«Det aller aller første som datt ned i hodet mitt var: "Åh herregud! Var DET der inni magen min?" Les flere ærlige og umiddelbare reaksjoner fra nybakte mødre.

Sist oppdatert: 5. November 2012

Etter mange måneder som gravid er endelig det store øyeblikket her – du skal få møte den lille som har vokst i magen din. «Så nydelig», tror de fleste at de vil tenke. Men mange har opplevd at det er helt andre tanker som kommer. Her deler noen av våre forumbrukere og følgere på sosiale medier de aller første tankene de hadde da de møtte babyen for første gang.

«Da jeg fikk nummer 1 tenkte jeg at herregud dette er ikke min unge! Han var ikke pen, han så ut som en alien da han ble født med deformert hode og sår på toppen av hodet. Han fikk en tøff start der de prøvde å forløse han med tang og sugekopp. Men da dette gikk seg til, var han verdens nydeligste.

Nummer 2 var helt annerledes, men jeg tenkte at han var bare vakker. Men han var så liten, og det var så rart at jeg kunne få så små barn. Han var helt annerledes enn broren, men i dag er de de vakreste barna i gata.»

Endelig ferdig!
Noen er lettet og glade over den store jobben de har klart å fullføre.

“Å herregud jeg klarte det!!!” 

«JEG VIL HA EN TIL!!!!!»

”Jeg tror ikke egentlig jeg tenkte noe som helst, annet enn at jeg følte meg nummen og at jeg var så glad over at fødselen var over.” 

«Tror ikke jeg klarer å sette ord på tankene jeg fikk da jeg fikk jentene mine på brystet. Med første så lo jeg faktisk, for jeg var så glad for å være ferdig og at jeg endelig fikk møte henne. Jeg var fascinert over de nydelige mørke store øynene og skriket som stanset idet jeg fikk henne på meg. 

Med nummer  2 så fikk jeg løfte henne opp på brystet selv og det var kooooos! 

Vakker eller ikke vakker var ikke i tankene mine, jeg bare studerte de og sugde til meg alt jeg kunne om hvordan de så ut og snuste på de og holdt de inntil meg.»

«Det første jeg så av henne var at hun skøyt ut av meg. Når jeg så at jordmoren faktisk klarte å ta i mot den lille glatte babyen som kom ut som en rakett, så pustet jeg lettet ut og tenkte “Takk gud, hun klarte å ta i mot!”»

”Med yngste var det rett og slett ÆSJ! Han ble født 3 uker før termin, og hadde navlestrengen 4 ganger stramt rundt halsen. Så når han kom ut, nærmest slang jordmora han på magen min og snurret han løs. Han var FULL av blod og vernix, og mye ble da etterlatt på magen og oppover låra mine.”

“Jeg klarte det! Endelig er du her.”

“Er hun ekte?” Det gjentok jeg mange ganger. Etter å ha slitt med å bli gravid lenge med hun første, og nummer to ble unnfanget naturlig, så tok det så lang tid før det gikk opp for meg at jeg skulle være så heldig å få oppleve dette enda en gang.

“Jeg er ferdig!” På repeat – sikkert 100 ganger (mens jeg tenkte at dette gjør jeg aldri igjen).

“Får han puste?”

Hva nå?
Fødselen er en stor jobb, og det er ofte det en har forberedt seg mest på. Men hva skjer etterpå? 

“Er den min?!”
Det gikk liksom aldri opp for meg at det faktisk var en baby som lå inni magen min før han kom ut.

«Min første var “hva skal jeg gjøre nå?”
Og for å være helt ærlig, så var han så alien-aktig da han ble født..»

«Min ALLER første tanke var:
“Ååååååh gud så deilig å få ut trykket mellom beina”
deretter etter et lite nanosekund:
“ÅH HERREGUD, SKAL HUN IKKE GRÅTE? SKAL IKKE NYFØDTE BABYER GRÅTE? HVORFOR GRÅTER HUN IKKE??”

Og da jeg endelig fikk hu på magen så tenkte jeg – herremin, verdens nydeligste vesen, men hvorfor i alle dager har hu kobberrødt hår?? Hun kan ikke hete Tonje og ha RØDT hår, alle jeg vet om som heter Tonje har lyst hår!»

