Jeg var gravid i uke 31, og skulle ha hjemmepåske. Men i stedet for fredagstaco og kos med kjæresten, ble det tur til sykehuset. Lekket jeg fostervann?

Det var langfredag, og hjemmepåske for vår del, siden kjæresten jobber turnus, og vi i tillegg sto midt oppi flytting. Jeg kjente et lite stikk av misunnelse ovenfor de som koste seg på hytta, men trøsta meg med at det er vår tur neste år, og prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen hjemme. Det hadde snødd masse, og jeg bestemte meg for å bytte ut dagens treningsøkt på senter med en økt med snømåking. Etter å ha måkt snø i halvannen time var jeg fortsatt i ganske fin form, og tok en skikkelig husvask. Fornøyd med dagens innsats gledet jeg meg til kjæresten skulle komme hjem og vi skulle kose oss.

Utflod eller fostervann?
Jeg var gravid i uke 31, og bortsett fra at jeg måtte sove veldig mye for å ikke bli uvel, hadde jeg til da hatt et veldig fint og helt ukomplisert svangerskap. Jeg hadde en periode hatt det jeg trodde var mye utflod. Hadde tenkt tanken at det kunne være forstervann, men alt jeg leste og hørte sa at det er vanlig med mye tyntflytende utflod i siste del av svangerskapet. Men etter en tur på toalettet med mye væske i trusa sa jeg til kjæresten at jeg lurte på om jeg kanskje kunne lekke litt fostervann. Han ba meg ringe føden, og vi fikk komme inn til en sjekk.

Sjekk babyens utvikling – uke for uke

Det ble tatt både utvendig og innvendig ultralyd, og alt så helt fint ut. Det var ingenting som tydet på at jeg skulle lekke forstervann. Derimot viste prøven de tok fra skjeden at det var fostervann, men både avdelingslegen på fødeavdelingen og hennes bakvakt trodde dette var feil. Det var nemlig brukt klorhexidin til å sterilisere redskapene brukt i undersøkelsen, og dette kan gi misvisende resultater på pH-verdien. Likevel måtte jeg legges inn og få antibiotika intravenøst, i påvente av nye prøver dagen etter. Legene beroliget oss med å si at dette kun var for å være på den sikre siden, sannsynligvis var det ingenting.

Vondt i korsryggen
Jeg kjente jeg var litt furt over å ikke få kose meg hjemme med fredagstaco og kjæresten, og at sverigeturen vi hadde planlagt dagen etter måtte utgå.  Men samtidig var jeg takknemlig over at sykehuset tok alle forholdsregler og ikke sendte meg hjem. Utover kvelden kjente jeg mer vondt i korsryggen, men tenkte kanskje det var bekkenet som begynte å krangle etter snømåkingen tidligere på dagen.

Det ble tatt en ctg-registrering av meg før jeg skulle sove, og denne viste ingen sammentrekninger. Gjennom natten hadde jeg smerter i ryggen av og på, men ikke verre enn at jeg sov gjennom natten. Jeg tenkte ikke tanken at dette kunne være rier, men jeg husker jeg tenkte at det var forferdelig vanskelig å finne en god liggestilling i den vonde sykesenga. Mot morgenen ble smertene verre, og jeg tenkte at jeg skulle ta det opp med jordmor på dagen. Kjæresten kom på sykehuset i 10.30-tiden for å være med når nye prøver skulle tas, og planen var å reise på trening når vi var ferdig på sykehuset, også kose oss med forsinket fredagstaco på kvelden.

Begynte å få skikkelig vondt
På dette tidspunktet hadde smertene begynt å bevege seg fremover i magen også, og etter en stund ringte jeg på jordmor og fortalte om dette. Hun sa hun skulle lytte på meg og undersøke meg litt nærmere når hun skulle sette neste dose med antibiotika på meg, og gikk for å hente det hun trengte. Jeg sa til kjæresten at «Nå har jeg vondt altså!». Jeg gikk på toalettet for å tisse, siden jeg måtte ligge rolig i senga i cirka en time mens jeg fikk medisin.

