Etter en tøff fødsel lukket Camilla Vevik seg inne. Hun fikk høre at hun burde være glad, for alt gikk jo heldigvis bra til slutt. Men hun klarte ikke å se det sånn.

Sist oppdatert: 2. juni 2014

Camilla Vevik hadde et fint svangerskap, men hun syntes det ble litt slitsomt mot slutten. Hun hadde svangerskapsforgiftning og kraftig bekkenløsning, og gledet seg til å bli ferdig. Hun følte seg klar til fødsel, og grudde seg ikke. Men fødselen ble ikke den fine opplevelsen hun hadde sett for seg.

– Jeg fikk epidural underveis, men den virket mot sin hensikt. Jeg fikk bare ekstra smerter på toppen av riesmertene, forteller Camilla.

Hun var likevel rolig og stolt av seg selv og kroppen, som så tydelig visste hva den gjorde. Da tiden var inne for å presse, følte hun seg sterk. Men så stoppet det opp.

– Jenta mi roterte ikke skikkelig på vei ut. Jeg ble klippet så langt de kunne i håp om framgang. Jeg presset med krefter jeg ikke ante fantes. Det ble bestemt å sette vakuum på hodet hennes, og legen dro med all sin makt. Han brukte hele kroppsvekten sin i forsøkene, mens alle rundt dyttet på magen. Ordene «snart er hun her» holdt meg gående. To ganger røk sugekoppen av hodet hennes med et smell som gjorde vondt i alles ører. Blodet sprutet bokstavelig talt utover hele fødestua. Jeg så mitt eget blod i ansiktet til alle i rommet, og taket var prikkete, sier Camilla.

Hun beskriver det som noe du bare ser på film. Det var sånn det opplevdes. Hun var ikke helt til stede. Hjerterytmen til babyen ble kritisk lav, og nå måtte hun ut – fort. Legen hadde fortsatt ett forsøk med  vakuum igjen, men Camillas mor, som var med på fødselen, sa «Nå blir det keisersnitt!».

Les også:

Alt du trenger å vite om keisersnitt

Normalt at morsfølelsen lar vente på seg

Gi deg selv tid til å være barselkvinne

Mathilde tas med katastrofesnitt
Mathilde helt ny i verden - med litt grålig hudfarge. Foto: privatSnart var alle alarmer i gang, og det ulte på avdelingen. Selv tenkte Camilla mest på å sove – hun svevde mellom tilstedeværelse og fjernhet.

– Så gikk det opp for meg hvor jeg var på vei. Alle jobbet svært systematisk og raskt. Og selv om de stresset, hadde de ro og kontroll – de var profesjonelle, forteller Camilla.

Hun ble lagt i narkose, og vesle Mathilde måtte dyttes opp av bekkenet for å få henne ut. Men hun var frisk og fin, til tross for litt blågrå hudfarge i begynnelsen, og blødende sår på hodet etter sugekoppen.

– Hun var perfekt. Mathilde var 51 centimeter lang og 3340 gram. Vi hadde fått ei nydelig, sterk jente, sier Camilla.

På kvelden fikk hun møte datteren. Det ble et følelsesladd møte.

– Jeg klarer ikke å beskrive det. Det var det beste og verste som hadde hendt meg. Alt det fantastiske ble blandet med smerte og skuffelse. Jeg følte meg som verdens dårligste mor som ikke greide å få henne ut rette veien. Jeg hadde gjort alt feil, og ikke prestert skikkelig. I tillegg hadde jeg hatt svangerskapsforgiftning og forkalkninger i morkaken – det hjalp heller ikke på selvfølelsen, sier hun.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Første møte mellom mor og datter. Foto: privat

Mye smerter og lite morsfølelse
Camilla hadde mye vondt etter keisersnittet, men trodde det var normalt, og at det ville gå over. Hun gikk rett inn i mammarollen, og gjorde alt hun kunne for å være en best mulig mamma. Morsfølelsen var ikke der, men instinktet hold henne gående.

