Jeg husker jeg våknet kl 05 om morningen med min aller første rie. Dette var vårt barn nummer to så jeg forstod med en gang hva som var på gang.
Jeg stod opp og listet meg ned i stuen. Ville ikke vekke de andre i huset som lå og sov.
Jeg la meg på sofaen og fant frem en bøtte til å kaste opp i. Der lå jeg og knuga i puta, kasta opp og syntes oppriktig synd på meg selv.

Sist oppdatert: 7. mai 2009

Klokken 07 kom min mor ned, bærende på datteren vår som da var 2 år gammel. Like etter kom den vordende far tassende. Begge fikk plutselig en voldsom fart på seg. Mamma tok seg av Thea og min samboer hentet kald klut og kom med en rekke trøstende ord.

Mamma hadde kommet på besøk til oss noen dager i forveien for å få delta på fødselen.
Jeg trodde hun kom til å gå glipp av den da hun bor nesten 3 timer kjøring unna og det var fortsatt 3,5 uker til termin, men nå skjedde det altså og hun var her sammen med oss så jeg kunne få dele denne fantastiske opplevelsen med henne som er en av mine aller beste venner.

Timene gikk. Min søster ble kontaktet og hun tok straks turen ned til oss. Hun skulle se til datteren vår. Først klokken 18 på kvelden dro vi til sykehuset for en sjekk. Jordmor sjekket åpningen, som ikke var mer enn 3 cm. Jeg ble så skuffet og brast i gråt.
Der hadde jeg hatt rier og oppkast siden kl 05 om morningen så var det ikke mer enn 3 cm !!

Jordmor sa at hun trodde det var falsk alarm for det var jo enda 3,5 uker til termin.

Vi dro hjem, men både jeg, min samboer og min mor visste at vi snart kom ned igjen.

Ganske så riktig. Kl 20 var smertene så intense at jeg ikke klarte å gå hjemme mer.
Vi dro nok en gang til sykehuset for en sjekk. Der traff vi på jordmor Eli, mamma sin ungdomsveninne. De gikk skole sammen og jeg er veninne med Eli sin datter. Med andre ord, en jordmor som jeg kjente og stolte på! Eli var egentlig ferdig på vakt, men valgte å bli for å ta i mot den lille. Bare det sier hvor god hun er!

Hun satt CTG på meg som jeg hadde på i en halvtimes tid. Jeg husker hun sa at ”er ikke du i fødsel nå, så forstår ikke jeg noe, for du har hatt tre kraftige rier på under ti minutter”. Deretter fikk jeg en fødestue. Mamma og Eli skravla om ”gamle dager”,  mens min samboer masserte korsryggen min og hjalp meg så godt han bare kunne.
Jeg fikk lystgass, noe som fungerte fint. Klokken 21.30 ble vannet mitt tatt for å få fortgang på fødselen. Himmel og hav så mye fostervann! Det rant i det uendelige.
Kort tid etterpå tok riene seg kraftig opp og kl 23 var jeg så utmattet og sliten at jeg ba om å få epidural. Anestesilegen kom og satte epidural. Jeg kjente ikke så mye til det, siden hun satte den når jeg hadde en rie. Jeg fikk en testdose som de kaller det. Før jeg skulle få smertestillende ville jordmor sjekke åpningen. Hun fikk en voldsom fart på seg, sa til anestesilegen at hun bare kunne pakke sammen for nå satt jeg på hodet til babyen som alt var på vei ut.

Alt ble kaos, eller kontrollert kaos som det heter. Jordmor løp frem og tilbake for å hente nødvendig utstyr, mamma fikk hjelpe til og barnepleier kom inn i rommet, samme barnepleier som var med på fødselen til vår førstefødte. Vi visste at vi ventet en jente til og hun skulle hete Ida. Jordmor ser på klokka og sier; ”skal du ha henne på kvinnedagen så får du sette i gang med å presse”.

Klokken 23.35 kom det er ”swooop” etterfulgt av babygråt. Endelig var hun her!

En liten, sammenkrøllet og våt bylt ble lagt på magen min. Mamma snufset og tok bilder samtidig som hun skrev melding til en spent bestefar.

Vekten stoppet på 2756 gram. Hun var 44 cm lang og 33 cm rundt hodet.

Hun ble født på selveste Kvinnedagen 8. mars 2008 og navnet hun har fått betyr nettopp dette, kvinne.

Jeg er så glad for at min mor fikk være med oss. Det er så godt å dele denne flotte opplevelsen med dem som står deg nærmest.

Den dagen nummer tre i rekken kommer, skal jeg ha med meg min mor igjen, mine to søstre og selvfølgelig min samboer.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEn positiv fødsel
Neste artikkelHan vil ikke ha sex med meg
DEL