Marita har opplevd 11 missed abortions, en spontanabort og ett svangerskap utenfor livmoren. Ingen fant ut hvorfor hun ikke kom lenger enn uke 8-9 i svangerskapet. Til slutt sendte hun mensblodet sitt til Hellas, og fikk forklaringen. Løsningen var så enkelt som en antibiotikakur.

Sist oppdatert: 4. april 2019

Babyverden har tidligere skrevet om Christine og Christian som etter 11 prøverørsforsøk fikk hjelp i Hellas, og etter en antibiotikakur ble gravide på første forsøk – uten hjelp.

Marita og Stians historie ligner.

Marita Furøy-Nikolaisen og Stian Nikolaisen bestemte seg for å prøve å få barn sammen for fire år siden. Det tok ikke lang tid før Marita var gravid.

– Det var kjekt de første gangene. Vi tenkte langt fram, kjøpte vogn, og så for oss når permisjonen ville bli og sånt, forteller Marita.

Marita har sønnen Noah fra et tidligere forhold. Han fikk vite at han skulle bli storebror, og ble helt knust da kontrabeskjeden kom. Etter de to første gangene de opplevde missed abortions, bestemte de seg for å ikke fortelle Noah om graviditetene før de var sikre på at det kom til å gå bra. Det skulle ta sin tid.

– Jeg har blitt raskt gravid, men etter hvert ble det vanskelig å glede seg. Vi ventet bare på at det skulle gå galt igjen.

Undersøkelser, men ingen klare svar

Etter å ha mistet tre ganger, ble Marita undersøkt for habituell abort. De fikk ingen forklaring, men ble anbefalt å ta blodfortynnende neste gang hun ble gravid. Det hjalp ikke. Ingen av embryoene kom forbi uke 9 i graviditeten.

– Vi har fått ultralyd hver uke i graviditeten, og ingen har kunnet si noe om hvorfor det ikke var liv lenger enn til uke 8 eller 9. Jeg har måttet ha utskrapning hver gang jeg har mistet, og har spurt om de kunne obdusere embryoene, men har fått til svar at de var for små til at det ville være mulig, forteller Marita.

Hun innrømmer at det har vært en stor psykisk påkjenning å miste så mange ganger. I jobben i barnehage har kolleger vært gravide samtidig med henne. Barna er nå både 2, 3 og 4 år gamle.

– Vi måtte jo bare prøve å tenke positivt, og bestemte oss for å fortsette å prøve. Jo mer vi prøver, jo flere sjanser for å lykkes, tenkte vi, sier Marita.

Marita og Stian på bryllupsdagen. Foto: privat
Marita og Stian på bryllupsdagen. Foto: privat

Fikk tilbud om IVF

Etter mange prøver fikk paret tilbud om prøverør. Det syntes de selv var merkelig.

– Vi ønsket jo å finne årsaken til problemene. Prøverør virket som en tullete og lettvint løsning. Vi hadde jo ikke problemer med å bli gravide, sier Marita.
Undersøkelser i forkant av prøverørsforsøket viste et myom i livmoren, og den ble brent bort. Marita begynte med medisiner i forkant av prøverørsforsøket, men de ble igjen gravide selv. Svangerskapet endte i spontanabort.

Etterpå opplevde paret flere missed abortions.

– Vi har fått beskjeden på ultralyd hver gang. Jeg har aldri mistet symptomer eller hatt andre indikasjoner på at det ikke gikk bra, sier Marita.

De har vært åpne til familie, venner og kolleger om prøveprosessen.

Lovord om klinikk i Hellas

Marita meldte seg inn i prøverørsgruppe på Facebook, og fikk etter hvert høre om en klinikk i Hellas som undersøker mensblod for infeksjoner som kan gjøre at man ikke blir gravid, eller mister ofte.

– Vi var så desperate at vi ville prøve alt, sier Marita.