– Jeg brukte nesten to måneder på å få frem følelsene mine for Mathilde etter fødselen. De var der – dypt, dypt inni meg, innpakket i depresjon, forteller Camilla.

På dette tidspunktet var det ingen som skjønte at det var snakk om fødselsdepresjon. Den diagnosen ble først satt ett år senere. Camilla trodde smertene etter keisersnittet, og at hun var sliten, gjorde at hun ikke hadde det så bra. Alle rundt prøvde å si at hun ikke skulle tenke så mye på fødselsopplevelsen – for det hadde tross alt gått bra.

– Det fikk meg til å føle meg enda verre. Jeg tenkte på feil ting. Jeg skulle jo være glad og lykkelig, sier hun.

Isolerte seg
Camilla satt mye alene og tenkte at noe var feil med henne, siden hun ikke var lykkelig. Hun levde i en boble hvor hun gjorde alt hun visste var riktig med tanke på Mathilde, men ville helst bare være hjemme. Hun isolerte seg, og måtte presse seg til å gå ut og vise fram den vesle datteren sin.

– Jeg skjønner nå at det var angst, men jeg tenkte ikke sånn da. Jeg trodde bare det var ammetåke, og at ting ville gå seg til. Ikke ville jeg snakke om det heller, for jeg fikk bare tilbake at jeg ikke måtte fokusere på det negative, sier Camilla.

Hun beskriver permisjonstiden som å sette livet på autopilot. Hun levde ikke fullt ut. Hun hadde problemer med søvn, og klarte ikke å hente seg skikkelig inn igjen.

Møtte veggen
Mathilde var rundt 10 måneder gammel, og Camilla hadde begynt å jobbe igjen etter permisjonen da hun plutselig en dag satt i ro og gråt og gråt.

– Jeg trodde jeg holdt på å få hjerteinfarkt. Jeg skulle på jobb, men dro til legen. Det var panikkangst.  Jeg kunne ikke tenkte klart, men hadde fått nok. Jeg sa til legen at jeg måtte bli sykemeldt, for jeg klarte ikke å gå utenfor døren. Alt sa stopp, forteller Camilla.

Hun ble sykemeldt, og har ikke vært på jobb annet enn et par måneder i fjor sommer. Nå er det 1 ½ år siden hun møtte veggen, og mener selv at hun fortsatt har en lang vei å gå.

– Jeg tror fødselsopplevelsen var en utløsende faktor for at jeg møtte veggen. Det ble nedtur på nedtur, og snøballen begynte å rulle. Jeg virker som en sterk person – viljesterk og sta, men nå kjenner meg ikke helt igjen lenger. Fødselsopplevelsen har snudd opp/ned på hele livet mitt, sier hun.

Gjennom alt sammen har samboeren Cato vært til stor hjelp. Det har vært tøft for parforholdet, men det går greit. Camilla har gått jevnlig til psykolog, og gjør det fortsatt. Etter å ha blitt gradvis bedre, fikk hun i fjor høst en ny depresjon.

Gravid igjen
Camilla og Cato hadde alltid ønsket seg to barn litt tett i alder. Og ønsket om søsken til Mathilde var stort. I høst ble de gravide igjen, og babyen er ventet i august.

– Det var skummelt å bli gravid igjen, og følelsene er veldig blandet. Men det er en ny sjanse, og denne gangen skal det gå bra. Angsten er litt av og på, men det går bedre. Nå har jeg flere gode dager enn dårlige, sier Camilla.

Hun har allerede vært i samtale med sykehuset, og er blitt lovet planlagt keisersnitt. Hun har anledning til å skifte mening og prøve vaginal fødsel. Egentlig ønsker Camilla vaginal fødsel, men tror ikke hun våger. Frykten for panikk under fødselen er for stor, selv om hun er sikker på at det ville gitt henne en enorm mestringsfølelse. Hun synes det er trygt å ha en dato å forholde seg til. Så langt har svangerskapet gått greit rent fysisk. Mentalt er det en annen historie.

