Fra 41 uker og 0 dager til 41 uker og 6 dager av svangerskapet.

Se hvordan vi regner vekt, lengde og alder her.

Sist oppdatert: 19. desember 2018

Om barnet: De fleste barn blir født når de selv er klar for det

I begynnelsen av denne uken er fosteret 39 uker gammelt.

Fostre som velger å bli værende lenger enn termindatoen, har som regel ikke vondt av det. De veier ofte noe mer og er mer våkne og oppmerksomme når de blir født enn barn som fødes tidligere.

De fleste barn blir født når de selv er klar for det.

Den nyfødte er som oftest veldig våken den første tiden etter fødselen. Bruk tiden godt, og legg bort alle forstyrrende elementer. Nå skal dere bli kjent med babyen, og den med dere. Nyt den første stunden som familie!

Til foreldrene: Det skal godt gjøres å ikke være utålmodig nå

41 uker gravidAlle rundt vil vite: ”Skjer det noe?” Selvfølgelig skjer det noe. Både kroppen din og babyen gjør seg klar til fødselen. Man vet faktisk ikke helt hva det er som starter fødselen, men regner med at det er et komplekst samspill mellom kroppen din og barnet.

Det finnes mange myter og kjerringråd om hvordan fødselen kan framskyndes, men det beste er å overlate dette til naturen og til kyndige hjelpere hvis eller når det blir aktuelt.

Ifølge retningslinjene skal du tilbys overtidsvurdering ved fødepoliklinikken en uke etter termin. Der blir det vurdert om fødselen bør settes i gang, eller om kroppen skal få noen dager til på seg til å starte den selv. Forskningsbaserte anbefalinger er at fødselen bør settes i gang senest på dag 11 eller 12 etter termin, for å redusere risikoen for komplikasjoner og/eller uheldige utfall for barnet.

Forsøk å ikke bare sitte inne og vente. Hva med å gå en rolig tur bare dere to – hånd i hånd? Neste gang dere går tur, er sjansene store for at det blir med vogn! Er det litt rart å tenke på, eller bare fint? Det er lov å prøvetrille vognen litt i stua hjemme!

Tema: Overtidsvurdering og igangsetting. Barseltid og amming.

Babyverden har en podcast uke for uke. Under tema vil du for hver uke kunne lese en oppsummering av det som ble sagt i podcasten. Du kan lytte til podcasten i spilleren over eller ved å søke opp Babyverden uke for uke der du lytter til podcaster. 

Tilde Broch Østborg:

Når en har kommet til termin, er det fortsatt slik at halvparten ikke har født. Men babyen er klar, moren er klar, familien er klar og svigermor er klar. Veldig mange tenker at babyen burde vært født nå, og jeg forstår at folk tenker slik.

Én uke etter termin er det ifølge nasjonale retningslinjer slik at alle gravide kalles inn til en såkalt trivselskontroll. Det vil si at mor kommer inn til fødestedet hvor hun skal føde. Her gjøres det en fosterlydsundersøkelse av babyen for å se at den har det bra. I tillegg gjøres det en ultralydundersøkelse av for å se at babyen er normalt stor, at det er normal mengde fostervann, at barnet beveger seg og alt ser fint ut. Hvis svangerskapet da er normalt, det vil si at man ikke har noen andre komplikasjoner i svangerskapet, vil man anbefale å avvente i noen dager til. Så den første uken etter termin kan man egentlig sitte stille i båten og vente. Og hvis det ikke skjer noe etter denne undersøkelsen, kan man i et normalt svangerskap vente noen dager til. Hvis det er et risikosvangerskap, så vil man begynne å tenke på å sette i gang fødselen en uke over termin. (Enkelte er kanskje satt i gang rundt termin, eller før, dersom de har noe spesielt.)

Hvis man er litt engstelig, har passert termindato og synes det er litt skummelt nå. For nå begynner det å dra ut i tid. Kan man be om å bli satt i gang da?
Mors ønske skal tillegges betydelig vekt når det gjelder igangsetting av fødsel. Men så er det slik at det er gode grunner til å vente. En fødsel som settes i gang er forbundet med mye mer inngripen enn en fødsel som kommer i gang av seg selv. Så det er gode grunner til å avvente også, selv om man begynner å bli utålmodig. Det er det ene. Det andre er nok at en del kvinner ser for seg at det å sette i gang en fødsel er en kortere og greiere affære enn det egentlig er. Det å sette i gang en fødsel hos en kvinne som ikke er moden for å føde kan ta mange døgn. Det er en forskjell på fødsler som starter av seg selv og de som blir igangsatt. Det er vanskelig å forske på. Fordi noe av det handler om hvorfor fødselen blir satt i gang. En del av inngrepene kan handle om det som gjorde at man satte i gang en fødsel. Men vi ser i alle fall at de fødslene som setter i gang har et større nivå av inngripen. Det innebærer for eksempel at vannet tas, epidural og operative forløsninger (keisersnitt, bruk av tang og vakuum).

