Da Lilja ventet barn nummer to blogget hun på Babyverden. Det var ikke et enkelt svangerskap, og en lege rådet dem til å ikke få flere barn. Nå har det gått noen år og siden familien ikke føltes fulltallig, startet Lilja og mannen å prøve på tredjemann. Følg bloggen hennes uke for uke!

Sist oppdatert: 19. mars 2019

Dette er min første menstruasjon etter at vi tok ut spiralen for et par uker siden. Med skrekkblandet fryd innser jeg at vi nå er i gang med prøvingen. Vi skal prøve å få et barn til, vårt tredje barn. Barnet er veldig etterlengtet, og jeg har villet ha det lenge. Det er en god stund siden sist, minste er godt over fire og et halvt år og eldste er seks. De to kom tett, og vi har elsket å ha to tette. Det vi elsket mindre var svangerskapene mine.

Les Liljas blogg fra svangerskapet med lillesøster her:

Les også:

Bør vi få et barn til?

Skrekken slår innover meg. Jeg lukker øynene og det var som i går en overlege så rett inn i dem og sa at for sånne som meg, var det nok med to friske barn. Jeg visste allerede da at to ville være en for lite hjemme hos oss, og spurte en annen lege til råds. Litt mildere stemt, sa hun at det kunne være lurt å vente en tre års tid, så livmora fikk hvile og kanskje det da ville gå annerledes. Kanskje svangerskapet ville bli lettere. Til syvende og sist var det bare vi selv som kunne bestemme.

Jeg og mannen min diskuterte mye og vi ble enige om å vente til lillesøster sluttet med bleie. Da skulle vi klare det, og han skulle klare å ta vare på barna mye alene om det ble sånn igjen.

Ikke klare likevel

Rett før lillesøsters to års dag fant hun ut at hun ikke trengte bleie, for storebror på tre og et halvt fikk jo ikke ha det. Vi lo nervøst av at vi da skulle starte med prosjekt baby og ble enige om uansett å utsette det til hun ble tre år tross bleieslutt.

Lillesøsters treårsdag kom og gikk, det samme gjorde fireårsdagen. For hver ny måned som gikk, ble jeg mer og mer nervøs. Nå jobbet jeg tross alt, tjente godt, vi hadde kjøpt hytte, ungene og vi hadde det utrolig mye gøy sammen og ungene kunne ikke vært mer veltilpasset. Hvorfor skulle vi rykke opp alt det?

Lillesøster ønsker seg baby

Det ble lillesøster som skulle mase mest. Hvorfor kunne ikke også hun få en baby? For hvert vennepar vi hadde på besøk med ny baby, ble hun mer og mer fortvilt. Ønsket hennes om å bli storesøster var så innstendig og langvarig, at det måtte være genuint.

For hver gang hun tok det opp, ble det tidligere ønsket vårt om å få et barn til vekket svakt til live. Vi hadde en alvorlig samtale med barna om at mamma kunne bli syk en stund dersom jeg fikk baby i magen, men det var kun storebror som ble litt skeptisk av det.

Panikk hos legen

Så en dag, når lillesøster ble fire og et halvt, satt jeg hos legen for å ta ut spiralen. Da jeg satt meg ned på kontoret hennes, skylte en flodbølge av panikk over meg. Dette kunne jeg ikke gjøre! Jeg måtte bare beklage, og fikk en ny time en måned senere.

Det var for to uker siden og spiralen ble endelig tatt ut. Legen lurte på om jeg var sikker, men jeg var da trygg på én ting; om spiralen ikke ble tatt ut den dagen ville prosjekt baby være over. Jeg ble bare mer og mer redd, og nå var det bare å hoppe i det. Yngre blir man jo heller ikke og svangerskapet må bare få gå som det går. Tross alt overlever vi det, gjør vi ikke?

Hva synes du om artikkelen?