Overgangen fra åpningsrier til pressrier kalles overgangsfasen. Det er ofte den mest krevende og intense fasen av fødselen, men den varsler også om at du snart har full åpning, og er mye nærmere målet.

Sist oppdatert: 8. mars 2016

Overgangsfasen – jeg liker egentlig det ordet ganske godt. Det varsler liksom en overgang til noe nytt, på en måte en overgang til noe annet, noe som kanskje har vært på vei til lenge, noe som endelig nærmer seg. Og det er akkurat slik det er med overgangsfasen.

I fødselssammenheng er det nemlig denne fasen som er overgangen mellom åpningsriene og pressriene. Og når først pressriene setter inn, er det ikke lenge til man får treffe babyen sin for aller første gang!

Fødselens faser
Som de fleste av dere vet, så deles fødselen inn i forkjellige faser. Den første kalles den latente fasen (fram til cirka 4 cm åpning), den andre kalles den aktive fasen (fra cirka 4 til cirka 8 cm åpning). Så kommer overgangsfasen, som egentlig er den siste delen av den aktive fasen. Som jordmødre regner vi overgangsfasen fra cirka 8 cm åpning til full åpning. Overgangsfasen går over i pressefasen, og hele fødselen avsluttes med etterbyrdfasen (som er de første to timene etter babyen er født).

Den mest krevende delen av fødselen
De av dere som har født før har kanskje opplevd overgangsfasen som den mest krevende? Som det står i overskriften, så er denne fasen oftest ganske heftig og intens. Her kan riene komme tett i tett, noen ganger med bare et par minutters intervall. Det er ikke sikkert pausen mellem riene akkurat nå er noe særlig lenger enn selve rien, og mange kan oppleve at det murrer i magen og korsryggen også i pausen – akkurat som om rien ikke helt slipper taket.

Men her er det veldig godt å vite at denne fasen som regel er den korteste. Det beror jo på at de tette og heftige riene gjør en veldig god jobb med mormunnsåpningen. Man kan si at det til de grader er samsvar mellom ristyrken og tettheten – og fremgangen i fødselen. Heldigvis!

Ha jordmor hos deg i overgangsfasen
Så her kan man si at handler det mye om å holde motet opp og jobbe seg fra ri til ri. Som jordmødre vil vi også være tilstede hele veien når en fødende er så langt i fødselen – og hvis vi ikke er tilstede så kan dere bare ringe på oss.

Jordmor og partner som team og heiagjeng
Jeg ser ofte at også far i denne fasen gjerne kan føle seg litt ‘lost’. Fødselen har vært i gang lenge, og det er ikke bare bare å stå på sidelinjen når riene jobber så intenst og heftig i kroppen til den man er glad i.

I min kliniske hverdag opplever jeg at det oftest går kjempefint når samarbeidet mellom mor, far og jordmor fungerer fint. Som far og jordmor er vi med og roser og oppmuntrer fødekvinnen fra ri til ri. Vi hjelper henne til å kjenne at hun faktisk har en liten pause mellom de kraftige riene, hvor hun kan slappe av og hvile. Vi forteller henne at dette er den aller siste delen av åpningsfasen, og at hun snart er klar til å trykke.

Når trykketrangen melder seg
Og apropos trykking, så er det veldig mange som kjenner på den første trykketrangen her i overgangsfasen. Det er fordi hodet til babyen kommer så langt ned inni bekkenet, at man på toppen av riene kan begynne å kjenne lysten til å trykke litt med. Jordmor vil altid undersøke om det faktisk er full åpning, og om hodet står klart rett innenfor skjedeåpningen, før kvinnen begynner å trykke skikkelig aktivt med.

Gullkorn og kraftuttrykk hører overgangsfasen til
Faktisk er det også i overgangsfasen vi ofte kan få de gode kommentarene og morsomme tilbakemeldingene. Som fødekvinne er man her som regel veldig tydelig og gjerne litt oppgitt, så som hjelpere må vi virkelig stå på.

En mine kolleger var engang med på en fødsel, hvor kvinnen var i overgangsfasen. Kvinnen jobbet veldig fint og pustet godt under de kraftfulle riene. Men plutselig snudde hun seg rundt, så på kollegaen min og sa: “Og du – du står bare der og glor!”

En annen opplevelse handler om et religiøst par som var i overgangsfasen. Det var ganske heftig, og etter hvert begynte kvinnen og banne hver gang en ny ri kom. Mannen hennes fikk nesten hakeslepp og var tydelig ukomfortabel. Når rien var over og pausen kom, brukte kvinnen lang tid på å unnskylde banningen. Men det var bare til neste ri kom – da var det på`an igjen.

Jeg tenker jo at det forteller noe om at man akkurat her ikke har så stort overskudd til å tenke over hvordan man oppfører seg. Man har gjerne mer enn nok med å jobbe seg gjennom disse riene, og da er det helt greit at lunten kan være litt kort av og til.

Bloggen er publisert i samarbeid med Mamastork

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelAlt dette får finske mødre helt gratis
Neste artikkelTermin i november? Bli kjent med terminklubben din!
DEL