Det hele begynte klokken 23 på en torsdag. Jeg var én dag på overtid og allerede lei av å vente på den lille. Jeg hadde gått i trapper, ryddet masse og gjort det meste for å få i gang fødselen. Jeg hadde lest at sex kunne fremskynde fødselen, så vi prøvde det – med godt resultat!

Sist oppdatert: 2. desember 2014

Det var sent og vi var kjempetrøtte begge to, men da de første riene kom, ble det liv i leiligheten. Jeg løp fram og tilbake mellom stue og toalettet, og ringte til føden og fikk vite at fødselen var i gang. For noen følelser! For noen minner!

Vi kjørte til sykehuset i totiden på natten. Det var bare vi to som visste om dette, og vi hadde ikke ringt til noen ennå. Vi skulle ut på et eventyr, bare vi to (eller, vi tre). I ettertid fikk jeg vite at naboen hadde hørt oss, og tenkte på oss.

Prøve å sove?
Klokken 03:30 hadde jeg to-tre centimeter åpning. Det var slutten av juli, men ennå mørkt ute. Vi fikk beskjed om å prøve å sove. Samboeren sov litt, og jeg lå på siden av ham. Jeg ville at han skulle være uthvilt slik at han kunne være der for meg 100 prosent under fødselen. Jeg prøvde å skjule riene, men de begynte å bli så vonde at jeg bare måtte lage lyder, og gå ut av senga.

Drømmen om vannfødsel ble det ikke noe av. Foto: privatNoen timer senere var jeg klar for en ny sjekk. Jeg ble flyttet til et annet rom som hadde badekar, for jeg ønsket vannfødsel. Det begynte å lysne ute, og vi så hele Elverum, det fine tårnet på sykehuset og en nydelig dal i horisonten.

Les også:

Da Minda Aurore kom til verden

Den lille gutten vår fikk det plutselig travelt

Fødte 10 uker før termin

Av og på
Før klokken 18 hadde fødselen stoppet opp to ganger. Vi var helt utslitte begge to – det går ikke an å beskrive den følelsen. Timene rullet avgårde uten at noe skjedde. Mine foreldre ventet utenfor rommet, og jeg visste at moren til samboeren som kom helt fra Stavanger, også var der. Alle ventet, og ventet, og ventet.

Jeg hadde sju centimeter åpning da riene plutselig ble helt ekstreme. Jeg skrek og hylte etter epidural. Før jeg kunne få det, måtte de koble en pulsmåler på hodet til babyen. Det var kanskje den verste tiden under fødselen. Jeg stod og lente meg på sengen, så samboeren og jordmoren, men alt var en tåke. Jeg følte meg svimmel, og ville bare bort. Riene kjentes som om kroppen ble vridd rundt.

Tid for epidural
Det var noe galt med maskinen, og jordmoren holdt på med denne i halvannen time før alt ble klart. Jeg skulle endelig få epidural. To personer i grønne klær kom inn, og fødselen ble plutselig en mer alvorlig sak. Jeg skulle få en nål satt inn i ryggen. Dette hadde jeg aldri gjort ellers, jeg er jo så redd for alt sånt, men akkurat der og da, var jeg nødt til å ta imot alt som kunne lindre smertene. Jeg tror de som har født skjønner hva jeg snakker om.

Senere fikk jeg drypp, for riene var ikke sterke nok. Epiduralen virket ikke på den høyre siden, men det var bedre enn ingenting. Riene økte i styrke, og jeg fikk beskjed om å presse dersom jeg måtte det. Jeg holdt på i to timer, men ingenting skjedde. Jeg visste jo at de ordentlige pressriene ikke hadde kommet ennå!

Les også:

Satt på med UP i 170 km/t for å rekke føden

Noe så sjeldent som en fin fødselshistorie

Ikke helt sånn jeg så for meg vårt første møte

Hun har blondt hår!
Etter jordmorskiftet rundt klokken 22 fikk vi verdens beste jordmor, den samme som hadde tatt imot oss på sykehuset. Og da begynte ting endelig å skje. Jeg var mildt sagt utslitt – svimmel, ingenting var klart, jeg var varm, kaldsvettet, skalv og kikket på samboeren mens jeg sa at jeg kom til å dø. Men så økte rieke enda mer, og jeg klarte ikke å holde igjen – nå måtte jeg virkelig presse.

Jeg hadde ingen motivasjon, og ingen krefter å gå på. Jeg ville ha tang – hva som helst. Men så sa jordmoren at babyen vår hadde blondt hår. Blondt hår! Hun så hodet på vår lille jente! Da begynte jeg å presse alt jeg kunne, for snart skulle vi få se den lille babyen vi hadde ventet på i ni lange måneder!

Måtte vente på det første møtet
Jeg fødte på knærne, så da babyen vår kom, fikk jeg ikke se henne før det hadde gått rundt to minutter. Jordmoren måtte ta en blodprøve fra navlestrengen, og jeg kunne ikke bevege meg. Det å høre henne skrike, men ikke kunne snu seg kommer jeg aldri til å glemme. Som om jeg ikke hadde ventet nok på dette øyeblikket! Det var bare helt vondt.

Men så fikk jeg snu meg. Jeg ville ikke vente til de hadde ryddet opp – jeg ville bare snu mehg nå! Men jeg angret kanskje litt da jeg satt meg ned i alt sølet.

Jeg satte meg ned og fikk jenta mi på brystet. Jeg gråt og takket jordmoren og barnepleieren tusen ganger. Jeg kunne ikke tro at det var over!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVille blitt mer sliten av å jogge enn å føde!
Neste artikkelDa lillesøster kom i ekspressfart
DEL