Etter avtale med klinikken i Hellas blandet Marita linsevæske i mensblodet sitt i et urinprøveglass og pakket det hele godt inn før hun sendte det i posten til Hellas. Da klinikken mottok prøven, betalte de 3000 kroner for å få det undersøkt.

– Det er litt rart at de kan finne noe i mensblodet mitt i Hellas som man ikke klarer å finne i Norge. Men etter å ha prøvd alt mulig, føltes det egentlig ikke så rart ut å sende mensblodet mitt i posten, sier Marita.

Diagnose: Ureaplasma Species

Tre dager senere fikk de svar fra klinikken. De hadde testet positivt på infeksjonen Ureaplasma Species.

– Vi ble kjempeglade. Kanskje det var det som var problemet? Endelig nærmet vi oss en løsning, sier Marita.

På Facebook-gruppen hadde flere fortalt at de hadde fått påvist Ureaplasma Species eller en skjult klamydiainfeksjon. Marita sier det ligner litt på kjønnssykdommen mikroplasma i at infeksjonene ikke gir symptomer.

– Vi fikk resept på vanvittige antibiotikakurer fra Hellas. Først på mail, men det nyttet ikke. Det var først da den kom i posten, fikk vi hentet ut medisinene. Stian sin kur varte i 40 dager, og min i 10 dager, forteller Marita.

Fastlegen til Marita var skeptisk til antibiotikakuren, og frarådet henne å ta den. I ettertid har hun endret mening. For det hjalp.

– Rett etter at jeg var ferdig med min kur, og mens Stian var midt i sin, ble jeg gravid igjen, sier Marita.

Etter svangerskapet utenfor livmoren har Marita bare én eggleder, og trodde det skulle ta lengre tid å bli gravid igjen. Slik gikk det altså ikke.

Aldri kommet så langt som nå

Marita var redd for at det skulle gå galt denne gangen også. Men både 8 og 9 uker kom og gikk, og babyen var fortsatt levende i magen. Etter ultralyd i uke 13 fikk Noah vite at det var en baby på vei.

– Nå nærmer vi oss halvveis i graviditeten, og jeg kjenner liv fra jenta i magen. Jeg begynner å roe meg mer nå, sier Marita.

Marita, Noah og Stian gleder seg over nyheten om lillesøster på vei. Foto: privat
Marita, Noah og Stian gleder seg over nyheten om lillesøster på vei. Foto: privat

Hun vet at de bør ta en ny antibiotikakur før eventuelle senere svangerskap også, for infeksjonen er vanskelig å bli helt kvitt. Drømmen er å få to tette, men først skal altså den lille jenta komme trygt til verden.

Mistet tiltro til norsk helsevesen

Marita vet at det er én fertilitetsklinikk i Norge som har et samarbeid med klinikken i Hellas. Men hun har aldri blitt informert om at det var mulig med slike undersøkelser.

– Jeg visste jo at noe var galt, men det eneste som ble forsøkt i Norge var IVF. Det burde jo være mulig å gjøre slike undersøkelser av mensblod i Norge også, eller i det minste tipse om tilbudet i Hellas når man har mistet så mange ganger eller sliter lenge med å bli gravid, sier Marita.

Hun understreker at det er viktig å få diagnosen før man forsøker antibiotika.

– Noen har spurt om de kunne ta antibiotika sånn i tilfelle, og det bør man ikke. Men hvis man sliter med å få barn, går det jo an å sjekke. Jeg vet jo at det virker, sier Marita.

Hun er frustrert over hvor lite informasjon som finnes om ureaplasma og mulig behandling.

– Dette må jo være forsket på? Jeg aner ikke hvorfor helsepersonell ikke vet mer. Det hadde vært fint for folk som sliter med å bi gravide eller som mister mange ganger vite om at svaret kan være så enkelt. Det er bare så vanskelig å vite om at det eksisterer når ingen forteller om det, sier hun.

Marita mener også at helsevesenet bør ta hensyn til den psykiske belastningen som følger med å prøve så lenge.

