tatt høyde for den store magen når vannet ble tappet i.

Sist oppdatert: 28. January 2005

Anne: TID FOR…ALT!

Denne uken gikk jeg ut i permisjon. Jeg som har gruet meg så fryktelig til all fritiden, har knapt hatt et ledig øyeblikk. Men ikke har jeg fått gjort noe særlig fornuftig heller.

Jeg har en lang liste over ting jeg skal gjøre i ukene frem til fødselen. Ting jeg har utsatt og utsatt i min stressede hverdag. Jeg skal sette bilder inn i album, rydde og vaske alle rommene i huset, ett rom hver dag. Jeg skal lese en haug med bøker, vaske babyklær og gjøre barnerommet i stand og så videre… Men det er skummelt med slike lister. De er fryktelig lange, og blir av en eller annen snodig grunn ikke kortere heller.

Etter nesten en ukes permisjon har jeg ikke fått gjort noe av det jeg skulle. Hva jeg har brukt all tiden til kan jeg knapt huske, men dagene flyr fort!

Uansett er det deilig å starte dagen med fire ferske aviser, en kopp kaffe og morgensending på radio. Uten tidspress! Ingen som maser, ingenting jeg skal rekke.

Jeg føler meg i toppform, selv om jeg sover dårlig om natten. Jeg har masse energi, men merker likevel at jeg blir veldig fort sliten. Det er tungt å dra rundt på en fullbåren baby i magen. Og det er fortsatt vanskelig å godta at jeg ikke klarer alle gjøremål jeg tidligere tok på strak arm. Jeg vil jo så gjerne, men kroppen sier stopp. Bare det å skifte på sengene er en operasjon jeg må ta i to deler med pause imellom.

Vi har ikke vært så sosiale i det siste, derfor inviterte vi et vennepar på middag i helgen.

– Du må ikke stresse, lag noe enkelt sa min gode venninne Berit. Pyttsan, tenkte jeg. Jeg har jo all verdens av tid, så et skarve middagsselskap er ikke noe stress.

Kvelden før de skulle komme plasserte jeg og Lars oss i sofaen med en masse kokebøker. Vi fant en spennende rett og en dessert som så god ut. Lars sa at han gjerne ville stå for middagen, men da det kom til stykket hadde han nok å gjøre av praktiske ting i huset, så jeg tok på meg oppgaven.

I god tid før gjestene skulle ankomme skred jeg til verket, full av pågangsmot. Rød og grønn pesto gikk greit å lage, der har jeg trening. Focaccia-brødet likeså. Resten av hovedretten var også under kontroll. Men desserten slet jeg litt med. Paideig har aldri vært min sterke side. Ikke noe så enkelt som eggedosis heller. Hvordan skal egentlig konsistensen være? Rennende eller kremaktig? Og da sitronfyll og stivpisket krem skulle tilsettes ble det katastrofe. Enden på visa var at alt paifyllet måtte kasseres. Jeg var dødssliten og på gråten, og Lars kom springende.

– Legg deg i badekaret, sa han. – Dette fikser jeg! Jeg skulle til å protestere, men han dyttet meg opp trappen og inn på vårt nyoppussede bad. Jeg sank ned i det varme vannet fullt av skum og der ble jeg liggende minst en time.

Da jeg omsider sto opp, var paien i ovnen og Lars i full sving med å vaske hele huset.

Middagen ble en suksess, ikke minst Lars sin sitronpai. Vi hadde en koselig kveld og jeg krøp lykkelig til sengs. Lars sovnet med armene rundt magen min, mens jeg ble liggende å tenke.

Og da slo det meg. Hva gjør det vel at kroppen er stor og tung, at jeg sover dårlig og hormonene raser når ting går litt over styr? Ingenting, så lenge jeg har en fantastisk mann som forstår, trøster og hjelper. Men likevel – vi skal nok begge være glade når fødselen er overstått!

Lars: LEAH OG JEG

Vi er endelig i rute! Badekaret er innviet. Med god hjelp fra mine voksne barn er containeren full og gårdsplassen ryddet. Bokhyllene på barnerommet er på plass og kosebamser, bøker og leker har funnet sin plass i hyllene. Ammestolen er båret opp og plassert inne i hjørnet. Kommoden er malt og tørr, krypeteppet er lagt på gulvet og vuggen malt og klar. Det er en sann lettelse. Ventetiden kan endelig begynne.

Bare småting gjenstår på badet, men det er ikke så nøye. Vi har vasket og ryddet og gjort de siste innkjøpene av vaskekluter, tepper, dyne, sengetøy og alt annet som barnet trenger.

Svangerskapsprosjektene er historie. Dreneringen er tatt, hagen vakker, gjerde og port er på plass, badet ble flott og barnerommet likeså. Alt er kjøpt inn og klart til å brukes. Nå kan barnet komme – tre uker før tiden. Bare fødselen gjenstår, men Anne er godt forberedt.

For første gang på flere måneder opplever jeg at roen virkelig har senket seg. Her en kveld sprettet jeg en flaske italiensk rødvin, tappet vann i badekaret for første gang og fylte på med noe skumbad jeg eller Anne har tatt med fra et eller annet hotell. Så tente vi stearinlys og krøp opp i badekaret.

Jeg bommet riktignok litt på vannet. Når en gravid kvinne med en ganske diger mave setter seg opp i et badekar er det ganske mye vann så må vike. Det stiger fort, for å si det mildt…

Men der lå vi da. Vi nøt stillheten og varmen til huden på hendene var skrukket og hvit.

Barnerommet er blitt så fint. Vi har kjøpt en såkalt ammestol hvor Anne kan sitte behagelig med barnet inn til brystet. Stolen er blå og stor – som en gammel ørelappstol – og med fotskammel til.

Her en kveld – etter på ha tatt et nytt bad – gikk jeg inn på barnerommet og så meg rundt. Fra bokhyllen hentet jeg frem en barnebok og satt meg vel til rette i stolen. Deretter begynte jeg å bla og endte opp med å lese for meg selv. Ute var det mørkt og høstkaldt, inne lunt og varmt.

Der og da kjente jeg følelsen av lykke spre seg rundt i kroppen. Gleden over å sitte nettopp her, med et nysgjerrig lite barn i armkroken som titter på bildene i boken og hører pappas stemme, ble plutselig veldig stor. Her skal vi sitte, Leah og jeg, og nyte stunden før leggetid i mange år fremover.

Jeg skal begynne tidlig og gleder meg veldig. Før vi setter oss ned skal vi ta en tur inn på badet der stellebordet allerede står ferdig montert og trygt plassert. Deretter skal jeg bære henne tilbake, ta plass i stolen, plassere henne trygt i armkroken og kjenne duften av nyvasket hud og ren pyjamas. Så skal jeg hente frem boken.

Hun vil sikkert ikke forstå så veldig mye av ordene de første månedene. Det er heller ikke så viktig. Det hun skal få oppleve er at nettopp her vil det være trygt og godt å være – uansett hva som ellers måtte skje rundt henne.

Bare noen uker til…

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEndometriose: diagnose og behandling
Neste artikkelAnne og Lars uke 5
DEL