Jeg fikk så lyst til å fortelle om vår fødselsopplevelse. Jeg føler meg heldig som har fått oppleve det å bære frem et barn. Vi hadde gledet oss lenge til det, godt voksne som vi er.

Sist oppdatert: 20. april 2006

Bortsett fra at jeg fikk masse vann, og så ut som en strandet blåhval på slutten, gikk hele svangerskapet knirkefritt. Jordmor satte modningsakupunktur de siste ukene, og jeg er overbevist om at det var medvirkende årsak til min lette fødsel.

8 juli 2005. 5 dager over termin. Jeg hadde en del kynnere i dagene før, men de stoppet innen 30 minutter. På ettermiddagen, sånn i 16 tiden, fikk jeg rier. Ikke harde, ikke jevne, men de stoppet ikke opp. Utpå kvelden fant vi ut at vi ville få det sjekket, så vi slengte bagen i bilen og kjørte til sykehuset. Der ble vi mottatt med smil og gratulasjoner. Det ble satt registrering på magen min. Og hva skjer? Joda, etter 20 minutter stopper riene opp. Om jeg ble skuffa? Klart det. Hadde gledet meg veldig til å treffe lille skatten, og trodde at i dag var dagen.

Etter en kort undersøkelse fikk vi beskjed om å dra hjem og ha sex. Så vi dro hjem, men sex var vi altfor gira til å ha. Vi ble sittende oppe en stund og prate om lillegutt. Vi har visst at det ble en gutt siden ultralyden, så alt var kjøpt in i lyseblått. Barnerommet var fylt til randen med alt en baby kan komme til å trenge. Vi visste vi hadde kjøpt masse unødig, men sånn er det nå en gang.

Litt over 22 ringte de fra sykehuset. Målingen hadde blitt litt for lav på slutten, så de vill vi skulle komme inn og ta en ny registrering for sikkerhets skyld. Jeg kjente panikken steg 590 hakk, og mannen fikk den der bekymra rynken i pannen.

Men på sykehuset kunne de forsikre oss om at gullet bare hadde sovet litt. Han var i storform, og sparket som bare det når de dultet borti magen min. Så nok en gang ble nesa satt i retning hjemover…

Vel hjemme krøp vi noe skuffa i seng. Så ble det ikke i dag heller da.

Etter bare noen minutter i senga, skjedde det noe. Jeg fikk rier igjen. Men denne gangen var de anderledes enn før. Jeg bare kjente på meg at NÅ skjer det! Uten å tenke kledde vi oss og dro til sykehuset for tredje gang. Riene ble værre og værre og kom tettere og tettere. Da vi ankom sykehuset, var det ikke mange skrittene jeg greide ta mellom hver ri, og det kjentes som om ungen kom hvert sekund.

Men så viste det seg at jeg bare hadde 3 cm åpning. Jeg forstod ingenting. Så vondt, og så langt igjen? Etter litt over en time, sjekket de åpningen igjen. 4 cm nå. Trodde jeg skulle besvime da jeg.

Mine forsetter om en naturlig fødsel forsvant. Jeg bad om hele verden. Gi meg all bedøvelse dere har sa jeg, men ting tar tid. Så jeg ba dem finn ei kølle å slå meg i hodet med. Jordmora syntes ikke det var morsomt i det hele tatt.
Etter nok en time fikk vi nytt rom. Dette hadde badekar, og nå skulle jeg først prøve lystgassen, og så skulle de tappe i vann til meg. Jeg greide ikke ligge, så jeg valsa rundt i prekestolen. Under hver ri kjentes det som hele underlivet brast. De var ikke til å holde ut.

Så skulle der en siste sjekk til før jeg fikk lystgassen. Denne gangen rakk ikke jordmora å sjekke før jeg fikk ei ny ri. Jeg må innrømme at jeg spyttet ut noen mindre pene eder da ja…

Men nå kjente jordmora at det stod å spente under riene. Derfor hadde jeg så vondt. Hun anbefalte meg å ta vannet. Joda, gjør det du, sa jeg. Og kjapp deg!

Under neste ri tok hun vannet. Og da neste ri kom, greide jeg ikke å holde igjen for pressingen. Jordmora fikk det travelt da ja. Hun hadde ikke regnet med at dette skulle skje på mange timer ennå. Hun sa jeg ikke måtte presse.

Jeg konsentrerte meg veldig om det, og så ser jeg at mannen ikke har kommet tilbake fra toalettbesøket sitt. Assistenten blir sent ut for å finne ham, og jeg samler det jeg har av styrke for å holde igjen for pressetrangen.

Jordmora blir rimelig overrasket når hun kjenner hodet til babyen skli ned på fingrene hennes, og sier at på neste ri er det bare å presse. Åpningen er total, og det er ingen hinder lenger.

Mannen kommer heseblesende, og assistenten løper etter seng og annet utstyr som trengs.

Etter 3 pressrier er han ute. Han har masse svart hår, og er prikk lik pappaen sin. Vår lille skatt er selvfølgelig verdens skjønneste lille gutt. Jeg får ham på brystet, og min lykke er fullkommen. Pappa får klippe navlestrengen, og etterpå senker det seg en helt spesiell ro over oss.

Velkommen til verden lille skatt!

Del din egen, eller les flere fødselshistorier her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHvor mye maltekstrakt?
Neste artikkelVarierende farge på avføringen
DEL