”Når jenten kom ut og jeg fikk vite at det var en jente (vi ville ikke vite før fødsel),
da tenkte jeg (og sa høyt): “Da blir hun ikke navnløs i hvertfall.”

“Oi, se, hun er jo fin – ikke slik nyfødtstygg.”

“Dette blir ikke siste gangen.” Tok keisersnitt, så jeg lå og sa det mens de sydde meg sammen.

Hvem er du?
Plutselig har du en helt nytt lite menneske i armene dine. En person som du skal bli kjent med og finne ut hvem er. Det var kanskje ikke helt sånn du trodde babyen så ut heller?

«Det aller aller første som datt ned i hodet mitt var: “Åh herregud! Var DET der inni magen min?” Hehehe… jeg var så satt ut over hvor tung babyen faktisk var. Guttungen var jo egentlig ikke det, men det kjentes tungt på brystet mitt da han ble lagt der våt og varm. Husker jeg studerte de helt svarte øynene. Jeg ble helt satt ut for jeg hadde trodd at øynene skulle være sånn klare og blå som man ser på bilder og sånn. Jeg hadde aldri sett en helt fersk baby før. Jeg ble også litt overrasket over hvor ren han var.»

«Jeg tenkte “Hun var jo søt jo! Ser ut som en ekte liten baby og ikke en alien!” Og det var jeg litt overrasket over. 
Hun ble født alt for tidlig, og bilder jeg hadde sett i bøker og å videre om fortidligfødte barn, var ikke alltid like pent. Jeg syntes mange så ut som små romvesener. Men selv med den supertynne gjennomsiktige huden, så var hun kjempepen!»

“Satan for ei snusleppe han har!”

“Hvorfor høres han ut som en måke???” Han hadde mye fostervann i lungene og klarte ikke å skrike til.

“Han var i alle fall litt fin…” Etter 44 rimer, full av epidural og annet smertestillende, mislykket vakuum og endt hastekeisersnitt. Men etter noen timer til observasjon var han verdens nydeligste.

Hvem ligner du på?
Vi er kjapt ute for å finne likheter med andre i familien, eller har tanker om hvordan vi trodde babyen skulle se ut.

“Æsj!”

«Jeg synes han så så lilla ut i forhold til det jeg forventet!»

«Tvillingjenta: “Guri, hun lignet Mor Theresa”, og tvillinggutten: ” herregud han ligner Jahn Teigen”.»

”Jeg lurte veldig på hvordan han kom til å se ut, ville han ligne storesøster, for eksempel. Da han kom, tenkte jeg: “ja, selvfølgelig er det SÅNN han ser ut!” Helt perfekt!” 

Nå fikk jeg ikke sett han før han var tre timer gammel, ren og påkledd.. Men jeg trodde virkelig ikke at den ungen var min! For han så ut som en kineser. Skikkelig skvisa øyne og lubben. Var ikke en slik tanke jeg ville ha om min førstefødte.”

”Det var vel tre tanker som kom likt: jeg klarte det, endelig er du her og gud så lik du er pappan din nydelige jenta mi.”

“Å herregud! Han er prikk lik deg!!!”, til mannen.”

”Jeg tenkte at hun var nydelig fin, men jeg hadde liksom trodd at hun skulle komme ut med rødt, krøllete hår, og hun hadde helt glatte, mørke fjon. Så jeg var litt overraska! Vet ikke hvorfor jeg hadde innbilt meg det, men…”

Morskjærlighet
Men selv om det er overveldende, kjenner mange straks en uendelig stor kjærlighet for den lille babyen.

«Se …(mannens navn)! Hun er jo heeeelt PERFEKT!!! SEEEEE,ropte jeg til jordmora, ho er perfekt  – hehe! Bare litt stolt!»

«En så sinnsykt sterkt kjærlighet bare fossa ut av meg til den lille som jeg fikk på brystet. Så på de store mørke øynene og alt håret!  Det var bare oss to der og da.»

«Tenkte: For en vakker liten gutt. Visste ikke at morskjærligheten ville komme så fort.
Da vi ble flyttet til  barsel, lå jeg bare å så på han, og tenkte : Verdens nydeligste lille gutt.»

”Ble umiddelbart dypt forelsket og tenkte han var den vakreste gutten som noensinne var født.” 

“Endelig er du her. Du kommer til å bli så elsket.”

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNattamming er viktig!
Neste artikkelHva feiler det meg?
DEL