Si man har ventet denne første uken på overtid, og så noen dager til. Ingen ting skjer. Hva skjer da?
Nasjonal anbefaling er å sette i gang senest i uke 41+6, altså 10 dager over termin. Man må ikke da heller. Igjen, fram til denne nye retningslinjen så var det slik at man lot svangerskap lenger. Hvis babyen har det fint, og mor har et sterkt ønske om å unngå igangsetting, så kan man be om å få en ny trivselskontroll. Men de aller fleste kvinner er på dette tidspunktet så leie at de ønsker igangsetting når de er 41+6.

Vet du noe om hvorfor noen barn har det så fint der inne at de ikke vil ut?
Nei, det er et kjempestort spørsmål. Jeg hadde en kollega som fikk det som prøveforelesning på en doktorgrad – hvorfor starter fødsel. Noe vet man: det er mer overtid hos eldre kvinner, og det er mer overtid hos kvinner som er overvektige. Men hvorfor noen svangerskap er lange, vet vi ikke helt.

Er det større risiko for å føde med keisersnitt når man går på overtid?
Nå spør du godt. Vi vet at det er flere keisersnitt i gruppen av kvinne som blir satt i gang. Men om det er selve igangsettingen eller overtidigheten, vet vi ikke. Mange tenker at de vil settes i gang litt før fordi barnet blir større. Men det er ikke de 170-200 grammene fra eller til som avgjør om et barn kommer ut eller ikke.

Så det vi kan si med sikkerhet at i uke 41+6 så er det igangsetting eller induksjon av fødselen som står på programmet. Det er store variasjoner fra sykehus til sykehus hvordan det foregår. I all hovedsak er det en del sykehus som bruker hormoner først og ballong etterpå. Andre sykehus bruker ballong først og hormoner etterpå. Men man kan belage seg på at det tar opptil tre døgn.

Annett Hegén Michelsen

I dag skal vi snakke litt om barseltiden. Da jeg i forrige episode spurte deg hva som er det viktigste man som nybakt mor ber om hjelp til, sa du nokså kontant ammingen. Hvor mange sliter egentlig med ammingen?
Jeg tror det er ganske mange. Det som er litt problematisk for oss jordmødre, er at vi i svangerskapet ofte begynner å ta opp temaet amming. Vi spør om kvinnen ønsker å amme, hva hun vet om amming, om hun vil ha boken «Hvordan du ammer ditt barn», om hun vil se en film – alle disse tingene. Så opplever jeg veldig ofte at det ikke er gehør for dette. Det virker som om det store som skal skje er fødselen, og at alt det andre får komme etterpå. De svarer kanskje «Jo, jeg har tenkt å amme. Men er det så vanskelig?»

Kanskje er vi laget slik fra naturens side, at det med fødselen står i fokus fordi det er det vi skal gjennom først. Og at alt som kommer etterpå, tar man etterpå. Det er vel og bra. Men jeg tror det kommer som et stort sjokk på veldig mange hvor trøblete det kan være, og hvor sliten man kan bli. Og hvor lite romantisk og rosarød en barseltid kan være. Man kan til tider være så sliten at man lurer på om man kommer til å orke dette i det hele tatt. Og det gjelder også partneren, for nå har man barseltiden sammen. Det er veldig bra. Men det kan, i tillegg til mye lykke, være mye frustrasjon. Det er en sannhet, synes jeg.

Man forventer at man skal føde barnet, og så er alt så veldig bra. Men så sitter man der med store bleier, og enten lekker det, eller så kommer det ikke melk i det hele tatt. Folk prøver å hjelpe deg, og de drar i puppene for at barnet skal få til å die. Du kan føle deg veldig liten.
Jeg vil oppfordre folk til å be om hjelp. Akkurat det med å dra i puppen, er noe vi som barnepleiere og jordmødre bør tenke på hele tiden. Man går over en privat grense når man begynner å berøre noens bryster. For oss så kan det kanskje noen ganger være veldig teknisk, og man sier «Se, her er puppen – og inn med den». Sånn bør det ikke være. Man bør be om tillatelse til å spørre: «Skal jeg hjelpe deg litt? Hvis jeg holder i puppen nå, går det bedre, da? Nå har barnet riktig sugetak …» og så videre.

Mye av dette med ammingen kan man ikke nødvendigvis vite noe om før man har prøvd. Det er det som er så vanskelig. For teoretisk sett så kan man lese til mye, man kan se på filmer og gjøre all verdens. Men det praktiske livet i forhold til amming er litt mer kinkig enn som så. Noe av det som er utgangspunktet, er at «Det går bra til slutt». Det er en læreprosess, både for mor og barn. Noen unger kommer ut, og bare «smack», så er de på puppen. Og melken er der. De får tak i puppen på en fornuftig måte, nesten helt av seg selv. Ingen problemer.

