Det er litt av hvert jordmødrene får høre når det står på som verst. Noen roper på mamma, mens andre kommer med noen saftige gloser til mannen - som de senere kan le av. Les om en normal, igangsatt, fødsel på overtid, uten komplikasjoner.

Sist oppdatert: 11. august 2009

Fjorten dager over termin, og både jeg og Frank var drittlei av å vente. Og vi skulle jo bare på overtidskontroll. Så jeg tok en god dusj og en matbit før vi kjørte opp til sykehuset. Hadde time 08.30, så da jeg kom opp, ble vi vist inn til et undersøkelsesrom der de skjekket urinen min, målte blodtrykket. Så måtte jeg ligge en times tid med CTG rundt magen. Å fysj, så vonde de beltene var rundt magen, strammet som bare det! Når jordmora kom inn til meg og Frank igjen for å ta av CTG`en, spurte Frank hva som kom til å skje nå fremover siden jeg var så langt over termin. Så sier jordmora: «Legen skal ta en titt på deg, så skal hun sette deg i gang om en times tid». Jeg kikket på Frank, og vi begge kikket lenge på hverandre – Endelig skulle det skje noe.

– Hvor stor er babyen?
Legen hentet meg og førte oss inn på et rom der vi skulle ta ultralyd. Alt var helt fint med den lille jenta mi, hun var perfekt, sa legen. Men siden jeg hadde gått så lenge over tiden, begynte jeg å bli veldig redd for en stor baby, så jeg fikk spurt om hvor stor hun var. «Jeg tipper hun er rundt 3800g» Da lettet hun litt på trykket mitt, for jeg hadde sett for meg en baby på 5000g. Legen skulle også skjekke meg nedentil, og der var det i alle fall ikke noe tegn på at det ble fødsel snart, så hun tok og strippet meg, og inniheiane så vondt det var!

Klokka nærmet seg 10, og jeg fikk første modningspille, måtte ligge en time etter pilla var satt inn. Legen skjekket åpningen, men hadde ingen åpning da den ble satt inn. Legen sa at dette kom til å ta tid, og at ikke vi måtte forvente å få føde i dag. Så sa hun at hvis det ikke hadde skjedd noe innen seks timer, skulle jeg få en ny pille. Så om ikke den funket skulle vi begynne på nytt neste morning. Frank og jeg begynte å bli sultne, så vi valgte å gå ned i kiosken på sykehuset for å få oss en matbit, selv om vi egentlig ønsket å komme hjem en tur for å ta siste finish. Men jeg fikk jo ikke lov å gå ut fra sykehuset. Klokka ble 12, og plutselig begynte jeg å få vondt i magen, men allikevel satt jeg i kiosken og spiste. Frank spurte om vi skulle gå tilbake, men det trengte jo ikke jeg for jeg hadde jo ikke rier! (Men som viste seg å være det noen timer seinere). Jeg trodde det som var vondt var fordi legen strippet meg et par timer tidligere..

– Oj, har du vondt, ja

På venterommet begynte riene å komme oftere, og så ble de sterkere. Jeg vred meg i smerte, og Frank gikk for å hente ei jordmor. Men virket ikke som om jordmora trodde på meg i det hele tatt, så hun spaserte fint ut igjen. Så begynte jeg å grine, og Frank hentet jordmora en gang til, hun kom inn å skjekket åpningen, men den gang ei; det var ikke noe åpning i det hele tatt. Moden var jeg heller ikke. Jeg sa jeg hadde så vondt at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Hun trodde meg fortsatt ikke. Så når hun gikk ut igjen begynte riene å ta seg skikkelig opp, og kom med jevne mellomrom med bare få minutt pause mellom hver. Nå hadde jeg så vondt at jeg skrek i smerte og tårene bare rant. Da kommer det inn ei anna jordmor og det eneste hun sier er: «Oi, har du vondt du, ja». Så løper hun og henter noen andre, og jeg blir trillet over på ei stor fødestue med badekar – men, badekaret rakk jeg aldri å bruke.

Akkurat da jeg kom inn på fødestuen rundt 16, var det vaktskifte og jeg fikk ei ny jordmor som skulle være med oss helt til slutt. Hun sa hun hadde lyst å sjekke meg nedentil for å se hvordan vi lå an. Hun sjekket åpninga og sa: «Oi, Du har allerede 5 cm åpning og du er i aktiv fødsel nå, om det forsetter slik, kommer det til å gå fort». Jeg så smilet i Frank, jeg tror han skjønte at han skulle bli far innen noen timer. Hun sjekket også hvor hodet lå, og det lå i bekkenet. Jeg fikk også satt inn klystèr, noe jeg ikke angrer på, så jeg satt litt på do med rier, ikke akkurat noe man har veldig lyst til. Riene mine var så sterke at hadde jeg ikke fått lystgass ville jeg vært helt utslitt når pressriene kom. Endelig fikk jeg slappe litt av mellom riene. Så lenge leve lystgassen!
– Frank syntes også lystgass var gøy.

