Jeg ventet barn nr. 2 og hadde fått termin 14. juli... Etter hvert som juli nærmet seg, ble jordmora jeg gikk på kontroll til litt bekymret fordi det ikke så ut som om han ville snu seg med hodet ned.

Sist oppdatert: 3. oktober 2005

Jeg ble henvist til legen på sykehuset i midten av juni. Han ville prøve å snu babyen slik at hodet kom ned, men han presset og trykte på magen min uten hell. Lille Adrian var sta, han hadde ingen planer om å snu seg.

Jeg fikk litt panikk – setefødsel? Nei takk… Så det ble planlagt keisersnitt den 8 juli. Det tok en stund å bli vant til tanken på det, hadde mest lyst å føde vanlig, da ville jeg jo slippe å tenke på operasjonssåret etterpå. Men jeg ble innstilt på å ta keisersnitt, var jo kanskje litt greit å slippe pressriene osv. Hadde  jo født vanlig en gang før, så det ville jo bare bli en ny opplevelse dette.

Så kom juli da, bare 1 uke igjen! Men om natta til 2. juli våknet jeg av små rier. Tenkte at dette var bare noe jeg innbilte meg, men nei da… Så jeg ringte ganske med en gang til sykehuset, ville komme meg opp der så fort
jeg kunne slik at jeg skulle slippe setefødsel.

Da jeg kom på sykehuset hadde jeg 2 cm åpning, så nå skulle di bare lage klar operasjonsstuen slik at keisersnittet kunne bli gjort. Legen som hadde prøvd å snudd babyen i juni, ville bare ta en siste UL for å se at alt var bra.

Så gikk jeg inn og la meg på UL benken. Legen ser på skjermen og flirer bare… for lille Adrian som hadde vært så sta, hadde tydeligvis skiftet mening i siste liten, han hadde snudd hodet ned denne natten.

Så da slo panikken meg igjen da, for nå hadde jeg jo innstilt meg fullt og helt på keisersnitt, så bare tanken på jeg skulle gjennom en smertefull fødsel var grusom. Vi fikk beskjed om at det ville ta lang tid enda, for riene var svake. Jeg og min samboer tok oss derfor en handletur for å få tiden til å gå, og så måtte vi jo nå som sagt venne oss til tanken på denne fødselen.

Vi fikk beskjed om å komme tilbake et par timer etterpå, men da vi kom igjen, var det ingenting nytt, vi kunne bare reise hjem. Ble litt lei meg, ville ha babyen ut nå. Var lei.

Så vi kjørte hjemover da, bor ca en halvtime fra sykehuset.  jeg hadde plagsomme rier, og etter en liten halvtime fant jeg ut at vi måtte reise tilbake til sykehuset, riene var sterkere nå… Jo da, denne gangen var fødselen skikkelig i gang. Åpningstiden tok noen timer ja, fikk epidural med god effekt. Så kl 2045 fikk jeg drypp slik at pressriene skulle komme, og da gikk det fort da!

Adrian kom til verden ti min etter, 2. juli kl 2055, han var 3290 g og 49 cm. Og jeg følte meg frisk og opplagt, sjeleglad for at jeg slapp keisersnitt.

Vår lille go`gutt var endelig kommet, og go`jenta vår var blitt storesøster.

Nå er Adrian blitt 3 mnd, han er så herlig og snill.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSiri uke 12
Neste artikkelSiri uke 13
DEL