11. januar 2006. Termin. Tiden har kommet til den datoen de har satt! I dag kommer vel gutten vår?! Det er tungt å gå å drasse på magen nå... orker ikke gå, sitte for lenge, eller stå. Ryggen har begynt å verke nå. Han må vel komme i dag?

Sist oppdatert: 16. oktober 2006

Hele dagen går jeg og venter, venter og har vondt i ryggen. Det er ikke behagelig, men jeg vet jo at det ikke er lenge før go`klumpen kommer. Vi er hos «svigermor» (vi er ikke gift enda, men etter å ha vært i familien i over 7 år, er det vel lov til å kalle henne det?). Hun sier det ikke er lenge igjen hun heller, men hun har tro på at jeg må gå til neste dag. Huff, en dag til? Skal det være så vanskelig å få han ut da? Jeg prøver å gå mye, bevege på meg så det skal skje noe mer enn smertene i ryggen, men til ingen nytte…

Natt til 12. januar 2006 kl. 04.30.

Opp igjen… må tisse. Så utrolig slitsomt å måtte stå opp hundreogørten ganger for å tisse. Legger meg ned og lukker øynene igjen, men… en halv time og opp igjen! Nå har smertene i ryggen blitt verre, og det er liksom som et press i magen… Hva skjer egentlig? Siden han er mitt første barn, vet jeg jo ikke hva som skal og ikke skal skje, så jeg prøver å legge meg igjen. Nei, det var ikke behagelig. Setter meg i stua, og «boom»… Veer! Helt klart! Kan ikke ta feil av det. Gud, så vondt!! (Jeg er ei lita pingle… hehe) prøver å slappe av, men det tar ikke lange tiden før en ny rie kommer…

Uten å vite hvor lenge dette vil ta, må jeg jo vekke min kjære.

«Gutten min… du må våkne! Det er i gang nå!»
Han snur litt på seg. «Nei da, det går bra det.» Kommer det trøtt fra han.
«Nei du, det er i gang, baby`n din kommer nå!»
«Hæææ?»
Han satte seg fort opp gitt!

«Nå?»
Han fikk bekreftet det med at jeg fikk en rie til. Han sto opp og ringte til sykehuset.

Etter samtalen med sykehuset fikk vi beskjed om å vente. «Ta deg en varm dusj. Det kan hjelpe.» Ååååå… Det var deilig! Stå der med den varme strålen på ryggen… Skulle hatt mer varmt vann. Tiden gitt utrolig sakte nå… sakte og smertefult. Vente…Samboeren min var overaskende rolig, det hjalp litt å vite at en av oss ikke var nervøs. Siden det var en times kjøring til sykehuset ville jeg ikke vente for lenge, jeg maste om å få dra.

Ut i bilen, det var kaldt ute, snø og kaldt! …Bilen vil ikke starte! Jeg fikk panikk og merket min kjære ikke var fullt så rolig lenger, men han fikk fikset det som han pleier å fikse andre ting. Han er flink med sånt! Det gikk plutselig opp for min kjære på vei til sykehuset at hans lille baby var på vei. Lykken begynte å sige innover han.

Klokken 10.30 Sykehuset.
Inne på sykehuset var det tid for målinger av alt mulig.
«Du er ikke mer en 3 cm, det kan ta sin tid. Du får bare vente.»
Åååå, mer venting?! Dagen ble veldig lang, og jeg fikk bare mer og mer vondt. Jordmora skjønte jeg ikke ville klare dette uten no form for smertestillende. Jeg fikk først noe jeg ikke husker navnet på… en stikkpille. Synes ikke den funket no særlig. Jeg spurte hva jordmoren anbefalte, og svaret var enkelt… Epidural! Åååå.. Deilig igjen! Kjenner ikke smertene nå, ser de bare på skjermen… Det var godt å få slappe av, både for meg og min kjære. Han sovnet i stolen ved siden av meg, mens han holdt meg i hånden.

Klokken 15.30
Bytte av jordmor. Nr. 1 er ferdig for dagen, nr. 2 begynner. Hun var kjempe koselig. Behagelig og rolig. Hun hjalp meg med å tømme blæra og hun tok vannet mitt. Splæsj… Mye vann! Følte meg litt lettere nå, men baby`n var jo fortsatt der inne. 7 cm åpning… Så var det å vente igjen da.

Klokken 18.00… Ny jordmor igjen.
Nå kjente jeg riene litt igjen, det var ikke vondt, bare press. Jeg vet ikke helt når jeg fikk beskjed om at det var 10 cm åpnig og når jeg skulle begynne å presse, for smertene tok litt overhånd nå. Jeg husker min kjære sto ved siden av meg, holdt meg i hånden. Først sto jeg i «hundestilling», press press. Åååå.. Det gjorde egentlig ikke så vondt, det var bare det at det virket umulig å få guttungen ut! Denne stillingen funket ikke, la meg på rygg. Følte jeg måtte ha noe å sparke i fra på, så jordmoren satte opp de greine på senga.

Mange forskjellige stillinger ble prøvd ut (minnet meg litt om da guttungen ble unnfanget) og til slutt kom han…. Alexander! Kl.20.06. En nydelig liten gutt på 3470 gram, og han var 51 cm lang. Lykken var stor! Jeg var sliten, men det var så hærlig å føle hans varme kropp på min! Min kjære tok til tårene, og smilte. Han hadde blitt pappa!

Det var ikke så ille som jeg trodde det var å føde, så vi har bestemt oss for å prøve igjen… Ni måneder har gått siden Alexander ble født, og vi venter i spenning på om klumpen vår skal få en søster eller bror snart!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHva er kynnere?
Neste artikkelDa vår lille keiser Linus kom!
DEL