Utad var Lisa den perfekte mor. Med seg selv visste hun at hun ikke hadde noen følelser for den lille babyen. Først etter et halvt år fikk Lisa hjelp for alvorlig fødselsdepresjon.

Sist oppdatert: 16. august 2011

– Jeg gledet med veldig til å bli mor igjen, men følte hele tiden at det var noe som ikke stemte. Jeg var mye på sykehus, og trodde flere ganger at babyen var død i magen. Jeg følte også at det var feil å få et barn til, siden storesøster fremdeles var så liten. Men jeg fikk beskjed om at dette var helt vanlige følelser hos gravide, forteller den 25 år gamle kvinnen. Hun har valgt å være anonym, og vi kaller henne Lisa. Også barnas navn er endret.

Lisa er tobarnsmamma. To år har gått siden hun fikk minstejenta, og i dag kan hun si at hun er like glad i begge barna sine. Slik har det ikke alltid vært. For selv om Thea var en etterlengtet og planlagt baby, klarte ikke Lisa å forholde seg til den lille jenta som kom til verden. Da de skulle sy rett etter fødselen spurte Lisa pleierne om de ikke kunne ta vekk babyen, slik at hun kunne sende SMS.

Les mer: Fødselsdepresjoner – vanlig og vanskelig

Hva er en fødselsdepresjon?
Tilstanden kan spenne fra mindre plager til alvorlig depresjon, og den må være tilstede det meste av dagen omtrent hver dag i to uker eller mer for å oppfylle kravene til diagnosen fødselsdepresjon.

Fødselsdepresjon er egentlig en samlebetegnelse på depresjon under eller etter svangerskap. Nyere data viser at ca. 1/3 av alle depresjonene etter fødsel starter under svangerskapet.

Les mer på NHI.no

Ikke hennes barn
Hun følte seg helt rar. Dette var ikke hennes barn. Utad levde hun livet som lykkelig nybakt tobarnsmamma, og når andre var til stede lot hun som ingen ting. Men egentlig orket hun ikke følelsen av å verken se eller høre babyen.

– Det føltes som om jeg passet på en liten hundevalp, og jeg gikk bare og ventet på at noen andre skulle komme og hente henne. Jeg var som en robot, og ga henne mat og rene bleier. Ingen kos – ingen ting ekstra. Det gjorde det ikke lettere at hun var et kolikkbarn som gjerne kunne gråte 14 timer i døgnet, forteller Lisa.

Morskjærligheten overfor storesøster Amalie var det ingen ting i veien med, og Lisa nøt tiden sammen med henne.

– Jeg husker ennå en gang Amalie og jeg hadde vært alene i lekeland, og jeg visste at jeg måtte hjem  til Thea. Jeg gruet meg til å komme hjem igjen, for jeg visste så altfor godt hva jeg hadde i vente, sier Lisa.

Les mer: Mor i barseltiden

Holdt alt for seg selv
Hun holdt alle tankene for seg selv. Selv ikke samboeren fikk vite noe om hvordan hun egentlig hadde det. Samboeren jobbet mye på den tiden, men Lisa ville vise at hun taklet rollen som tobarnsmamma. Ringte han hjem mens babyen hylgrein, la hun gjerne Thea igjen på soverommet og gikk utenfor huset for å svare – slik at det hørtes ut som om alt var i orden.

– Jeg var så redd for at folk skulle bli skuffet over meg. Thea var planlagt og jeg hadde to barn med 19 måneders mellomrom. Jeg ville vise alle at jeg var flink og ønsket ikke at noen skulle tro at jeg var en dårlig mor, forteller Lisa.

Først da Thea var fire måneder snakket Lisa med kjæresten om følelsene sine. Han hadde sett at noe ikke stemte, og tok henne med en gang med til lege.

– Jeg sa til legen at jeg hadde tanker om å drepe barnet mitt. Svaret jeg fikk var at jeg måtte komme meg mer ut og gå flere turer, sier Lisa.

Men hun visste at det ikke hjalp. To måneder senere skiftet hun lege og kom til en som tok henne på alvor.

Les mer: Morsfølelsen kan sitte langt inne

En som forsto
– Jeg sa til ham også at jeg hadde planer om å ta livet av barnet mitt. Jeg så han ble sjokkert, men han sa ikke noe. I stedet forklarte han rolig hva fødselsdepresjon er og hva som kan føre til en slik tilstand. Jeg hadde Thea med meg, og legen sa at jeg måtte se nøye på henne – hvor flott hun var. Og hva med storesøster? Tenk hvor lei seg hun ville bli dersom lillesøster var borte, forteller Lisa.