Men dette er nok ikke hovedregelen. De aller fleste unger trenger å bruke litt tid, snuse seg fram til brystvorta, gape opp på riktig måte, få tak i brystvorta med hele seg, gape høyt opp, ligge mage mot mage – alle disse triksene som vi som barnepleiere og jordmødre bidrar til å fortelle om. Alle disse tingene kan det ta flere dager før man får ordentlig dreisen på. Det kan oppleves frustrerende.

Et viktig bakteppe i denne sammenhengen er at ganske mange mammaer, og partnere også, tenker at denne babyen nå kommer til å sulte ihjel fordi den ikke får melk med én gang. Men sånn er det jo ikke laget. Babyen har en veldig liten magesekk. Den første melken som kommer, som vi kaller råmelken, kommer dråpevis.Råmelken er tykk, gul og veldig næringsrik. Det betyr at barnet ikke trenger mer enn noen få dråper til å begynne med, og klarer seg i to-tre døgn uten at det får store mengde med det man etter hvert kaller moden melk.

Mange er overrasket, fordi de forventer at brystene skal være fulle av melk rett etter fødselen. Det er de jo ikke. I starten er de forholdsvis små og slanke. Hvor mye melk en har, varierer også veldig fra kvinne til kvinne. I denne sammenhengen er det veldig fornuftig at barnet får sugetrening og begynner å suge på puppen så tidlig som over hodet mulig. Hvis barnet søker, og har lyst til å ta brystet nesten med én gang etter fødselen, så er det fornuftig å prøve å legge babyen til. Det bidrar til at livmoren trekker seg sammen, og at man får mindre blødning. Så det er en bra ting. Men det bidrar også til at melka også etter hvert kommer.

Når man har ammet en stund, vil man merke at det er noe som heter økeperioder.  Det er at det i perioder føles som at det er mye mindre melk i puppen enn det babyen trenger. Da er trikset å legge babyen til og la den suge, så justerer det seg i løpet av en dag eller to opp til større melkemengde – som gjør at babyen får det den skal. Men den første ammingen kan for mange oppleves som ganske trøblete. Det er derfor lurt å være på et sted hvor man har fagfolk rundt seg som lærer bort alle triksene.

Men midt oppi alt dette, så kan man altså få beskjed om at man må reise hjem fra sykehuset. Det er det som er problemet, og som jeg – og mange jordmødre med meg – er veldig kritiske til. Hvis man kommer hjem, og det ikke finnes kommunejordmødre eller andre jordmødre som kan ta imot en og komme på besøk de nærmeste dagene, så har vi et problem hvor den nye barselfamilien er i et vakuum inntil helsesykepleier har tid til å komme. Det finnes veldig bra ordninger mange steder rundt i Norges land hvor man har jordmødre i stillinger som gjør at de virkelig kan komme på barselbesøk med én gang. Og det er det det dreier seg om. Det handler ikke om en uke eller noe, det handler om de første døgnene etter fødselen. Og slike ordninger kan bidra til gode ammerutiner og ta seg av de tingene som man ellers ville tatt på en barselavdeling. Er dette tilbudet til stede, så er det vel og bra.

Men så lenge det er dårlig oppfølging av jordmødre i kommunene mange steder i Norges land, så har vi et problem med at fødekvinnene – og de nye barselfamiliene – er i et vakuum i en periode inntil helsesøstrene har mulighet til å komme.

Men hva gjør man da? Hvor henvender man seg hvis ikke ting fungerer, og både du og barnet griner?

I første rekke er det barselavdelingen på sykehuset hvor man har født på som har ansvaret. Da ringer man tilbake til barselavdelingen for å kunne komme til barselpoliklinikk. Men så har vi mange ganger nevnt at Norge er et langstrakt land, og det er noen steder veldig langt til hjelpen. Da kan man ikke farte fram og tilbake til sykehus hele tiden, for det vil i alle fall ikke gi ekstra ro rundt ammingen. Så mange steder er det heldigvis slik at det finnes helsesykepleiere som kan komme tidlig inn, og som kan gjøre en god jobb. Men akkurat denne jobben som jordmødrene ute i kommunene skal gjøre, den har vi nok dessverre et stykke fram til at skal fungere optimalt.

Men heldigvis har vi jo også frivillige flotte kvinner i Ammehjelpen som kan hjelpe. De kan kontaktes blant annet på e-post og Facebook. Ja, det er jo helt fantastisk. En frivillig organisasjon som hjelper til i de aller fleste situasjoner. Noen ganger gjør de også hjemmebesøk, men ellers kan vi ta kontakt på andre måter. Men det viktigste er at man ber om hjelp. Man skal ikke holde på i flere døgn med såre brystvorter og et barn som ikke tar puppen. Man kan få sprengte bryster på grunn av mye melk, man får kanskje ikke melken ut, noe som kan føre til betennelser. Det er viktig å be om hjelp i tide. Det skal veldig mye til for at dette er en ting som man bare kan fikse opp i selv.

NB! I Babyverdens andre podcastserie har vi flere episoder om amming. Så hvis du vil vite mer, anbefaler vi å laste ned Babyverdens podcast. Vi har også mange artikler om amming på Babyverden.no

Hva synes du om artikkelen?