Et «knepp» i underlivet
Da jeg kom tilbake sa jeg igjen at jeg hadde vondt, og lente meg over sykesenga. Da var det akkurat som det sa «knepp» i underlivet, og vannet gikk som en foss. Jeg ble livredd, og kjente panikken kom. Kjæresten ringte på jordmor, holdt rundt meg og prøvde å berolige meg med at dette ville gå bra. Jordmor kom og jeg sa fortvila at vannet har gått. Jordmor svarte rolig at det jo ikke var så rart. Jeg var tross alt innlagt med mistanke om tidlig vannavgang, og hun ba meg sette meg på senga.

Jeg følte et enormt press, mer mot rumpa enn underlivet, og sa at jeg følte at det pressa på. Jordmor ba meg sette meg i senga så hun kunne undersøke meg, og brukte bare noen sekunder på å konstantere at «Du skal føde du!». Heretter gikk det fryktelig fort, og smertene tok over for redselen. Kjæresten strøk på meg og sa at «Nå blir vi foreldre».

Utrolig intenst
Jeg ble kjørt inn på en fødestue i all hast. Jeg hadde så vondt at jeg bare skrek, det var utrolig intenst og jeg fikk ingen pauser mellom takene. Inne på fødestua spurte jeg om jeg kunne få presse, og fikk til svar at dersom jeg følte at jeg måtte presse, var det bare å gjøre det. Mellom skrikingen fikk jeg frem at jeg var tørst, og fikk et glass vann og et glass eplejuice. Jeg hadde så vondt at hele kroppen skalv og jeg trodde jeg skulle kaste opp. Det var mye folk i rommet, og veldig mye som skjedde, uten at jeg klarte å fokusere på det.

Gjennom hele fødselen fikk jeg kun ett opphold mellom riene. Da neste tak kom og jeg presset på, kom babyen fort. Han skrek med en gang han kom ut, og det var så utrolig deilig å høre. En av de hvitkledde i rommet klippet navlesnora, og dette synes jeg var vondt – siden jeg gjerne ville at pappaen skulle gjøre det.

Han var større enn jeg hadde trodd
De hadde forberedt meg på at han kom til å bli tatt med ut av rommet ganske fort, så jeg trodde ikke jeg skulle få se han i det hele tatt. Men da jeg spurte om det var en gutt, holdt de ham opp så jeg fikk se ham. Jeg syntes han var så stor, for jeg hadde sett for meg at han ikke ville være større enn hånda mi. Jeg hadde lenge planlagt at det første jeg skulle si til gutten min skulle være «Deg har vi venta lenge på». Men siden han kom alt for tidlig kunne jeg ikke si det, og det første jeg sa til han var isteden «Hei, lille venn, kom du nå du da?».

Kort tid etterpå ble han tatt med på intensivavdeling for nyfødte, og pappaen fikk være med. Jeg følte meg helt tom, da jeg måtte ligge der alene uten babyen min og kjæresten min mens jordmødrene tok seg av det som må gjøres etter en fødsel.

Ubeskrivelig følelse å få ham på brystet
Heldigvis kom pappaen opp igjen etter kort tid og fortalte at alt var fint med gutten vår, og etter å ha spis to brødskiver fikk jeg endelig komme ned på nyfødtintensiven og hilse på gutten min, jeg også. Jeg fikk den lille gutten min på brystet, og fyltes av en følelse jeg ikke kan beskrive.

Fra vannet gikk til han var ute tok det cirka 20-30 minutter. Gutten var 1667 gram og 43 centimeter. Den første måneden av hans liv bodde vi på sykehuset hvor vi fikk fantastisk god hjelp og pleie, og ikke minst god tid til å bli kjent med og trygg på den lille tøffe gutten vår. Han er virkelig en liten tøffing, som overrasket både mammaen og pappaen sin med hvor sterk han er. Han trengte pustehjelp med CPAP i fire dager, lå i kuvøse om natten i to uker, og fikk mat i sonde i cirka 3 uker før han klarte å spise all maten sin fra meg.

Vi ble tidlig forberedt på at det ville komme nedturer og komplikasjoner, men de kom aldri. Han er virkelig en liten supergutt, og vi overraskes stadig over at det går an å føle en slik kjærlighet for noen.

Les flere fødselshistorier her.

Hva synes du om artikkelen?