– Jeg skal aldri ha sex igjen
Klokka ble 17.30 og jeg ble sjekket på ny. Jeg hadde nå 8 cm åpning. Hodet lå fortsatt i bekkenet, men jordmora kjente det var på vei ned. To rier etter hun sjekket åpningen, gikk vannet mitt, og jeg trodde seriøst jeg tisset på meg, vannet kom litt og litt under hver rie. Jeg har aldri sett Frank så omsorgsfull før, roste meg, ga meg fille på panna, og satt med meg hele tiden, snille kjæresten. Under ei rie trekker jeg skikkelig godt ned med lystgass og sier: «Jeg skal aldri ha sex igjen» og Frank flirer og sier jeg er kjempeflink. Så trekker jeg inn lystgass på neste rie, og sier med den lyseste stemme dere kan tenke dere: «Tusen takk» og smilte fra øre til øre. Jeg fikk også på meg CTG igjen, for å se at lille tuppa mi hadde det greit, noe hun hadde!

Da klokka var 18.20, sjekket hun meg på ny. 10 cm åpning og hodet hadde kommet litt lengre ned, det lå akkurat over spina. Nå ville de sette inn en veneflon, i tilfelle jeg trengte akutt smertestillende. Men de fant jo selvfølgelig ikke blodåra mi, så de måtte tilkalle anestesilege for å sette den inn. Drev også å flyttet litt på meg under riene slik at hodet skulle komme ned til bekkenbunnen. Det funket som bare det! Og tilslutt la jeg meg i sideleie – Da det var fødestillingen jeg ønsket.

Trykketrang….

18.35 sa jordmora at hodet var nedi bekkenbunnen, og hun kunne kjenne hodet hennes godt. Og jeg merket selv at hodet var langt nede. Jordmora skrytte av meg, siden jeg var såå flink. Riene haglet inn nå, de var sååå intense. Å på noen rier måtte jeg bare presse. Rundt klokka 19. tilkalte hun barnelege som skulle være med å ta imot jenta mi. Å når barnelegen kom inn sa jordmora til henne: «Hun begynner å få trykke-trang» Da gikk det opp et lys for meg. «Herregud, nå er hun her snart». Så under ei pressrie sier jeg høyt: «Nå dreit jeg på meg» Jordmora begynner å flire og sier: «Det gjorde du ikke Tonje, det er resten av fostervannet som kommer». Det føltes virkelig ut som å ha diarè.

Nå var klokka blitt 19.15 og pressriene kom på fult nå. Det var virkelig en befrielse når det kun kom pressrier, noe så deilig å faktisk kunne presse. For selve riene var mye værre enn pressriene! Her var Frank virkelig flink til å hjelpe, bløta stadig filla i panna og holdt vannflaska klar til meg når jeg måtte trenge en slurk. Han passet også på at jeg pustet riktig og prøvde å slappe av mellom vær pressrie. Jeg var så sliten -men så full av styrke!

– Og «plopp» så var hodet ute

Jeg holdt på å gi opp, og plutselig hører jeg: «Jeg ser hodet nå, Tonje». Jeg fikk da plutselig en helt ubeskrivelig styrke, for jeg viste at målet var så nærme. Presset og presset. Hodet kom bare mer og mer ut, å nå stod det i åpningen. Presset enda mer og ”plopp” der var hodet ute 19:37. Men da jeg ikke hørte babygråt, kjente jeg at jeg fikk en skikkelig ekkel følelse. På neste pressrie kom resten av kroppen, og da hørte jeg litt gråt. Herregud, så glad Frank og jeg ble da. Jeg bøyde meg litt ned slik jeg kunne se lille jenta mi. Hun lå der blå og med litt hvitt fett på. Jeg fikk henne løftet opp til meg etter at Frank klippet navlestrengen – Så stolt han var! Tørket litt av henne, og blåfargen gikk gradvis vekk. Så begynte hun straks å søke etter puppen, så jeg lå og ammet henne litt. Frank var så stolt at tårene hans bare rant.

Så tirsdag den 31.03.09 kl 19:37 ble jeg og Frank stolte foreldre til Mia Camilia på 3760g og 49 cm lang. Hodeomkretsen hennes var på 35,5 cm.

Les flere fødselshistorier her

På denne siden finner du også vår epostadresse om du vil sende oss din historie.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelBarselgave
Neste artikkelGode råd til foreldre om svineinfluensa
DEL