46 år gamle Maria kommer rett fra første ultralydundersøkelse. Etter tolv forsøk med prøverørsbefruktning og annen medisinsk hjelp viser det seg nå at to hjerter banker inne i Marias mage.

– Noen kommer sent, og da må man bare ta i mot hele flokken, ler Maria, og forteller at hun ikke var bevisst på sin egen bekymring forut for ultralydundersøkelsen. Nå er hun lettet over at alt ser bra ut.

Maria har vært gjennom en lang prosess og i mange år kjempet for å bli gravid. Til sammen har hun tolv barn, men bare født ett av dem selv.

– 46 år og mamma til 14!
– Jeg har to adoptivbarn og jeg har hatt ni fosternbarn oppgjennom årene. Når jeg nå er 46 kan jeg snart titulere meg som 14-barnsmor!

Hun giftet seg som 23-åring og hadde allerede da forsøkt å bli gravid noen år. Etter fem års prøving ble hun undersøkt og det viste seg at begge egglederne hennes er tette.

– De tilbød psykolog, men jeg hadde det bra. Akkurat da kjentes det ikke viktig med biologiske barn – kanskje fordi jeg selv er adoptert. Min daværende mann og jeg adopterte da Marcus fra Colombia.

Har hatt ni fosterbarn boende
Like etter sto en 14-åring på verandaen. Senere ble det flere fosterbarn, og gjennom årene har Maria hatt totalt ni fosterbarn boende hos seg. Alle barna har bodd minst ett eller to år, noe som blir ansett som langtidsplasseringer.

– Jeg begynte selv mitt liv som barnehjemsbarn, før jeg ble fosterbarn og senere adoptert. Jeg ville gi noe tilbake til andre som trenger hjelp.

Tanken på biologiske barn dukket så opp igjen og samme år som Marcus ble hentet fra Colombia, ble det første prøverørsforsøket gjort. Forsøket lyktes ikke, og i årene som fulgte ble det mange flere forsøk. 

Har prøvd nesten alle måter å få barn på
– Vi har prøvd alle måter å få barn på bortsett fra surrogati; egne egg, andres egg, IVF, og innsetting av egg som så har blitt forsøkt befruktet på vanlig måte. Vi er oppe i en kvart million kroner for å prøve å få egne barn, men det er verdt det.

I 1998 hentet Maria og hennes daværende mann gutten Gabriel fra Etipoia. I 2004 ble Maria og mannen skilt, og Maria har fortsatt forsøkene om bilogiske barn med sin nåværende mann.

– I Linköping hadde man tre forsøk før fylte 39 år. I Örebro er grensen 42 år. Kostnadene varierer rundt i landet og jeg har hatt diskusjoner med økonomisjefen her i Östergötland om urettferdigheten i dette. Dessuten forstår jeg ikke helt dette med aldersgrensen. Jeg mener; alder på papiret er jo en ting, men burde man ikke heller ta hensyn til kroppens biologiske alder i utredningen? De mente jeg var for gammel her, og etter to forsøk, stoppet det.

En tilfeldighet ga Maria nytt håp
Noen år senere fikk Maria en feiladressert avis i posten. Hun bladde i den og fikk raskt øye på en etterlysning der det ble søkt til frivillige til en studie ved Karlanderska sjukhuset i Göteborg, for ufrivillig barnløse over 40.

– Vi ble med og fikk tre egg befruktet. Men da de ikke var helt feilfrie, fikk vi ikke være med i studien

Men de befruktede eggene ble satt inn, og vi ble gravide. I uke seks viste ultralyden at det ene var forsvunnet og at et annet var dødt. Det tredje ble framodlet og nedfryst. Vi orket ikke håpe mer og mistet all lyst til å fortsette. Etter en tid ringde de fra sykehuset og spurte om de kunne kaste de siste egget.

– Vi klarte ikke det. Vi dro til Göteborg igjen og fikk det satt inn. Og det egget ble Maya – nå er hun tre år!

Så var det dette med søsken, da …
Man skulle tro at historien skulle slutte her. Men ønsket om et søsken til Maya vokste fram. Alle muligheter i Sverige var nå ute, men gjennom en forening fikk de høre om en fertilitetsklinikk i Riga.

– Vi tror vi er verdensmestre på helse her i Sverige, men teamet i Riga var svært profesjonelle og ligger i forkant på dette området. Vi ble møtt på en god måte og det ble også foretatt flere kontroller enn i Sverige. Vi gjorde to forsøk, ble gravide, men det endte med spontanabort. Derfor byttet vi klinikk og prøvde igjen.

Den nåværende graviditeten er en embryoadopsjon. Det betyr at verken egg eller sæd kommer fra Maria og mannen. De har informasjon om donorene – i dette tilfellet et gift, latvisk par som har gitt dem befruktede egg etter at de selv har fått de barna de vil ha. Nå vokser embryoet i Marias mage. Metoden er ikke tillatt i Sverige.

– Vi valgte dette siden mine egg er gamle nå, og det innebærer større risiko. Jeg blir fulgt opp som andre gravide her på hjemstedet.

Maria prøver nå å ta det med ro. Hun har utviklet svangerskapsdiabetes og har akkurat blitt halvt sykmeldt. Men hvordan har hun orket alle disse årene med prøving?

Utmattende å være langtidsprøver
– Tidvis gjør man jo ikke det. Av og til har man null energi igjen. Men jeg tenkte at hvis jeg ikke gjorde mitt ytterste for å få det til, kom jeg til å angre senere. Jeg vil ikke sitte å være bitter når det er for sent. Samtidig erkjenner jeg at ikke alle ville orket en slik følelsesmessig berg-og-dalbane. Det handler både om ork, alder og penger. Og iblant er man så sint! Men jeg ønsker å dele min historie for å inspirere alle der ute som forsøker. For når det først lykkes, er det verdt alt! Riga var vårt siste forsøk, og vi lyktes!

Om alt går bra, fødes barna i midten av august. Og storesøster Maya har navnene klare.

– De skal hete Nils og Pils. Eller Lila og Rosa, ler Maria.

PS! Fotoet er fra sist graviditet.

Les også:

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNyttige cocktails for gravide!
Neste artikkelMarlen hadde sterk fødselsangst
DEL