– Ufrivillig barnløshet og habituell abort er så utrolig vanlig nå til dags, og det er så psykisk slitsomt for de som lever med det. Mitt ønske er at flere kan få hjelp av at jeg deler min historie, sier Marita.

Hun har også tipset andre prøvere på Babyverdens forum om klinikken i Hellas, og flere har fått samme behandling som henne.

Hva er ureaplasma?

Ureaplasma Species er en bakterie som forårsaker en infeksjon i kroppen. De fleste mennesker har den i seg, men det er mengden avgjør om den kan utgjøre et problem. Hos kvinner kan infeksjonen gjøre slimhinnen i livmoren for tynn til at egget kan feste seg, eller skape et uvennlig miljø for det voksende embryoet. Hos menn kan bakterieinfeksjonen påvirke bevegeligheten til sædceller og dermed påvirke sædkvaliteten.

– Skulle ønske vi kunne gjort noe sånt i Norge også

I Norge i dag finnes det ikke noe tilbud om å undersøke mensblod. Det mener fertilitetsterapeut Anette Heggemses ved Frøyaklinikken at det burde være.

– Det er ikke så mange det gjelder, men dette er typisk par som regnes som uforklarlig ufrivillig barnløse. Enten sliter de med å bli gravid i det hele tatt, eller så mister de gang på gang. Parene som har ureaplasma eller andre skjulte infeksjoner kan ikke få barn uten å bli behandlet med antibiotika først, sier Heggemsnes.

Første gangen hun hørte om klinikken Serum IVF i Hellas, var også Heggemsnes skeptisk.

– Man tenker kanskje at dette er utenlandske leger som bare vil tjene penger, og fordommene kommer til syne. Men jeg har selv besøkt klinikken og har vært i dialog med dem i mange år. Jeg har tipset mange av de som kommer til meg om klinikken, og for mange har det hjulpet, sier hun.

Hun understreker at ikke alle får påvist en infeksjon, og behandlingen hjelper heller ikke alle.

– Men jeg har også hatt kvinner som har prøvd alt i Norge og som etter å ha fått påvist ureaplasma og gjennomgått antibiotikabehandling har blitt gravide på første forsøk. Jeg kan jo forstå irritasjonen hos disse kvinnene når de ikke får hjelp av helsevesenet i Norge, sier Heggemsnes.

Hvorfor undersøkes ikke par i Norge for ureaplasma?

I Norge tas det blodprøver og gjøres undersøkelser av kvinner og menn som er ufrivillig barnløse. Men å sjekke mensblod for ureaplasma er ikke en del av utredningen i Norge. Man kan derimot ta prøve fra skjeden for å sjekke om man har ureaplasma, men Heggemsnes forteller at disse testene ikke klarer å fange opp alle. Hvorfor kan man ikke bare undersøke mensblodet i stedet?

– Kanskje tilstanden og behandlingen ikke er godt nok dokumentert? Jeg vet ikke. I Norge er behandlingsforløpet ved ufrivillig barnløshet standardisert og med klare restriksjoner. Legene står ikke så fritt til å tenke og utforske selv. Vi har gode fertilitetsklinikker i Norge, men de er ikke best i verden. Kanskje er det fordi vi holdes litt igjen på områder som dette, spekulerer Heggemsnes.

Frykten for antibiotikaresistens

At antibiotika virker når vi trenger den, er viktig. Derfor har man blitt mer tilbakeholdne med bruk av antibiotika for å unngå resistens. Par med ureaplasma trenger ekstra kraftig og langvarig behandling med antibiotika.

– Frykten for antibiotikaresistens kan nok også være et argument for at man holder litt igjen, men det er synd at ikke parene får hjelp. Slik det er nå er det jo stadig flere som sliter med infertilitet, sier Heggemsnes.

Siden Heggemsnes er naturmedisiner og ikke fertilitetslege, kan hun ikke henvise kvinnene og parene som kommer til henne til klinikken i Hellas. Men hun kan tipse dem om å ta kontakt med klinikken selv. Hun tror ikke så mange fertilitetsleger gjør det samme.