Legen satte Lisa på straks på antidepressive medisiner og fikk hastehenvisning til psykolog. I mellomtiden var han selv tilgjengelig hele tiden. Lisa kunne ringe legen og snakke i alt fra 20 minutter  til to timer.

Les mer: Nedstemthet etter fødselen

”Jenta mi”
– Jeg hadde det fortsatt ikke godt med meg selv, og fikk fremdeles ikke morsfølelse for Thea. Det kjente jeg først litt av da hun var ti måneder. Da Thea ble ett år kjente jeg at hun var min. To dager før bursdagen hennes slapp hun seg og gikk, og da sa jeg helt spontant ”jenta mi”. Det hadde jeg aldri gjort før. Thea hadde ingen kose- eller kallenavn. Fram til da var hun bare Thea, sier Lisa.

I dag er Thea ei fornøyd jente på to år. Hun er mammadalt til tusen, og det ser ikke ut til at den tøffe starten har gitt den lille jenta varige mén. Fram til hun var ett år gråt hun veldig mye, men etter det har hun blitt roligere. Thea og Lisa har nok utviklet seg sammen etter at morsfølelsen kom.

– Da Thea var halvannet år var vi på sykehuset til vurdering for å se både på vårt forhold til hverandre og hennes forhold til andre. Det ser heldigvis bra ut, og det priser jeg meg lykkelig for, sier Lisa.

Les mer: Å være foreldre

Depresjonen styrte
Hun vil alltid ha dårlig samvittighet for at Thea ikke fikk den omsorgen hun trengte det første året. Samtidig vet hun med seg selv at det ikke var hun som person som var en dårlig mor. Det var depresjonen som styrte alt. Ingen i helsevesenet har satt spørsmål ved om hun er en egnet mor.

Har du fått noen forklaring på hva som kan være årsaken til fødselsdepresjonen?
– Legen mener det blant annet kan handle om at jeg hadde en del plager i svangerskapet. Jeg slet med dårlig bekken og lite søvn, og var utmattet allerede før jeg fødte Thea. Jeg fikk også forklart at det ikke var mer igjen i hjernen av stoffet som gjør at vi kan kjenne glede og kjærlighet, sier Lisa.

Depresjonen kom nokså overraskende på Lisa. Selv hadde hun forstått bedre om hun hadde blitt dårlig etter første fødsel, siden hun i graviditeten blant annet brøt ut av et veldig turbulent forhold. Men hennes nye kjæreste stilte opp som far til barnet hennes, og alt gikk kjempeflott. Da Thea kom ble hun parets første felles barn.

Hvordan har fødselsdepresjonen virket inn på parforholdet?
– Vi har hatt mange tøffe perioder. Jeg var bitter fordi samboeren min ikke så problemene mine, og han syntes det var vanskelig at jeg ikke snakket med ham. Jeg hadde ikke trodd vi skulle komme gjennom dette sammen, men i dag har vi et bra forhold. Jeg kan snakke med ham når ting blir vanskelige, men det blir nok også tøffere for ham når jeg har litt dårlige perioder. Jeg lar heller frustrasjonen gå ut over ham enn ungene, forteller Lisa.

Fødselsdepresjon kommer i ulike alvorlighetsgrader. Lisas depresjon var kraftig og langvarig.
– Depresjonen min varte i rundt ett år, og legen sa at det var vanlig med veldig mørke tanker. Jeg fikk også sosial angst og klarte ikke gå ut alene, fordi jeg trodde alle pratet om meg og så på meg. Nå føler jeg ting går den riktige veien. Jeg har sluttet med tabletter og fått tilbake glimtet i øyet, og jeg kan glede meg over små ting i hverdagen. Etter å ha vært sykmeldt i nesten halvannet år skal jeg også begynne i ny jobb, sier Lisa.

Hun håper at andre kan lære av hennes historie, og at fokus på fødselsdepresjoner kan hjelpe andre til å få riktig hjelp tidlig. Etter at hun ble tatt på alvor fikk hun god hjelp, og hun vet at hun ved en eventuell senere graviditet vil få tett oppfølging. Men ønsket hennes er at ikke flere blir møtt slik hun ble av den første legen.

– Det kunne vært et barn mindre i Norge på grunn av meg. Heldigvis gikk det bra, sier tobarnsmoren – som vet med seg selv at hun har fått de to barna hun alltid har drømt om.

Les mer: Alt om graviditet

Les mer: Alt om fødselen

Les mer: Alt om babyen

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel– Ring hjem, fødselen er i gang!
Neste artikkelEr det lov å bli skikkelig sint på barnet?
DEL