Selv om en har ønsket seg barn lenge, er det ikke alltid morsfølelsen kommer med én gang. I dette gjesteblogginnlegget forteller en mamma om fødselsdepresjon og skyldfølelse. Og om den fantastiske følelsen da alt endelig snudde.

Etter fødselen gikk jeg inn i en depresjon, og innså ikke at jeg trengte hjelp før etter to måneder (blant annet påpekte andre på Babyverdens forum at jeg burde oppsøke hjelp). Da gikk jeg til terapi i cirka 8 uker, etterfulgt av et tiltak fra kommunen for mødre som har hatt en tung start, som jeg fremdeles går til.

Ønsket å være perfekt mamma
Depresjonen var forårsaket av at jeg strebet etter å være den perfekte mammaen for barnet mitt, i tillegg til at jeg ikke følte noe for verken barnet mitt eller mannen min den første tiden. Ammingen gikk veldig dårlig de første månedene, og jeg måtte pumpe og gi på flaske døgnet rundt + 2-3 måltider med morsmelkerstatning fra hun var tre uker. Det var et stort nederlag, for morsmelk var jo tross alt det aller beste for barnet mitt. Ved rundt 11 uker prøvde jeg å legge henne til brystet igjen, og hun klarte å ta tak! Fra 12 uker fullammet vi endelig.

Slet med å håndtere hverdagen
Hver eneste måned dette året har det skjedd noe trist. Det har vært dødsfall, familiemedlemmer med alvorlige sykdommer, store utgifter i huset, lovbrudd fra arbeidsgiver med mer. Dette har gjort det tøft å være mamma, og jeg har slitt med å håndtere hverdagen. Hver eneste dag ventet jeg på at mannen min skulle komme hjem fra jobb, slik at jeg kunne lempe vesla i fanget hans og gå å legge meg. Tiden jeg var alene med henne, var et eneste ork og strev. Alt fra å bytte bleier til mating var tiltak som krevde mye energi. Og jeg følte meg så skyldig, for vi hadde jo ønsket oss et barn så lenge. Likevel følte jeg ingen glede når hun endelig var her.

Plutselig kom følelsen jeg ventet på
Nå i påsken innså jeg at jeg er ubegripelig glad i jenta mi. Hun har blitt så stor, så flink og så utrolig vakker! Jeg ville bare holde henne, kjenne på den myke huden og kysse på henne. Snart er hun ikke lenger en baby, og jeg vil bevare den siste babytiden før det er for sent, ettersom jeg har gått glipp av så mye. Hun fortjener all kjærlighet i verden, og det skal jeg gi henne resten av livet.

Det var utrolig rart at denne følelsen kom så plutselig, men det var så innmari godt! Den vonde og triste depresjonen vil gå over til slutt, selv om man føler seg helt fortapt og alene. Jeg har innsett at livet med barn er en utrolig reise, på godt og vondt, og jeg gleder meg til alt vi vil oppleve fremover!

Hva synes du om artikkelen?