I snart en uke har jeg og begge ungene hatt skyhøy feber og masse kroppsverk. Vi er på fjellet for å ha ferie, men lite hjelper det når sykdommen slo oss ut straks vi kom frem. Så nå har vi ligget til sengs alle tre, det er kun mannen min som har sluppet unna.
Plutselig over i babygir
Hjernen min har brått og uventet skiftet over i babygir etter at vi tok ut spiralen. Enn hvor tøft det var å ta den ut, tok det ikke mange dager før jeg begynte å se for meg termindatoer. Ikke bare det, men jeg har begynt å regne på hvor stor lillesøster og storebror blir, når babyen kan bli født. Plutselig syns jeg vi har ventet altfor lenge. Når vi allikevel skulle utsette oss for dette en gang til, hvordan kunne vi vente så lenge som vi har gjort?
Jeg husker løftet mitt til mannen også. Dersom jeg blir like syk denne gangen som sist, skal jeg aldri be om et fjerde barn. Det betyr at dette barnet er dømt til nesten å være attpåklatt, uten mulighet for et tett søsken.