Da Wenche tok kontakt med helsevesenet og bekymret sa at hun hadde hatt en blødning, ble hun møtt av likgyldighet og lite medfølelelse. "Du holder nok på å abortere. Det er naturens gang." Men heldigvis tar også helsepersonell feil...

Sist oppdatert: 13. juli 2011

Dette er Wenches egen historie:
Ifjor sommer ble jeg gravid, det var ikke planlagt, og jeg stod alene om å ta vare på den lille i magen. Jeg fikk også på denne tiden oppdage hvem mine virkelige venner var, da det ikke var like spennende for alle å henge med noen som venter barn og ikke blir med på de største festene lenger. Jeg bodde i Trondheim -milevis unna all familie i Kristiansand, og til tider følte jeg meg virkelig alene i verden.. Denne dagen fikk meg ikke til å føle meg det spor bedre.
 
Blødning antydet at ikke alt var som det skulle
Det var lørdag, endelig ny uke i svangerskapet – uke 17! Jeg var i godt humør egentlig. Gledet meg over den voksende babyen, og leste alle steder om de nye endringene hos fosteret denne uken. På kvelden dro jeg bort på en fest hos et par venninner for å være litt sosial. Så plutselig kjente jeg at noe ikke var helt som det skulle.. Jeg gikk på do og fant ut at jeg hadde rett. Jeg hadde fått en blødning. Jeg ble kjemperedd! Jeg dro fra festen og ringte legevakten.
I telefonen ble jeg møtt av en dame som virket likegyldig til at jeg gråtkvalt og fortvilt fortalte at jeg hadde hatt en blødning.
«Å. Er du langt på vei? 17 uker? Hvor mange måneder er det egentlig? Å. Du holder nok på å abortere.» Hjertet mitt ble knust. Fortsatt nå, når jeg skriver dette, kjenner jeg at tårene strømmer på.

Jeg hylte! Er det sant!? Damen i andre enden mente at jeg ikke måtte ta sånn på vei.. «Det er naturens gang».

Jeg trodde ikke mine egne ører.. Jeg gråt og gråt hele veien til legevakten. Damen i telefonen hadde jo fortalt meg at jeg hadde mistet barnet mitt, tross alt.. Da jeg ankom legevakten satt den samme damen i skranken. Hun spurte på nytt «17 uker ja. Hvor mange måneder er det egentlig? Akkurat. Sett deg ned og vent.» Jeg ventet i 2 timer. Jeg gråt og gråt. En dame på venteværelset spurte om det gikk bra med meg, jeg klarte ikke svare henne.
 
Legen: «Du har nok abortert, ja»
Så fikk jeg komme inn til legen. Jeg oppfattet ham som kald og følelsesløs. Han spurte meg rutine spørsmål, «hva har hendt? Hvor mye blødde du?» Så gav han meg sin konklusjon : » Du har nok abortert ja». Han kjente ikke på magen min. Han gjorde ingenting. Spurte disse spørsmålene og hadde samme toneleie i stemmen sin som om han skulle sagt » Det var fint vær idag, ja». Jeg var sjokkert. Jeg skrek og forlangte å bli undersøkt. Legen sa at det var ikke nødvendig, gynekologene hadde mye å gjøre, de måtte ta seg av det som var viktig.
 
Til slutt bad han meg gå bort til føden. Jeg ante faktisk ikke hvor føden var. Det var midt på natten nå, bekmørkt, og St. Olavs hospital var stort og ukjent for meg. Jeg spurte om han kunne følge meg, jeg visste jo ikke hvor det var, men

det hadde han ikke tid til. Da legen fulgte meg ut i korridoren for å ta imot neste pasient, sier han : » Er du alene du? » «Ja», svarer jeg hikstende. » HADDE DU BARE VELDIG LYST PÅ BARN DU DA, ELLER? » Dette sa han foran ventende pasienter. Her hadde han fortalt meg at jeg hadde mistet barnet mitt. Så krenket han meg på den måten. Jeg klarte ikke svare ham.

 
Endelig noen som brydde seg!
Jeg fant fram til føden alene. Men der var døren låst. Jeg satt meg ned på bakken og gråt. En sykepleier som var ferdig på jobb kom bort til meg. Det første hyggelige mennesket jeg møtte denne kvelden! Hun låste meg inn og fulgte meg dit jeg skulle. Hun holdt rundt meg helt til jeg fikk videre hjelp. Det var akkurat det jeg trengte akkurat da. En jordmor kom og hentet meg, og fulgte meg inn til et undersøkelsesrom. Hun var fantastisk! Hun lyttet til meg, viste empati, og hun fortalte meg at vi ikke kunne vite hva som var årsaken til blødningen. Hun ville ta en ultralyd for å finne ut hva som var skjedd. Jeg holdt øynene lukket, jeg turte ikke se.. Etter en liten stund sier hun » Du har en sprell levende liten JENTE i magen! «
 
Den lille jenta rullet rundt på skjermen 
Jeg åpnet øynene og så den lille jenta som rullet rundt på skjermen. Jeg klarer ikke å beskrive hva jeg følte akkurat da, men det var nesten absurd. Her hadde to personer fortalt meg at barnet mitt var dødt, så fikk jeg beskjed om at det faktisk var sprell levende – og at det var en jente! (Jeg visste ikke kjønnet på barnet før dette). Blødningen viste seg å komme fra morkaken som lå for langt nede og antageligvis hadde fått seg en rift.
Etter denne kvelden var jeg overbevist for første gang om at babyen min var det beste som hadde hendt meg noensinne. Nå er hun snart 8 måneder, og jeg er fortsatt like overbevist. Men jeg kommer aldri til å glemme kvelden hvor jeg

trodde jeg hadde mistet henne.

 

Jeg synes det er helt utrolig at helsepersonell kan være så fullstendig ute av stand til å vise empati for sine pasienter. Jeg kan heller ikke forstå hvordan noen kan si over telefon at man har abortert da det kan være så mye annet som er tilfelle. Jeg følte meg også direkte dum da legen snakket til meg på den måten han gjorde foran ventende pasienter. Jeg var i en sårbar posisjon, og han gjorde det verre for meg. Jeg kan ikke se hensikten i det hele tatt. En stor del av legeutdanningen bør være å lære seg evnen til å leve seg inn i en annen persons situasjon. 
Heldigvis ble jeg tatt godt imot av fantastisk personell på føden ved St. Olavs. Jeg har kun positive erfaringer både derfra og fra føden på Kristiansand hvor jeg fødte datteren min i mars i år.

Takk for at du leste min historie! Det var godt å få skrevet den ned og luftet den!!
Mvh Wenche M. Nielsen, stolt alenemor for en liten prinsesse
 
Flere innspill om møter med helsevesenet – positive eller negative – kan sendes babyverden@sandviks.com 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHolder hemmelig barnets kjønn!
Neste artikkelFikk tvillinger med surrogatmor
DEL