Etter en lang dag i 80-års slag til bestefaren til samboeren, kom jeg hjem sliten og utmattet. Samboeren måtte en tur til en kamerat, så han bare slapp meg av hjemme og kjørte av gårde igjen. Jeg gikk inn og satt meg foran dataskjermen. Jeg satt og leste artikler på babyverden, før jeg dusjet og gikk og la meg....

Sist oppdatert: 24. april 2009

Rundt midnatt kom sambo hjem. Jeg reiste meg opp i senga da jeg hørte han kom, det føltes ut som om jeg tisset på meg uten at jeg hadde kontroll på det. Jeg hoppet ut av senga og løp ut på badet for å se hva dette var. Jeg fortalte det til sambo, som ble en liten smule stresset! Deretter ringte jeg føden, som ba meg komme ned kl 10 om morgenen, hvis ingenting hadde skjedd før.

Vi summet oss, og jeg fikk tatt på meg et bind før vi gikk og la oss igjen. Murringene kom hyppigere og hyppigere, og ble vondere og vondere. Jeg bestemte meg for å stå opp for å pakke bagen i tilfelle noe skulle skje, og havnet på sofaen og surfet på Babyverden deretter.

Jeg sovnet rundt 6-tiden på sofaen og sov til kl 9 da jeg bråvåknet av at mamma ringte. Gudskjelov, ellers hadde jeg ikke kommet meg til føden kl 10. Jeg vekket sambo, og fortalte hvor mye klokken var. Vi var klare etter en halvtime, og kjørte av gårde i full fart.

Da vi kom på sykehuset, fikk vi et rom hvor jeg fikk registrering av rier og hjertelyd. Hjertelyden var fin, med svake langvarige rier. Jeg fikk time dagen etter klokken 7 for igangsetting om ingenting hadde skjedd før. Vi dro til svigermor og spiste mat og handlet inn de siste resterende tingene før vi dro hjem.

Den natta hadde jeg ikke blund på øyet i 1 minutt. Riene var sterkere, og jeg måtte puste meg gjennom dem. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ikke dra ned på sykehuset for tidlig fordi jeg ikke liker meg på sykehuset, så jeg bet i det sure eplet og ble hjemme. Jeg dusjet og ordnet meg og la på sengetøy til den nye babyen som skulle komme.

Jeg var nervøs for det nye som skulle skje, og gruet meg til vi skulle på sykehuset. Kl ble 6 og jeg vekket sambo. Vi spiste og kledde på oss før vi kjørte av gårde. Jeg gråt og sambo var veldig nervøs den bilturen, så vi kjørte en liten omvei for å få roet oss ned litt. Da vi kom til føden ble jeg lagt inn på B2 på Fredrikstad sykehus. Det kom en veldig hyggelig jordmor ved navn Merethe som skulle være min jordmor.

Jeg hadde 4,5 cm åpning og var klar for å bli satt igang. En stor lettelse, for jeg var redd for at jeg ville bli på sykehuset lenge. Jeg ble satt igang kl halv 9, og kl 11 hadde jeg 8 cm åpning. Jeg fikk lystgass og akupunktur. Jeg hadde ikke på forhånd bestemt meg for noe fødselstilling, og det var bra fordi fødselen ikke ble som jeg forventet overhode!

Jeg fikk presserier på 8 cm, og slet med å holde igjen pressinga. Kroppen min var som delt i to, hode som ville styre slik at jeg ikke presset, mens kroppen som presset som en helt. Jordmor tilkalte legen som satt spinal, slik at jeg ikke skulle presse. Sambo var helt fra seg. Denne legen som kom bare rota. Han tok for mye i sprøyta, mistet den på gulvet og var helt sprø. Sambo sa til han at han fikk se og satt den sprøyta, han svarte med at det ikke var så lett og at han måtte ta det med ro.

Jeg satt på sengekanten, og mistet mer og mer kontroll, jeg hadde tette rier og de var sykt vonde. Det var en smerte som overhode ikke kan forestilles! Etter at spinalen hadde begynt å virke fikk jeg kontrollen tilbake, og etter en ca kl 12 kunne jeg presse. Med god hjelp fra sambo og jordmor, kom lille gutt ut uten tang og sugekopp, tross spinalen.

Jeg fikk en liten gutt på 3200g som var 51 centimeter lang.  Det er ingenting som kan måle seg med dette, det var en fantastisk følelse å få min baby opp på magen. Alt i alt en fantastisk opplevelse, som jeg aldri kommer til å glemme.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelPå shopping mellom riene
Neste artikkelFøstegangs-fødende!
DEL