– Jeg vet om fertilitetsleger i Norge som latterliggjør pasienter som spør om mensblodtesten for ureaplasma. De hevder at alle vil teste positivt på noe når mensblodet undersøkes, og tar det ikke på alvor. Det er synd. Heldigvis er det ikke gjengs oppfatning blant alle fertilitetslegene, men det er også mange som ikke kan særlig om ureaplasma, sier Heggemsnes.

Ikke noe for folk flest

Heggemsnes understreker at hun ikke synes alle som sliter med å bli gravide trenger å sende mensblodet sitt til Hellas for undersøkelse.

– Om en kvinne har gjentatte aborter, opplever å bli gravid men mister barnet, er plaget med svie eller kløe i underlivet, blør lite under menstruasjonen eller tidligere har fått påvist ureaplasma eller kjønnssykdommer som chlamydia, kan det være en idé å få sjekket menstruasjonsblodet, sier Heggemsnes.

Hun sier at det ikke er så ofte at hun anbefaler slike tester.

– Har man imidlertid prøvd lenge, kan det jo være greit å sjekke for å utelukke mulige årsaker, sier Heggemsnes.

Hun legger til at undersøkelsen av mensblodet i Hellas heller ikke vil kunne avdekke alt som kan påvirke fertiliteten. Men skulle samtidig ønske at slike undersøkelser kunne vært gjort i Norge også.

Kan gjøre det samme i Norge

Jon Hausken ved klinikk Hausken i Haugesund mener en tilsvarende undersøkelse og påfølgende antibiotikabehandling kunne skjedd her til lands også.

– Man vet at infeksjoner i mannens kjønnsorganer kan gi nedsatt sædkvalitet og dermed også redusert fertilitet, og også embryokvalitet. Dette gjelder også ureaplasma. Litteraturen er imidlertid sprikende på dette feltet, sier Hausken.

Kan ikke utelukke at det kan være en sammenheng

Han forklarer at i Norge har det ikke vært vanlig å undersøke rutinemessig for ureaplasma hvis det ikke er andre funn og symptomer som skulle tilsi en mulig sammenheng. Dette gjelder også for andre europeiske land.

– Det er ingen dum idé at bakterier i kjønnsorganene kan skape problemer, og at antibiotika kan virke. For hundre år siden var det mye fokus på bakteriers påvirkning på helsen, og nå er det igjen mye fokus på dette. I kroppen har vi 6 til 7 kilo bakterier, og de fleste trenger vi. Uten dem ville vi blitt syke. Men at bakterier også kan være skadelig vet vi jo. Og jeg ser ikke vekk ifra at det kan bli mer fokus på å teste for bakterier også med tanke på fertilitetsproblemer, sier Hauken.

Men ikke alle som har ureaplasma sliter med å bli gravide.

– Infeksjonen Ureaplasma Species finnes hos mange som lykkes helt fint i å bli gravide, så den skal egentlig ikke være til noe hinder. Men vi kan samtidig ikke utelukke at behandling med antibiotika kan hjelpe noen, sier Hausken.

Han forklarer at det har vært mer oppmerksomhet rundt ureaplasma og disse testene de siste årene, og at flere av hans pasienter spør om dette nå. I tillegg nevner han det selv for aktuelle pasienter.

Må påvise ureaplasma og infertilitet før man behandler

Antibiotika er et viktig redskap i kampen mot skadelige bakerier, men man skal være forsiktig med bruk der det ikke er nødvendig.

– Generell bruk av antibiotika ville nok ødelegge for flere enn det hjalp, dersom man skulle gitt det til alle som ikke ble gravide. Men vi kan ikke utelukke at det kan hjelpe noen. Antibiotika påvirker normalfloraen i genitaliene. Hvis det ikke er noe i veien med dem, risikerer man jo bare å ødelegge for muligheten til å bli gravid. Så jeg tror at utstrakt bruk av antibiotika i forbindelse med prøverør ville hatt en negativ effekt for de fleste, sier han.