– Det er natt og dag i forhold til forrige svangerskap, hvor jeg var uvitende og glad. Nå prøver jeg å være positiv og klar, men det er lettere sagt enn gjort. Det er spennende og vi gleder oss, men det er tøft, innrømmer hun.

Mistet troen på seg selv
Om Camilla skal oppsummere tiden etter Mathilde kom til verden, sier hun at hun mistet troen på seg selv. For selv om kjærligheten til datteren er unik og fantastisk, så har det kostet henne å bli mamma.

– Jeg prøver å finne tilbake troen på meg selv. Men selvtilliten går fortsatt mye opp og ned, sier hun.

Selv om Camilla sier ting som de er til sine nærmeste, skjønner hun at det er vanskelig for andre å forstå hvordan hun har det. I hvert fall de som ikke har opplevd noe lignende selv. Moren hennes har vært en god støtte i den vanskelige tiden.

– Jeg visste ikke hvor ille det er å være deprimert og ha angst. Det er umulig å forstå om man ikke selv har vært der, sier hun.

Hun har gitt tydelig beskjed til psykologen at hun trenger at hun er der også etter at babyen er født.

– Jeg tror ikke at jeg noen gang kommer til å få den samme troen på meg selv som jeg hadde før Mathilde ble født. Jeg er annerledes nå, roligere – jeg er mamma. Jeg har jo fortsatt de samme verdiene, håpet og drømmene. Men nå er det på en annen måte – i et annet tempo, sier hun.

Elsker å være mamma
Mathilde er snart 2 ½ år gammel, og Camilla sier at datteren er fantastisk, godhjertet, smilende og blid, og sier at hun har det fint og klarer seg bra. Litt sjarmerende småtrass mener hun hører med.

– Det er hun som har holdt meg oppe gjennom depresjonen. Jeg stod opp for hennes skyld, og la meg med henne. Hadde det ikke vært for Mathilde, hadde jeg sikkert blitt liggende i sengen hele dagen, sier Camilla.

Hun planlegger ikke så langt fram lenger. Det gjorde hun før.

– Jeg kunne tenkt meg tre eller fire barn, men dette blir sannsynligvis den siste. Man skal fungere også. Men skjer det, så skjer det, sier Camilla.

Håper en god fødsel kan lege vonde sår
På samtalen på sykehuset, traff Camilla jordmoren som var med på fødselen. Det var godt. Jordmoren husket henne.

– Jeg tror at en god fødselsopplevelse kan lege noen sår. Jeg må ha fokus på at det kommer til å gå bra denne gangen. Jeg må ha troen på at alt blir bra, ellers blir det ikke det. Frykten er der, men jeg fokuserer på det positive. Vi har jo tross alt vært heldige, sier hun.

Drømmen er å få oppleve det hun ikke fikk sist – å få babyen opp på brystet og kjenne at roen senker seg. Det er dét øyeblikket hun så sårt har savnet.

– Jeg er sterkere nå. Når jeg ser hvor langt nede jeg var, så skjønner jeg det. Jeg har klart meg. Det er bare én vei nå, og det er opp. Jeg vet at det er lett å ramle ned igjen, men jeg tror min erfaring har gjort meg sterkere. Alle erfaringer gjør det, avslutter Camilla.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Mathilde, Cato og Camilla i mai i år. Foto: privat

Symptomer på fødselsdepresjon
Selv om fødselsdepresjon er et eget begrep, er ikke symptomene annerledes enn ved andre typer depresjon. Malin Eberhard-Gran, lege og professor ved Folkehelseinstituttet mener barseldepresjon er et mer dekkende begrep siden det er i barseltiden at risikoen er størst.

– Det finnes ulike alvorlighetsgrader av depresjon, og de fleste med fødselsdepresjon oppfyller ikke kriteriene for klinisk depresjon, sier Eberhard-Gran.

Det er tre klassiske symptomer på depresjon: nedstemthet, interesse- og gledesløshet og økt tretthet.

