Undis Vatvedt Singh har termin 11. oktober og skal føde på Ahus. Da har hun tilbakelagt 7333,6 kilometer for å komme til fødeavdelingen.

Sist oppdatert: 10. juli 2009

Undis Vatvedt Singh – opprinnelig fra Nordstrand i Oslo – har bodd permanent i India siden 2006, men har både jobbet og studert i landet siden 2002. Hun er utdannet statsviter og har jobbet blant annet for den norske ambassaden i New Dehli. Gjennom felles venner møtte hun Jasdeep Singh, de giftet seg og har sønnen Nihal, født på Ahus han også. Han er ikke store karen når han blir storebror til høsten – han fylte selv ett år i mars.

Undis er for tiden hjemme med Nihal, men neste sommer begynner Nihal på skolen. I India finnes det nemlig ikke barnehager, så barna begynner på skolen når de har fylt 2 år. Men først skal altså Nihal bli storebror. Om han får en bror eller søster, blir en stor overraskelse.

Jente eller gutt?
– Her i India er det ulovlig å finne ut hvilket kjønn det er på barnet i magen. Når man går til ultralyd så skriver man alltid under på et papir som sier at legen ikke fortalte deg om barnets kjønn. Det er kjempestrengt ettersom det dessverre er mer vanlig enn man kan tro at jentebarn aborteres. Det er altså straffbart for en lege å fortelle pasienten om barnets kjønn, forteller Undis til Babyverden.

Det finnes imidlertid en masse illegale ultralydsentre hvor man kan finne ut kjønnet på barnet. Ennå er det slik at mange mener det er mer status å få en sønn, og spesielt gjelder dette den førstefødte.

– Denne holdingen eksisterer ikke i det hele tatt i min svigerfamilie eller i min omgangskrets – men spesielt finner man eksempler på dette i de lavere samfunnsklassene. Men jeg så et sjokkerende program på tv her hvor de viste et intervju med en jente fra en overklassefamilie som var blitt tvunget til abort av sin svigermor tre ganger fordi hun ikke var gravid med en sønn. Dette er et hett tema i India. Holdningene er i ferd med å endres, men det tar tid å få likestilt synet på kjønnene, sier Undis.

Å være mor i India

– Hvordan er det å være mor i en annen kultur enn den du kommer fra?

– Dette er det mange som spør om! Jeg tror at det å være mamma er ganske universelt. Alle mødre forsøker å gi sitt barn det beste både i Norge og India.

Undis og sønnen Nihal setter seg snart på flyet til Norge. Snart skal Nihal bli storebror.

Dessuten lever jeg i en moderne del av det indiske samfunnet hvor min mann tar like mye del i forelderrollen som meg. Jeg kan ikke sammenligne meg med de lavere klassene i det indiske samfunnet, som ofte er patriarkisk strukturert, og hvor kvinnene har en helt annen rolle. Slik som jeg ser det får ikke min sønn noen spesielt annen oppdragelse enn han ville fått i Norge. Hva som er annerledes er at han er daglig eksponert for 4 språk – norsk, engelsk, hindi og punjabi, og at dagliglivet er annerledes enn i Norge. Lange turer i naturen med banevogn, eller handletur med mamma i butikken eksisterer sjelden på den måten det gjør i Norge. Infrastrukturen i India tillater ikke den slags aktiviteter. Besøk hos venner og på lekeplassen er jo mye av det samme, sier Undis.

I de øvre sosiale lag er det helt vanlig å ha barnepike boende hjemme. Det betyr at Undis og Jasdeep har barnevakt når de måtte ønske det. Men ellers tar de det meste av Nihals rutiner selv.

– Mange indiske mammaer velger ofte kanskje å overlate mye av barnas rutiner og stell til denne barnepiken – mens det ikke faller like naturlig for meg som kommer fra en norsk bakgrunn, sier Undis.

Hjem til Norge for å føde
Når Undis nå skal til Norge for å føde for andre gang, er det slett ikke fordi India har et dårlig helsevesen.

– Det finnes mange flotte alternativer i India – fine private sykehus osv, og jeg er veldig fornøyd med legen jeg går til svangerskapskontroll hos. Men det føles allikevel best å komme hjem. Fint å få hjelp av sin egen mor rundt fødselen og hyggelig å være hjemme hos familien. Og så synes jeg det er tryggere med det som er kjent. Jeg vet vi har et godt helsevesen i Norge og man blir tatt godt hånd om.

– Har du fått noen reaksjoner på at du drar tilbake til hjemlandet for å føde?

– Nei, det tror jeg alle forstår. Både svigerfamilien min her, mannen min og alle venner ser på det som helt naturlig. Rundt en fødsel har jo alle personlige preferanser så det er det ingen som har reagert på.

– Hva tror du er den største forskjellen ved å føde i India kontra i Norge?

– I Norge er man opptatt av at opplevelsen blir fin for mor og far – og at far også aktivt kan delta. I India sitter far på gangen, mens et kvinnelig familiemedlem er sammen med mor på fødestua. Fødselen skjer ikke på et eget føderom som i Norge men på en operasjonsstue spesielt laget for fødsler. Det er lite ”hygge” rundt det hele – ganske intenst -og det er legene som bestemmer.

Undis og Nihal kommer til Norge to måneder før fødselen, og far Jasdeep kommer nærmere fødselen. Å reise høygravid med en energisk ettåring har hun forberedt seg på.

– Det blir nok en utfordring, men vi er jo vant til å reise den lange veien, så jeg tror det går bra. Og så gjelder det å ha så lite håndbagasje som mulig!

I Norge skal de bo hos Undis mor og Nihal skal gå noen timer i barnehage. Det tror Undis vil bli bra for både han og henne. I India må hun hele tiden planlegge møter med venner som har jevnaldrende barn.

– Gleder meg veldig!
– Hva med fødselen? Gleder du deg? Gruer du deg?

– Ettersom det er fødsel nummer to så tenker jeg helt ærlig lite på det. Jeg er spent på om jeg får lov til å føde normalt ettersom Nihal ble født med keisersnitt etter mye dramatikk rundt min første fødsel. Da mine to graviditeter er ekstremt tette så sier legen min i India at en normal fødsel kan bli vanskelig, men jordmødrene i Norge kan jo være av en annen oppfatning. Blir det keisersnitt, føles det litt som plankekjøring…. Men får jeg lov til å forsøke med normal fødsel så kanskje det vil dukke opp andre følelser. Men ellers gleder jeg meg veldig til å få en baby igjen! Det er jo knapt 1,5 år siden sist – så hvor fantastisk det er å ha en liten baby i armene sitter friskt i minnet!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelPrøveperiode 18: Straks ferie!!!
Neste artikkelAmming og jernmangel
DEL