Bidragene til konkurransen "Min ultralyd" strømmer på. Denne historien viser at det dessverre ikke alltid er oppløftende informasjon man får ved undersøkelsen.

Sist oppdatert: 13. juli 2011

I november 2008 fant eg ut at eg var gravid, noe som vi var overlykklege over.
Et svangerskap som varte i over 5 mnd, uten noen problemer.

Vi hadde vært på to ultralyder på Haugesund sykehus. Alt såg fint ut. Men de klarte ikke å se kjønnet, noe vi ville vite.

Ville vite kjønnet
Så eg bestilte en ekstra ultralyd på Klinkikk Hausken. Bjørnar kunne ikke være med, så eg fikk ei veninne med. Eg og Michelle (som hadde termin samme dag som meg) satt på venterommet hos Hausken.

De sa navnet mitt og vi gikk inn. Eg var kommet til uke 21 dag 3.

Legen såg på babyen, så spurte han om det var ok at en lege til kunne komme å kikke. Det var ok for meg. Men eg likte ikke helt at det var hodet de studerte når de var kjønnet vi skulle se på.

Eg spurte hva som var galt. Da sa de at det var noe galt med hodet til babyen. Det såg ut som en stor hjerneblødning som dekket over 40 % av hjernen.

Så eg ble sendt til Haukeland.

– Eg unner ingen denne opplevelsen
På Haukeland såg de det samme. Dagen etter tok de fostervannsprøver osv for å undersøke. Etterpå var det ny UL, der eg husker legen snudde seg og såg på meg og sa «Da var det desverre ikke liv lenger». Noe som sitter hardt i meg ennå. Jenta vår døde i uke 21 dag 5. Vi reiste til Hgsd, der fødselen ble satt i gang. Etter 21 timer kom hun ut med rompa først. 495 gram og 28 cm.

Det fæleste som noen gang kunne skjedd. Eg unner ingen denne opplevelsen. Hvil i fred Aurora.

Men….
Nå er vi gravide igjen, er i uke 20 nå. Noe som er nervepirrende. Vi får ekstra oppfølging fra både Haugesund sykehus og Haukeland.

Hva synes du om artikkelen?