I tillegg kommer symptomer som redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, redusert selvbilde/selvtillit, skyldfølelse, mindreverdighetsfølelse, pessimistisk fremtidssyn, tristhet, søvnforstyrrelse og dårlig appetitt.

I alvorlige tilfeller kan depresjon også føre til selvskading og selvmord.

– Hvis fødselsdepresjonen er alvorlig og varer over tid, orker mor gjerne ikke å amme eller stelle barnet, og er likegyldig i rollen. Det kan få alvorlige konsekvenser for tilknytningen til barnet, og samspillet dem i mellom, sier Eberhard-Gran.

Rammer opp mot 10 prosent av alle nybakte mødre
Hvis en også regner med de med moderat depresjon, kan så mange som 1 av 10 nybakte mødre kjenne på fødselsdepresjon. Mellom 4 og 5 prosent rammes så alvorlig at de trenger behandling. Det er mellom 1 og 5 måneder etter fødsel at risikoen for fødselsdepresjon er høyest – faktisk tre ganger så høy som ellers. I samme tidsrom er det også 20 ganger så høy risiko for å havne i psykose, enn ellers i livet. I 1-2 av 1000 fødsler opplever mor fødselspsykose. Det er en veldig alvorlig sykdom som krever innleggelse.

– Det er en sårbar fase i livet. Og også en fase hvor det egentlig ikke er tillatt å ikke være lykkelig. Man skal være glad og fornøyd. Fødselsdepresjon er veldig tabubelagt, sier Eberhard-Gran.

Les også:

Ikke vær redd for å si ifra

Man skal jo være lykkelig

 

Kjærestetips for nybakte foreldre

Når er det grunn til bekymring?
De aller fleste opplever det som kalles barseltårer – at følelsene sitter litt utenpå kroppen, man føler seg hudløs og tårene triller. Årsaken er delvis hormonell fordi kroppen justerer seg like etter fødselen, og dels psykisk fordi man føler seg lettet og utladet etter påkjenningen en fødsel faktisk er.

– Hvis følelsene er kraftige og ikke går over, skal man være oppmerksom. Barseltårer varer bare i noen dager, sier Eberhard-Gran.

Hun forteller at selv om kvinnene selv som oftest legger merke til symptomene, er det ikke sikkert de tar tak i det – fordi tiltaksløshet også er et symptom på depresjon. Tabuene rundt fødselsdepresjon mener Eberhard-Gran også medvirker til at kvinner kanskje forsøker å skjule depresjonen.

Snakk med helsesøster eller fastlege
Hvis du er bekymret for om du bare er vanlig utmattet og sliten fordi du har blitt mamma, eller om det kan være fødselsdepresjon, er første trinn et besøk på helsestasjonen eller hos fastlegen. Mange bruker Edinburgh-metoden for å oppdage kvinner med fødselsdepresjon.

– En engelsk studie viste at hvis ingen spør kvinnene aktivt om de er deprimerte, vil de heller ikke si det. Da mister vi mange som kunne fått hjelp, sier Eberhard-Gran.

Behandling vil naturligvis avhenge av alvorlighetsgrad og årsak. Eberhard-Gran forklarer at det ofte ikke er fødselen i seg selv som er årsaken til depresjonen, men snarere at den utløser noe som kan ha ligget latent.

– Noen trenger bare avlastning og noen å snakke skikkelig ut med, mens andre vil trenge mer behandling. De fleste blir friske hvis de får adekvat behandling, sier hun.

To enkle grep for å forebygge fødselsdepresjon
Eberhard-Gran sier at søvn er sterkt knyttet til depresjon, og at søvnmangel kan utløse tilbakefall hos kvinner som tidligere har hatt psykose. I den første tiden med baby blir ofte nattesøvnen påvirket.

– Avlastning og nok søvn kan forebygge mye. Det er viktig med et godt nettverk og mye støtte den første tiden med baby, avslutter hun.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNei, ikke nå. Du må vente!
Neste artikkelBle syk av morkakerester
DEL