Jeg og min forlovede fant vel ut at jeg var gravid på selve Lucia dagen… Denne dagen ble veldig stor for oss, da vi hadde prøvd en stund med å skape en ny engel til verden.

Sist oppdatert: 17. november 2006

Jeg ble vel umiddelbart veldig nervøs, blandet med stor glede. Tankene som for gjennom hodet mitt var mange, blir jeg en god mor, klarer jeg fødselen, takler jeg alle våkennettene? Og mange flere spørsmål ja.

Som tiden varte og rakk, og jeg ble mer og mer rundt om magen. De første sparkene kom som en glede, i begynnelse forsto jeg ikke helt hva som skjedde og hva det var, men da de etter hvert ble kraftigere var der jo ingen tvil. Kjempegøy!

Da sommeren satte inn for fullt ble det å være gravid et ork for meg, det var jo en kjempe varm sommer. Å være høygravid i den varmen var ikke noe gøy, men vi har det jo ikke mer gøy enn vi lage det til selv. Så jeg solte meg en del, selvsagt med høy solfaktor, gikk en del turer og badet så lenge jeg fikk lov!

Da vi gikk inn i august måned og bare 20 dagen igjen til termin var jeg ganske glad, begynte å bli litt lei av denne tunge magen. Men da fikk jeg en støkk da jeg var på kontroll hos legen, magemålene mine var gått drastisk ned. Han sendte meg umiddelbart til sykehuset for ny ultralyd. Da jeg fikk tatt ultralyden fant de ingenting galt, men barnet var litt under normal vekst. Så alt vel for denne gang…var lettet ja!

To uker før termin kom murringen i underlivet – jeg tenkte at dette kan ikke være riktig, har jo to uker igjen jo! Jeg fikk forloveden min hjem, og han begynte å ta tiden…10 min…8 min…jeg gikk og la meg for å prøve å få litt søvn før en fødsel, men etter 20 min stoppet det helt opp! Gud for en skuffelse!

Så da var det bare å vente igjen…

På kontrollen hos jordmor en uke før termin var alt helt fint, var da kjempe glad, men litt skuffet og veldig veldig lei…

På termindagen hadde jeg igjen kontroll hos jordmor, hun skjekket åpningen og jeg hadde 2 cm åpning og veldig høyt blodtrykk, ble veldig spent å nervøs, hun fortalte at dette kunne skje i natt! Men ingenting…

Jordmor kom hjem til meg dagen etter for å måle blodtrykket igjen og fremdeles ganske høyt, dette likte hun ikke! Hun sa at hun ville skjekke det dagen etter også! Da hun kom dagen etter hadde det gått litt ned, så det var kjempe bra. Hun mente at det var rett rundt hjørnet nå! Jeg slappet mer av nå da blodtrykket hadde bedret seg.

Senere den 23. august kom denne murringen igjen…10 min mellomrom! Var ikke så veldig vondt men ubehagelig. Da de kom med litt forskjellige mellomrom ringte vi til sykehuset. De sa at vi bare kunne komme opp, men trengte ikke haste, bare ta oss god tid. Da vi kom inn til sykehuset ble vi godt mottatt av jordmødrene. Jeg ble koblet opp til maskinen som leser av riene…åpningen ble målt til 3 cm! Vi fikk beskjed om å legge oss på fødestuen å se hva som skjedde i løpet av natten!

Min forlovede sovnet vel på et øyeblikk tror jeg, mens jeg gikk å vandret å vandret hele natten…ingenting…verken verre eller bedre. Da jordmor kom inn til oss rundt halv 9 den 24. august sa hun at de skulle sende oss hjem! Jeg tenkte aldri f…, men hun skjekket åpningen som nå var på 4 cm, jeg tenkte at jeg har gått hele natten å bare 1 cm opp, hvor lang tid vil dette ta?

Hun røsket tak der inne å ba oss gå ned i kiosken å kjøpe oss en brus eller gå en tur!

Da vi kom ut av heisen og sto utenfor sykehuset, sa jeg til forloveden min at han skulle måle tiden…3 min mellom hver ri… og nå begynte det å gjøre vondt…

Vi gikk fint opp igjen til føden å sa at der nå bare var 3 min mellomrom…da spørte jordmor om jeg ville ha lystgass! Jeg sa at jeg kan prøve, men veldig svakt i begynnelsen…men dette var ikke noe for meg! Så jeg holdt ut i time etter time! Det ble liksom litt bedre faktisk etter hvert for da var jeg så trøtt og sliten…men det var da jeg sa at nå vil jeg ikke mer, få det til å stoppe! Da jeg spurte jordmor om epidural sa hun at hun måtte sjekke åpningen først…8 cm…for sent å få epidural nå ja! Så måtte hun gå for det var andre og som hadde kommet iløpet av natten og morningen! Jeg begynte å føle en skikkelig presse trang! Da hun kom tilbake etter 20 min, sa hun at nå var det 9 cm så nå må vi ta vannet, dette gjorde faktisk vondt, rier, og presstrang samtidig som hun skal inn å klemme hull på fostersekken…ikke godt!!

Jeg fikk 3 pressrier til å øve meg på…nå var der så mye folk rundt meg som maset og fortalte hvordan jeg skal gjøre det! Etter to pressrier var babyen i hullet, de kunne se hodet…men han hadde falt så fort ned at de mistet hjeterytmen… Nå ble det action rundt meg, jordmødrene stresset verre rundt, forloveden min begynte å bli nervøs… og jeg jeg presset for hver ri! De festet enn sonde på hodet til han lille for å finne igjen hjetrerytmen! Nå sa jordmoren at en gang til nå…jeg ventet litt for nå kom ikke rien…ble litt nervøs, men så kom den og jeg presset det jeg hadde og min lille prins var født!

Einar Michal kom til verden 24. august kl 14.43 og var 52 cm lang og 3452 g!

Verdens nydeligste mirakel kom endelig… det var en så herlig opplevelse at det kan ikke beskrives med ord!

Alt i alt så hadde jeg en så kjempe flott fødsel, den første natten ble ikke betraktet som rier, men som sterke kynnere… Så i alt tok fødselen min fra første ri til prinsen var ute rett under 6 timer! En kjempe opplevelse til å være første gang.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelForliggende morkake – hvilke symptomer?
Neste artikkelStillinger i fødselen
DEL