Rent praktisk handler ammingen om at melken produseres i morens bryster, og at barnet suger den i seg. Her kan du lese om ”hjelperen” – eller utdrivningsrefleksen, og om ting som kan gå i stå.

Sist oppdatert: 3. januar 2007

Produksjonen av melk er ikke en komplisert affære: Melken lages i melkekjertlene, og lagres i melkeganger og melkeampuller i brystene. Så skal melken ut, og her spiller hormonene en viktig rolle.

Når barnet legges til, og suger på området rundt brystknoppen, går det signaler fra brystet til hjernen, nærmere bestemt hypofysen. Disse signalene får hypofysen til å begynne å produsere hormonet oxytocin (populært kalt ”utdrivningshormonet”). Oxytocin påvirker musklene i de delene av kroppen som har ”glatt muskulatur”, blant annet melkegangene og melkekjertlene, slik at musklene trekker seg sammen.
Fontenehormon
Den praktiske betydningen av dette, er at musklene i brystet er med på å drive melken frem fra melkegangene og melkekjertlene til brystknoppen, og ut i munnen på barnet. Det vil si at når barnet legges til og begynner å suge, så ”masserer” barnet det brune området rundt brystknoppen. Dette gjør at mors kropp produserer oxytocin. Hormonet får musklene i brystene til å trekke seg sammen, hvorpå disse driver frem melken.

Barnet suger altså ikke melken ut fra brystene, men setter i gang morens muskler slik at de gjør jobben. Dette er det vi kaller ”utdrivningseffekten”, og den gjør at barna ikke trenger å suge så mye. For noen barn er det nok å suge hyppig og intensivt i begynnelsen, og ta noen få sugetak innimellom, så kommer all den melken de ønsker. Da består diingen i å svelge unna. Trykket kan faktisk være så sterkt at melken spruter ut av brystene i stråler. Bare det å tenke på barnet, eller høre det gråte, kan få spruten til å stå!
Bruk muligheten!
Også livmoren har glatt muskulatur, derfor trekker den seg sammen når barnet dier. Særlig flergangsfødende kan kjenne dette som kraftige etter-rier den første tiden etter fødselen. På den måten bidrar ammingen til at livmoren går tilbake. Noen merker at utdrivningen er i gang fordi de kjenner at livmoren trekker seg sammen. Vi kan også oppleve utdrivningen som stikking eller prikking i brystene, og ved at melken renner.

Vær klar over at ikke alle kjenner at utdrivningen har startet, dette er også helt normalt og betyr ingenting for den faktiske prosessen. Og lenger ut i ammeperioden merker vi mindre/ingenting til utdrivningen. Det betyr ikke at den er vekk.
Fordi ikke bare diing påvirker utdrivningsrefleksen, kan vi selv starte denne når vi ønsker å pumpe. Da kan du massere eller rulle brystknoppene forsiktig til de ”knopper” seg. Det å se på babyen kan hjelpe, det samme kan det å tenke intenst på babyen, eller å se på et bilde av barnet.
Problem og løsning
Dessverre er det slik at stress eller uro kan virke forstyrrende på utdrivningsrefleksen. Når moren blir redd eller bekymret, produserer kroppen hennes adrenalin. Dette hormonet virker direkte hemmende på utdrivningsrefleksen, og vil gjøre at melken ikke kommer like fort/effektivt som til vanlig.

Når moren så merker at barnet ligger og suger på brystet, uten at melken kommer, forsterkes gjerne uroen. Heldigvis varer ikke virkningen av adrenalinet i kroppen så lenge. Men dersom moren først er blitt bekymret fordi barnet sliter for å få melk, så blir hun gjerne bekymret igjen allerede før neste amming, og da kan det oppstå en vond sirkel.

Som ammehjelper har jeg imidlertid flere ganger opplevd at bare det at moren vet hvordan melkeproduksjonen og utdrivningsrefleksen fungerer, kan gjøre at problemet forsvinner.

Skulle moren mot formodning streve med utdrivningen over flere måltid, kan hun få resept på en nesespray som inneholder oxytocin. Denne stimulerer utdrivningen på samme måte som barnet gjør når det begynner å die.

Et tenkt eksempel
Det er ikke uvanlig at mødre ringer ammehjelpen fordi de har fått problemer med utdrivningen. Et tenkt eksempel er at moren er urolig fordi barnet ikke sover så lenge som før. Hun frykter at barnet er sulten, og at dette skyldes at hun ikke lenger har nok melk. Ved amming produser hun adrenalin, hvorpå utdrivningen går i stå, og barnet blir liggende og slite ved brystet fordi utdrivningen ikke starter.

Mors spørsmål til meg som ammehjelper er: ”Har jeg mistet melken?” Da kan det være godt å vite at melken kan ikke bli ”mistet” sånn plutselig. Når produksjonen avtar og til slutt stopper, så er dette noe som skjer over tid, fordi etterspørselen avtar.

Etter at moren og jeg har snakket sammen om hele situasjonen, fra soving til spisemønster og utdrivningsrefleks, blir vi enige om at morens uro fører til utdrivningsproblemer. Etter dette klarer mor igjen å slappe av ved ammingen, utdrivningen starter som før og barnet finner igjen roen ved brystet.

Det er ikke alltid at løsningen er så enkel, men det er viktig å kjenne til utdrivingsrefleksen og hvorfor utdrivingsproblemer kan oppstå. Med den kunnskapen kan mange problemer løses.
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVenter dere tvillinger, eller kanskje trillinger?
Neste artikkelCecilie: Johannes har blitt tre måneder
DEL