Har prøvd å bekrefte funnene selv

Han sier at han også har hatt pasienter som har fått hjelp ved klinikken i Hellas. Selv har han også tipset pasienter om klinikken.

– Det er ikke det første vi sier til pasientene våre. Men når paret har prøvd lenge og man ikke finner noen grunn til at det ikke går, kan det jo være greit å finne ut av alt som er mulig. Kvinnen som deler historien sin her, ville jeg nok tipset om den greske klinikken, sier Hauken.

Han understreker at de ikke har noe direkte samarbeid med klinikken, men at han forklarer så nøkternt han kan om den til par han mener testen kan være aktuell for. Så blir det opp til dem om de velger å sende av gårde mensprøve.

– Hos noen av de som har fått påvist ureaplasma fra klinikken, har jeg tatt prøve fra livmoren og send til bakterioligilaboratoriet. Men vi har ikke klart å påvise ureaplasma likevel, sier Hauken.

Han mener det kan være ulike årsaker til dette – kanskje hadde ikke pasienten ureaplasma likevel, eller kanskje avhenger det av metodene?

– Når vi leter etter bakterier i urinprøve, for eksempel, vet vi at det er normalt at det finnes bakterier i den. Derfor har vi satt grenser for hvor mye det må være før vi anser det som et problem. Vi sier gjerne at det må være 10 000 bakterier per milliliter. Det er mulig at testene brukt i Hellas er mer sensitive, og at de mener at også lavere nivåer av bakterier kan gi problemer, sier Hauken.

Derfor mener han at det er lurt å være åpen for at det kan være en sammenheng.

De fleste lykkes på første forsøk

Det er ifølge Hausken desidert størst sjanse for å lykkes på første forsøk.

– I snitt er det første forsøket mest vellykket, med suksessrate opp mot 50 prosent. Ofte er det ikke så mye som skal til, sier han.

Det er mulig å fortsette med forsøk også om det ikke ser så lovende ut, men av erfaring forteller Hausken at en del gir seg etter et par ganger. Opp mot en tredjedel vil aldri starte noen forsøk på grunn av dårlige sjanser.

– Ser vi at det er rimelig gode sjanser for å lykkes, gjør vi små endringer og fortsetter. En del av våre pasienter har sju til ti forsøk før de lykkes, men da har de hatt gode forsøk hele tiden, sier Hausken.

Virker det ikke – prøv noe annet

Hausken sier at de er forsiktige med å fortelle par at de bør gi opp drømmen om å bli gravide, og sier at bare paret selv kan ta den avgjørelsen. Han har stor forståelse for at det kan være en vanskelig avgjørelse å ta, og at mange synes det er vanskelig å si stopp.

– Vi vet jo ikke om det kan gå til slutt. Det skjer jo. Noen ganger lykkes det på det ellevte forsøket uten at vi vet hvorfor, eller paret blir gravide på egen hånd mens de planlegger prøverørsforsøk, sier han.

Men skal du fortsette å prøve, bør du tenke på alle muligheter.

– Jeg pleier å si at hvis du ikke lykkes etter tre forsøk ved en klinikk, bør du fortsette et annet sted. Da har klinikken fått prøvd det de tror vil hjelpe, og tiden er inne for å tenke nytt, sier han.

Det gjelder også for hans pasienter.

– Jeg vil jo gjerne at parene skal lykkes i å bli gravide. Så jeg hjelper dem gjerne med å reise til Hellas for å få hjelp der, eller andre steder. Eggdonasjon er også en mulighet. Det er ikke lov i Norge, men det er mulig å informere om at muligheten finnes i utlandet. Det er helt ok å få hjelp i andre land – her må paret gjøre det det føler er rett, avslutter Hausken.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel4 uker: Negativ test, men kanskje ikke alt håp er ute likevel?
Neste artikkelÅ bli gravid igjen etter å ha mistet
DEL