Mens det sto på, trodde hun ikke hun "kom til å overleve". Dette er en historie om en fødsel innsenderen selv betegner som både vond - og utrolig fin.

Sist oppdatert: 2. november 2010

På termindagen 23.07.09 våknet jeg klokken 07.00 av en sprut og tenkte «hmm…tisset jeg på meg?!»…  Måtte på do flere ganger hver natt, så syntes ikke dette var så rart, men samtidig så hadde jeg ikke tisset på meg før… Sto opp og gikk på do. Da jeg åpnet døra til soverommet igjen, datt det vann ut og jeg vekket min kjære og sa «Nå tror jeg vannet gikk!?». Han hoppet opp av senga og ble rimelig stresset, for han trodde at barnet var på vei ut!

– Tok det hele med knusende ro
Jeg derimot tok det hele med knusende ro og tørket opp og tenkte at jeg skulle sove litt til. Det gikk han ikke med på før vi hadde ringt sykehuset. Så det gjorde vi. De ba oss komme i 11-tiden for en sjekk. Da taxien kom, og jeg så at det var en diger maxi-taxi måtte, jeg le… Greit at jeg var stor, men det måtte nå være måte på…

Da vi kom til sykehuset, var det bare 1 cm åpning, så vi ble sendt hjem igjen. Fordi min svigermor bodde nærmere sykehuset, bestemte vi oss for å dra til henne og vente på at riene skulle komme. Å det gjorde de, og sakte men sikkert ble de sterkere. Jeg hadde hørt fra min mor at «jeg skulle gå som en indianer», altså ikke sitte stille, men gå og gå…og gå.. Så det gjorde jeg. Fordi jeg ikke orket tanken på å bli sendt hjem fra sykehuset igjen, så ville jeg vente så lenge som mulig med å dra dit.

Klokken 16.30 ble jeg beordret i bilen, for da var riene så hyppige og så vonde at jeg hadde problemer med å stå. Vel fremme på sykehuset fikk vi en fødestue og åpningen ble sjekket. Stusselige 3 cm ble registrert, og jeg ble litt skuffet. Så gikk timene, riene ble sterkere og vondere, men åpningen rikket seg ikke. Var innom dusjen to ganger, og det hjalp på smertene. Fikk også akupunktur som hjalp litt.

Fortsatt bare 3 cm
Da klokken va 21.00 og det fortsatt bare var 3 cm kom jordmoren som jeg hadde hatt under svangerskapet og tryglet meg om å takke ja til epidural. Men sta som jeg var, ville jeg prøve 1 time til uten. Og nok en gang fløy timene forbi, men da klokken slo 24.00 og åpningen enda var stusselige 3 cm ga jeg opp og hylte etter epidural!!  00.30 ble den satt i, og det var så deilig å kunne slappe av. Følte ingen smerter i flere timer, og jeg og min kjære sovnet. Tidlig neste morgen var endelig åpningen større og de begynte å skru ned epiduralen. Noe jeg merket, for å si det sånn. Etter en stund fikk jeg sinnsykt vonde smerter nedover lårene. Det kan beskrives som om noen skjærte meg i lårene med en skarp kniv om og om igjen. Så da var det jeg som tryglet om å få den på igjen. Og heldigvis hørte de på meg.

08.00 begynte pressriene, men fordi jeg var så bedøvd gjorde det ikke vondt. Bare kjente at det presset litt. Da oppdaget jordmoren (ved tredje skift under fødselen) at rester av fostervannet lå i en lomme og stengte noe av åpningen, så dette ble tatt. Så begynte jeg å presse. Husker egentlig lite fra de siste fem timene, men husker øyeblikket da jeg fikk han ut og opp i armene mine som om det var i går. Han var så nydelig, og min kjære sukket lettet » Ahhh, endelig er det over»..

Kjærlighet ved første blikk
Jeg lå og så på det lille vidunderet og han lå med helt åpne øyne og stirret tilbake på meg. Det var kjærlighet ved første blikk, og vi lå slik lenge. Etter en stund fikk min kjære holde ham, og plutselig hørte jeg den ene jordmoren hviske til den andre » Nå er det gått en time og morkaken er ikke kommet ut..tror vi må kjøre henne inn på operasjonssalen.» . Da ble jeg sint og tenkte  «Nei, det gidder jeg ikke, morkaken SKAL ut NÅ», og jeg snudde meg på alle fire og presset alt jeg hadde. «Nå kommer den» ropte jeg til jordmoren og fikk et » Nei..det tror jeg ikke» tilbake. men jeg tok i og presset og jaggu kom den.

Oi, sa jordmora og stormet til med et slags fat. Så, sa jeg, da er jobben min gjort. Så la jeg meg ned igjen og slappet av litt. Så reiste jeg meg for å gå i dusjen, og jeg så at den ene jordmora så litt rart på meg før hun fulgte etter. «Kan jeg ikke få dusje alene» spurte jeg overrasket. «Oi, klarer du det?» svarte hun og sa at det var uvanlig at de som akkurat hade fått full dose epidural greide. Jaja, tenkte jeg og lukket døra og tok meg en herlig dusj. Da jeg kom ut på fødestuen igjen var pappa og lillesøster der allerede med blomster til meg, og sto å beundret lille Lukas. Det var stas.

Så der har dere historien min fra en utrolig vond fødsel, som jeg ikke trodde jeg kom til å overleve, men som samtidig var så utrolig fin.

Gleder meg til neste gang…og gruer meg..

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel– Unge mødre fremstilles for glamorøst!
Neste artikkel10 kjappe om feber
DEL