Det var lørdag den 6. november. Jeg hadde begynt å gi opp håpet om at fødselen skulle starte i nærmeste fremtid. Jenta vår, Sara på 3 år, var født tre dager over termin, og jeg hadde hørt at nr to som oftest var ivrigere på å komme ut enn nr én, og pga dette hadde jeg ikke regnet med å gå mer enn et par dager over termin. Rundt termindatoen hadde jeg prøvd en rekke kjerringråd som f eks kanel og husvask, men ingenting resulterte i noen fødsel.

Sist oppdatert: 4. april 2011

Morgenen den 6. november (4 dager over termin) våknet jeg litt småskuffet som vanlig. Ingen tegn til fødsel i natt heller. Ikke så mye som en eneste kynner eller maserie. Jeg ble liggende i senga en stund siden det var lørdag, og min tur til å sove lenge. I 9-tida begynte jeg å kjenne noe. Sammentrekningene kom ganske hyppig, men var ikke spesielt vonde. Etter å ha ligget og kjent på det jeg mente var maserier en stund, konstaterte jeg at det bare var å stå opp og starte dagen. Kanskje ville litt aktivitet sette i gang noe mer?

Jeg sto opp i 10-tida, gikk på badet og stelte meg, og deretter ned på kjøkkenet. Jeg laget frokost i snegletempo fordi jeg fortsatt hadde disse maseriene. De kom ganske hyppig, det kunne umulig være mange minuttene mellom hver, men jeg brydde meg ikke om å ta tiden siden jeg var overbevist om at de kom til å dabbe av når som helst. Rier skulle vel ikke begynne med kun noen minutters mellomrom, de skulle komme sjelden for så å bli hyppigere og hyppigere. Sånn rent teoretisk i alle fall.

Etter frokost ville Sara ha meg til å kaste tøyball i stua. Jeg hadde da problemer med å holde meg på beina når riene kom, så fikk overbevist Sara om at å tegne var like gøy. Jeg satt dermed på stuegulvet og tegnet i lag med Sara, men ved hver rie måtte jeg legge fra meg fargeblyanten og enten legge meg ned eller krabbe på alle fire. Sara ble ganske frustrert over mamma som ikke viet all oppmerksomhet til tegnearket. Det begynte å gå opp for meg at riene nok ikke ville dabbe av likevel, men de ble derimot sterkere og vondere. Jeg begynte å ta tiden og fant ut at riene kom med ett minutts mellomrom og varte i ca et minutt.

Sånn i 13-tida begynte jeg å diskutere med samboeren min, Arnt, om at vi nok burde plassere Sara hos foreldrene hans, og ringe sykehuset. Verken jeg eller Arnt trodde at vi hadde dårlig tid, for da Sara ble født hadde det tatt en evighet, og smertene under riene hadde vært uutholdelige. Jeg forventet meg derfor det samme denne gangen. Mens Arnt gjorde Sara klar for avgang til besteforeldrene (som kan ta sin tid), ble min oppgave å ringe sykehuset. Jeg hadde bedt Arnt om ikke han kunne ringe, men han mente at jordmoren hadde sagt at damene måtte ringe, for de kunne ikke vite hvordan situasjonen var uten å snakke med den fødende. Altså, han ville ikke ringe, så jeg måtte gjøre det. Nummeret var lagra på mobilen, eneste utfordringen ble å time det slik at jeg ikke fikk en rie midt i samtalen.. Med rier som kom med et minutts mellomrom så kunne det bli en utfordring. Etter noen forsøk der jeg måtte legge på før de svarte fordi jeg fikk en rie, kom jeg gjennom. Jeg forklarte situasjonen, og jordmoren i andre enden spurte om jeg selv følte at jeg burde komme inn for en sjekk. Jeg svarte ja (heldigvis), og vi ble enige om at jeg kunne komme nå.

Jeg lot Arnt kjøre Sara til besteforeldrene først, siden jeg ikke var så lysten på å sitte lenger i bilen enn nødvendig. Bensintanken på bilen var selvsagt nesten tom, så da måtte han også fylle den. Jeg var hjemme og brukte tiden Arnt var borte på å karre meg opp trappa for å hente noe til fødebagen. Arnt kom tilbake, og så kjørte vi av gårde til sykehuset i Ålesund. I bilen ble riene plutselig mye verre, og den 15-20-minutters lange turen føltes som en evighet. Like ved sykehuset tenkte jeg tanken på å be Arnt kjøre rett til mottaket, men jeg slo tanken fra meg: Jeg har sikkert ikke åpning en gang!

Vi parkerte derfor på parkeringsplassen for besøkende. Akkurat da vi hadde stoppa bilen fikk jeg pressrier. Jeg hylte til Arnt at babyen kommer ut NÅ!! Arnt kastet seg over mobilen og ringte 113 (fra parkeringsplassen på sykehuset ja). Da rien min var over sa jeg til ham at det ikke var nødvendig å ringe ambulanse, vi er jo praktisk talt på sykehuset. Arnt ble oppgitt: Men du sa jo.. Han sukket og ringte tilbake og sa at vi det var falsk alarm. Akkurat da, på vei ut av bilen, fikk jeg enda en pressrie. Jeg utstøtte noen hyl, mens jeg sto med knærne i asfalten og overkroppen i bilsetet. De i andre enden av røret tok beslutningen om å sende en ambulanse likevel.

Etter maks noen minutter kom en ambulanse svingende inn på parkeringsplassen. Jeg klarte mellom to rier å gå opp i båra, og så bar det av sted på det som måtte ha vært den korteste ambulanseturen ever. Vi plukket vi visst opp en jordmor for det kom en dame og lente seg over meg og minnet meg om å puste. Inne på sykehuset var det over i ny seng før det bar inn i heisa og opp i 8. etasje. Jeg ble trillet rett inn på fødestua, og noen rev av meg klærne. Etter en kjapp undersøkelse fikk jeg beskjed om at her var det full åpning og at det bare var å begynne å presse. 10 minutter senere lå jeg der med ei nydelig jente på brystet.

Amanda ble født kl 14.20 den 6. november 2010. Hun var 51 cm og 3665 gram, og helt utrolig nydelig.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHan ble bitt i barnehagen!
Neste artikkelEndelig kom Matheo Alexander
DEL